Ab Notam: Olle Abstract

En to-timers programpost og byens mest kjente skarre-r erborte fra P3. Vi tok turen langs elva og tilbake til framtiden med OlleAbstract – landest kanskje mest kjente DJ.

–Jeg tok det jo som et nederlag.

Olle Abstract står utenfor NRKskompetansesenter. Titter inn gjennom vinduet. Presser skjegget mot ruta. Fniserlitt av den såkalte “kompetansen” som skal befinne seg innenfor glasset. Vi harvandret fra Sagene Lunsjbar nedover langs elva. Langs ravens fortid, så og si.Olle er bakfull etter nachspiel. Selvsagt. 

Å høre andre DJ’er prate om Ollekan nesten få et homoerotisk tilsnitt# “Vi pleide å sitte i sofaen vedDJ-boksen og beundre han”, forteller DJ’en Christian Sol. “Han har gjort envanvittig viktig jobb med programmet sitt”. “Min største inspirasjon”, menteNils Noa.  “…og en fyr som har gjortekstremt mye for norsk klubbkultur”, la han til. Og en siste advarsel : “Itillegg er han en fyr som ikke legger noe immellom”. Kollegaenes godord spilteåpenbart liten rolle når P3 valgte å ikke fornye kontrakten med Olle. Den sistekommentaren fra Nils Noa derimot, kan det hende de burde ha tenkt litt over.

–Moslet satt og rødma og fortalte meg at jegmåtte gå. Og jeg blei ikke akkurat overrasket. Når han kalte inn til møte såvisste jeg jo hva som kom, ikke sant? Olle skygger for sola, og titterinn.  

–Skal vi gå inn og ta en prat med de folka her,eller?

Det som kom var profilendring. Oget mediehelvete som endte med offentlig drittslenging og harde ord. Det hargått en stund siden det stormet som verst. Uten at Olle har forandret mening omden manglende fornyinga av hans kontrakt av den grunn.

–Hadde jeg sutta mer på labben til Moslet såkanskje jeg hadde vært der enda. Men på den andre siden# hadde det vært opp tilham og folka rundt ham så hadde jeg hatt sånne håpløse SMS-konkurranser i 2003.Og alt jeg vil er bare å formidle fet musikk.

Handler  det ikke om musikk mer?

–Dethandler ikke om musikk i det hele tatt. Det handler stort sett om å suge de rette folka og avansere opp isystemet, gjør det ikke det da?

Og du suger ikke nok?

–Neeei. Jeg har aldri vært god på det der, sierOlle og snur seg fra ruta. Klør seg litt i skjegget.

–Vi kommer rett og slett ikke overens. Jeg synsMoslet er en jævlig fyr og det veit han at jeg synes… han stopper opp litt.Tenker seg om. Gir faen.

–Håkon Moslet er faktisk den eneste mannen jegfår vondt i magen av. Og det er mulig han er flink på å finne fram til enklepoplåter som fjortenåringer liker. Men house handler ikke om en umiddelbarpayoff etter 25 sekunder, det handler om å ta deg til et annet sted i løpet avseks minutter.  Det er tydeligvis forvanskelig og sært. 3 minutter og 20 sekunder pop er visst mye mer interessant.

Utenfor kompetansesenteret kandet være vanskelig å forstå at P3 på nittitallet var en av fåpremissleverandører for norsk klubbmusikk. Strangefruit og Dust. Abstract,Sunshine og Tommy Tee. Alle rant ned dørene oppe i krinken.  Av dem som var i P3 når Olle begynte er detbare Kristin Winsents – som da jobbet i Musikkmisjonen og nå er produsenti Lydverket – og Tommy Tee igjen. Resten har gått eller blitt tvunget til å gå.Verden har forandret seg siden 1994. Og P3 harforandret seg minst like mye. 

–Jeg kan ikke huske første sendinga jeg gjorde iP3 egentlig. Jeg aner ikke hva jeg spilte.

