Sandwell District

Hypnotisk afrikansk trommemusikk fra Uganda plassert i den mørke og brutale europeiske middelalder, flørtende med stringente undertoner av ordnung muss sein i en okkult rituell danseseremoni, og masse puling – eller no.

Slik ville jeg i hvert fall forsøkt å oppsummere utgivelsene fra det britiske Birmingham-labelet Sandwell District (ingen myspace, ingen nettside, ingen mail, nada). Ett av flere interessante selskap som sammen med særlig Ostgut, Hardwax, Sleeparchive og Ancient Methods fra Berlin, står for en gledelig nytenkning innenfor den hardere sfæren av dansemusikk. Det er ikke nødvendigvis mye Oslo mangler for tiden, sånn på klubbfronten i hvert fall.Eventuelt måtte detvære en mørkere side av discoen, iskald mer stringent og strippet ned balearic (begynner jo å bli tålelig kaldt ute uansett), gay biker-house og annen heroinrock, boogie-trance, tyngre electronica, kanskje ispedd noe goth-greier. Poenget er at en slik mer eklektisk samling fint kan plasseres under arbeidsoppgavene til en innovativ techno-dj med den musikalske integriteten intakt. En konsis og mørkere sinnsstemning presentert i en langt mer glamorøs pakke enn hva de fleste forbinder med sjangeren.

Nå som minimal og dens mange meningsløse derivater for lengst har dødd hen på søppelhaugen av mediocrity, burde plassen vike for de mer kompromissløst appellerende hedonistiske prosjekter. Berghain er selvsagt et eksempel, men om noen husker gamle Cookies i Berlin# pene mennesker, strict door policy, vakkert 1800-talls klubblokale med monumentale søyler, og deilige mørke toner som for så vidt ikke var på langt nær så gode som de overnevnte aktører produserer i dag. Oslo burde selvsagt finne sin egen twist på det hele, mye er opp til arrangørene om ikke å booke de samme vante (safe) trynene som har utspilt sin rolle i klikk-klakk-helvete av kjedelig minimal.

Aversjonen mot techno er for all del forståelig. Gjennomgående hamrende lydbilder designet for svette tyske bolere med 2CB i blodet og Becksen i hånda en søndag morgen på et eller annet tilfeldig dansegulv i Dortmund. Harry som faen. Harry kan være så kult, men ikke middelmådig, halvhjerta trash.Det varmang en uforglemmelig kveld på kjære Tresor i Leipziger Strasse, selvsagt, men også antydninger til det samme meningsløse. Enorme muskelberg vraltet nedover trappene til den famøse Kjelleren i det gamle bankhvelvet. En enkel hvit strobe lyste opp det bekmørke rommet og akkompagnerte takten som ofte nærmet seg anmasende 170bpm av Schranz. Tomme og dumme lydbilder av ingenting for enkeltindividets eskapisme i seg selv. Hissig bass, hi-hat, crew cut, støgge tættiser og svette fra taket. Wasted german youth.

Apropos, den mest forkastelige sjangeren som er tålelig (dog godt innenfor guilty pleasure segmentet) er for øvrig nederlandsk club. Mange husker vel den overgjenkjennelige bambus-trommen til Klubbheads?

Gud bedre som den fortsatt er kul. Venter egentlig på en Allez-Allez edit av Pixies eller no, med ompa-ompa trommen godt plassert i bunnen. Britene derimot vulgariserte det allerede totalt vulgære til Hard House, Hi-NRG, kall det hva du vil.

En musikksjanger som utelukkede frembrakte konnotasjoner til bleik britisk arbeiderklasse, rotten speed, vold og fluorklær. Arven er i dag videreført til det som må være verdens verste sjanger# Donk:

En salig blanding av elendig rapping, sportsklær, hårgele og bouncy-beats fra helvete. VBS laget for øvrig en dokumentar om Donk-miljøet i Bolton, men jeg orker ikke linke til den, først og fremst fordi VBS-journalisten er så fantastisk irriterende. VBS har for øvrig ganske mange irriterende reportere. Han derre svensken for eksempel – Ivar – med den stygge dialekten og overpretensiøs agenda…

Avsporing. Nå er faktisk ikke Sandwell District annet enn meget velkomponert musikk, i hvert fall de siste utgivelsene. Men sjangeren har røtter tilbake til mye idiotisk – om ikke utelukkende musikalsk så i hvert fall klubbmessig – som man både elsker og hater. Men det er i hvert fall et eller annet ytterpunkt, ikke den samme vanlige overkommelige medianen av klubbmusikk som spyles ut over Oslogulvene. En mer altomfattende musikalsk agenda – ikke bare partyagenda – også på byen her i Oslo, hadde ikke vært å forakte. Jaget etter nye klubbkonsepter i hovedstaden kunne kanskje løses om man forsøkte litt andre helhetlige konseptuelle innpakninger. Noen burde gjøre det. Teste det ut. Ta sjansen.

X