Fjeldfuglen

Teateret er ingen ting, men gjør nytte av alt. Bevegelser, lyd, skrik og mørke opptrer på punktet der tanken trenger ord for å uttrykke sin egen manifestasjon. Å bryte gjennom språket for å røre ved livet – er å skape teater.” – Antonin Artaud.

Stykket, som er basert på Ibsens’ operalibretto ved samme navn, har aldri før vært oppført – faktisk fullførte han aldri verket. En 150 år gammel urpremiere altså. Og det er nettopp ideen om dette ufullstendige, dekonstruerte, nedstøvede og uaksepterte verket som tenner kunstnerisk leder Lars Øyno. Som Artaud selv, deler han sympatien med det som faller utenfor de aksepterte normene i teateret, og på tross av at han både har jobbet ved institusjonsteatrene og med kommersiell film lyser det i øynene hans når vi mister ordet “samtidsscenen“ ut av kjeften. – Den er trendbasert! Navlebeskuende! Kjøpt og betalt av stat og kommune, og ikke minst er den avhengig av støtte fra Kulturrådet for å overleve!”. Avisens noterende nikker og tenker, noe bedøvet av mannens intense engasjement og to kopper Hausmania-kaffe: – Ta dem! Ta dem!

Han fortsetter: – Fjeldfuglen handler om Jostedalsrypa, den eneste overlevende i sin bygd etter svartedauden. Vi holder et høyt ambisjonsnivå og har ikke endret eller redigert Ibsens tekst, og stykket vil ende brått der han la ned pennen. Grusomhetens Teater lager forestillinger innenfor den fysiske tradisjonen med berettelsen om den kjerne av liv som ligger i enhver genuin erfaring. Vi har aldri før gjort en opera# her tøyer vi våre grenser. Fjeldfuglen er nemlig litt som oss, et fremmed element som møtes med skepsis, et utskudd. Samtidig er det et politisk, poetisk og konfronterende stykke. Vi spiller for alle mellom fem og åtti år. Hvorfor er stykkene våre så populære? Vel. Vi begrenses ikke av kommersielle, introverte linjer.

– Kan vi klemme han nå? – Hysj, det ser ikke ut som han vil.

Artaud er fremtidens teater. I sin tid var han mislykket. Samtidig var han folkelig, og trodde på å overføre det virkelige i livet, menneskelig lidelse, det grusomme og ufullstendige til scenen, utilslørt av fjas og egosentriske ambisjoner.

Så la oss flytte oss til scenen – der beveger det seg. Det danses i alvesvanser, små lette trinn til Lars Pedersens langsomme langeleik. Hele scenen brukes, og ned fra etasjen over renner sang og kvad i melodiske, nasjonalromantiske toner. “Det Kvad som kved“ synger musiker Hege Tunaa i en sorgfull tone, akkompagnert av en hardingfele. Øyno er en streng instruktør, det merkes. Han vifter til lysdamen og sier: – Jeg har registrert at det finnes et skyggespill av vesentlige verdier på vår scenes bakteppe

Der. Så slapp jeg å si det.

X