–Jeg hadde gjort så mye lokalradio på RainbowRadio sammen med blant annet Tommy tidligere at det ikke var en så storovergang. Jeg kan ikke huske at jeg var nervøs eller redd eller noe. Men det erklart at det var større. Og jeg tror man var mye nærmere lytterne sine da. Jegfikk jo masse brev og fakser fra folk og greier. Jeg husker en dame som varlitt i grenseland. Sendte med erotiske brev og undertøy og tennplugger og sånn.Jeg husker hun mente at hun kunne føle meg inni seg når jeg spilte “DeepPenetration”… Olle smiler noe bekymret…

–Hun trua meg faktisk på livet på et nachspiel iBergen. Hos Kahuun og Baltasar.

Og jeg som trodde DJ’er baretiltrakk seg unge menn med en enorm musikkinteresse?

–Det var jo noen av dem også. David Dajani sendtemeg jo mye brev i seks-syvognitti.. Han var jo en ung gutt da, sikkerttolv-tretten, og fortalte mye om seg selv og familien sin og sånn. Jeg likteden greia der.  Han var liksom den førsteordentlige faste lytteren.

–Samholdet i P3 på den tida var noe helt annenenn det er nå. Jeg tror alle som jobbet på den tida følte at de jobbet mot etfelles mål, at de dro sammen i en retning. Når jeg har vært der oppe i detsiste virker det som altfor mange er opptatt av sin egen karriere og ikke drari noen som helst retning i det hele tatt. 

Så alt er retningsløst?

–På en måte. Men på en måte ikke. Jeg tror dennestadige profilendringa i P3 egentlig er en del av en stor plan. En plan hvoralt handler om treff på nettsidene, og salg av reklamebannere. Alle vet at sex selger.Kuk og fitte selger. Juntafil selger. De har blåst altfor mye penger på dennettsida, med Nett-TV og sånn, til at de kommer til å ha råd til å gjøre alt dehar planlagt, og da er det greit å ha noe som treffer trettenåringer i bakhånd.  

Vi dytter på noen dører, men kommer ikke inn i det bedritne,nedsnødde kompetansesenteret. Bestemmer oss for å la det ligge. Det er godtmulig housen tar deg fra et sted til et annet på seks minutter. På de sistetjue åra har housen tatt Olle gjennom absolutt hele landet og halve Europa.Minst. Uten fast jobb, annet enn de siste åra i WESC, er mannen en av de få hertil lands som ene og alene har levd på spillinga. Hvorfor? Fordi housen betyralt, selvsagt.

–Jeg vet jo at det å formidle musikk er det sombetyr alt for meg, og jeg kommer ikke til å stoppe med det nå. Det var det somfikk meg til å begynne som DJ, og det er det jeg skal fortsette med. Du vet,dansinga og BPM på 128… det ligger i folk, helt naturlig. Det er en del avalle. Folk slutter jo ikke å danse, så hvorfor skal jeg slutte å spille?

For sånne som meg, som er altfor ung til å ha opplevdhousen og technoens storhetstid, er det vanskelig å se for seg greia. Vardet så hardt som avisene skulle ha det til, og som fortellingene i etterkantforsøker å lure meg til å tro?

–På det meste var det kanskje et par tusen på etpar partyer, det var det. Men veldig mange var der bare for å se hva det var,ikkesant, på grunn av politiet og avisene og den pakka der. Du kan si hva duvil men oppslagene om sex-dopet ecstacy var jo gull verdt i reklameverdi foross. Og vi merka det jo godt. Helgene etter de største oppslagene var det jomange fler folk der vi spilte enn det pleide å være.

Men hvor langt gikk dere liksom? Skal man tromedieoppslagene så gjorde jo ikke deres generasjon annet enn å spise knips ogpule hverandre til Underworld?

–Jeg husker jeg spilte inni en kirke sentralt iOslo en natt.  Det må vel ha vært påmidten av nittitallet. De folka bak kalte greia for “nattverd” og serverte øl fra døpefonten mens jeg sto bak alteret ogspilte med securityplugg inn i øret i prestekjortel. Det er klart at når manhar gjennomført en sånn greie så ber man en Fadervår ekstra når man kommerhjem, bare for å være på den sikre siden. Det var mye sprø greier som ble satt i gang.  Flytta oss fra sted til sted, lokale tillokale og holdt på hele natta. Men så kom man til et punkt hvor man ikke kunnelure folk mer. Det er ganske døvt når man er tvunget til å gå rundt å værekonstant redd for hva som kan skje, hvor politiet kan være. Selvom det var moromed lock-ins på ulovlige etterfester og den pakka der, så blei det forslitsomt, rett og slett.  

Savner du det?

–Egentlig ikke. Alt til sin tid. Den ideen om atalt var bedre før er bare piss, og jeg stiller meg ikke bak det i det heletatt. Klubbkulturen nå er ikke så… enhetlig som den var. Før så var det tresteder å dra ut hvis man ville noe, nå er det jo ti konsepter hver enestefredag og hver eneste lørdag.  Det er josynd at steder som for eksempel Head-On forsvinner. Head-On var viktig og detvar et sted hvor alle jeg kjente, og alle som seinere skulle bli noe eller varnoe, hang. Alt fra Gaute Drevdal til G-Ha, ikkesant. Jeg så aldri Håkon Mosletpå Head-On, for å si det sånn.. 

Veldig mange fra den tida dersitter jo fortsatt på ledende posisjoner i kultur-Oslo. Deg selv inkludert. Erdet nødvendigvis en bra ting at en haug med førtiåringer skal styre hva somskjer ute på byen?

–Nå er jeg bare 36… Men jeg ser det poenget,det er klart. Men jeg tror vi alltid har vært svært engasjerte og at vifortsatt brenner veldig for det vi driver med. Det er ikke nødvendigvis verkennegativt eller positivt. Men jeg ser ikke helt på meg selv i samme greia, forman blir aldri for gammel til å danse. Men det er jo litt spesielt at man skaldrive å posisjonere seg i en alder av 40 som en del av en ungdomskultur. Dagjelder det å omgi seg med unge, søte jenter da… Og bytte ut damene når de erfor gamle. Den gode, gamle regelen på hva som er nedre grense av anstendigheter vel ens egen alder, delt på to, pluss syv. Det er vel en del som synder motden der veit jeg.

Men hvis kulturen var så stor, samlende ogviktig – hvorfor døde den ut? For det er jo ikke mye igjen av housemusikken,sånn som det var?

–Der tror jeg du tar litt feil, faktisk. Det varet vakuum hvor housen var fraværende, mellom 2001 og 2005. Så kom Sunkissed oggjorde vei i vellinga, her hjemme. Men faktum er at dansemusikken er mye størrei dag enn den noengang har vært, hvis du regner med  Electro og Baltimore og Techno og helepakka.  Og det vakuumet oppsto først ogfremst i Norge, vel og merke. Det var mange som snudde ryggen til housen tidligpå totusen-tallet.

Hvorfor det?

–Hele kulturen ble noe annet enn det den egentligvar, fordi det ble altfor mainstream. Man kunne jo ikke gå inn i enHennes&Mauritz- eller BikBok-butikk uten å høre house og lounge og Gudvet.  Alt ble rett og slett oppbrukt ogutspilt. 

Litt som hip hop idag?

–Ja, det kan du kanskje si.  Men dansemusikken er jo som sagt større ennnoen gang. Og i Europa er jo alt veldig stort. Men housen er på gang igjen, ogjeg tror det er mye bedre at den er der nede i undergrunnen, enn at den skalvære overalt hele tida. Det er fester i gamlebyen med seksti stykker som alleer grisededikerte på dansemusikken, og det passer oss jo mye bedre, egentlig.Lillesøsknene til de som snudde ryggen til housen og valgte rocken, erinteresserte i dansemusikk og løfter det videre. Sammen med oss som aldrisluttet, selvsagt.

Men var det store forbruket av dop også en avgrunnene til at kulturen gikk seg vill? Jeg mener…

–Jeg har aldri sett noen grunn til å flagge enanti-dop-holdning, verken før eller nå. Jeg er en del av en kultur som baserer segpå å være et handlerom for eskapisme. Men altfor mange var altfor harde, ogaltfor mange klarte ikke å takle konsekvensene av sin egen dopbruk. Jeg mistamange venner, bekjente og kollegaer på kort tid. I tillegg forsvant jo endel…noen ble lagt inn. Det handler jo om å være litt måteholden også, uten at jegsom sagt skal være noen frontfigur for å fordømme folk som bruker dop for ådanse, eller føler at det gir dem noe…

Det gikk jo dit hen at housekulturen selvendte opp med organisasjoner som “Stopp Dopet ikke dansinga”.

–Ja, ikkesant.. hvor sprøtt er ikke det? Det ervanskelig å se for seg “Stopp skytinga, ikke hip hop’en”. Men bakgrunnen forsånne organisasjoner var jo alt det mediehysteriet som omga oss på den tida, ogat vi alltid måtte forsvare oss hele tida. Media krisemaksimerte jo og gav ossPR samtidig. Nå skal det sies at  han fyrensom starta “Stopp dopet ikke dansinga” var en smule sprø. Han gikk gjennom endel faser, fra tidvis close-to-ny-nazist via importør av trance-klær til doptil anti-dop. Så vidt jeg veit så endte han opp som stum.

Stum?

–Ja, stum.

Hvordan har det vært å være housens anisktutad overfor media og det etablerte?

–Det har jo gode sider og dårlige sider, det. Detgode er at man får en haug med spillejobber. Jeg skjønte jeg var voksen da jegspilte før Alphaville. Og da jeg varmet opp for  Kongens tale på Rådhusplassen i ’99 så føltejeg meg… etablert. Det dårlige er jo alt det andre dop-maset og sånn da. Å blikonfrontert med at noen folk som hører på den samme musikken som deg tar dop eren uting. Som om jeg skal forsvare en hel kultur…

Vi begynner å nærme oss Blå. Slapsen og den våte snøen stårhele tida i fare for å felle den store mannen som jobber seg ned mot byen. Forå finne en iPod-lader, av alle ting. 

–Ting er litt annerledes nå enn da jeg begynteå spille skiver… Det er jævlig mange DJ’er nå. Jævlig mange som føler de kanspille ute. Jeg pleide å møte Tommy og G-Ha og Strangefruit når vi var ute og gravde plater i de samme platebutikkene. Nå laster man ned 150 låter på 20minutter også har man tre sett, liksom.

Det er ikke en bra ting?

–Altså… sett fra et DJ-perspektiv synes jeg velikke det…

Men nå er jo alt tilgjengeligpå nett. Når jeg vokste opp måtte man jo høre på for eksempel Tommy Tee ogNational Rap Show, for å få høre ny musikk. Nå ligger jo alt ute…

–Og nettopp derfor er det enda viktigere enn førmed en DJ som kan sile ut greiene for deg. Du slipper å høre på 20 timer hiphop, fordi Tommy har gjort det for deg. Før så handla det kanskje mer om åfinne nye ting, men nå handler også i stor grad om å sile ut greiene.

Laster du ned 180 låter som duspiller av på en iPod, så siler du jo ingenting. 

–Musikkformidlinga er jo minst like viktig nå.Det å drive musikkopplysning, oppdra folk…

NRJ, Radio 1 og Radio Oslofjorddriter jo i de tinga her. De skal jo bare tjene penger. Og når P3 konkurrererpå deres premisser, så havner man utpå tynn is.  

Og du skal fortsette å opplyse?

–Selvsagt. Det blir jo et eller annet. Bare vent.Jeg slutter jo ikke å spille skiver, bare fordi P3 driter seg ut. Det ville jovært fryktelig trist om jeg skulle la de ødelegge for meg. Jeg bare må finne enplattform så jeg kan fortsette å sile ut dritten for folk. 

X