Guds rompehull

Martin Gustavssons første separatutstilling i Norge heter Wrath of God, der de 12 “apokalyptiske maleriene” tar utgangspunkt i gammeltestamentlige kriseøyeblikk. Gustavssons muse skal være franskmannen Gustave Doré (1832-83), også kjent for illustrasjonen av Dantes “Den guddommelige komedie”. 

Utstillingen skal ta opp spørsmål rundt kjønn, seksualitet og normbegreper. Jeg synes det er vanskelig å se hvordan Gustavssons malerier problematiserer de nevnte begrepene. Alle scenene han fremstiller er hentet fra det gamle testamentet, unntatt to arbeider som har fått tittelen Untitled (Wrath of God) hvis motiver er et nærbilde av en manns sprikende rumpe. Religiøse ekstremister fremmer et homofobt menneskesyn hvor homofili er en dødssynd. Dette er en viktig tematikk å ta opp i samfunnskritisk kunst, men da må det gjøres på en forståelig måte. Oslo Kunstforening formulerer at Gustavsson ble “stilt øye for øye med den største frykten av dem alle – frykten for Guds straff”, da han så nærmere på sin egen homofobi. Det var da jeg begynte å lure på om det er en skrivefeil i pressemeldingen.

Marianne Hultmann, intendant ved Oslo Kunstforening, forklarte meg derfor at begrepet “homofobi”, er brukt for å beskrive en redsel blant homoseksuelle for å leve ut sin seksualitet. Jeg etterlyser sterkt en definisjon av dette begrepet i presentasjonen av utstillingen, da det vanligvis ikke er brukt om homofiles forhold til sin egen seksualitet. Hultmann forklarte videre at Gustavsson problematiserer redselen for å være homofil, som hun påpeker er et utbredt problem blant homofile. Det er interessant at Gustavsson forsøker å problematisere den todelte definisjonen av homofobi, men hva er konseptet? 

Gustavsson plasseres i forbindelse til den etablerte religiøse motivkretsen. The Deluge har blant annet en klar referanse til Michelangelos fremstilling av dommedag. Gustavsson tilfører tradisjonen noe nytt, og viderefører referansene i et naivistisk formalt uttrykk. Han refererer til en religiøs motivkrets, i tillegg til å sette seg selv i sammenheng med andre samtidskunstnere som Kalle Runesson, Bjørn Carlsen og Morten Slettemeås, hva gjelder naivistisk og flatebasert maleri. 

Jeg savner et klarere konsept i Wrath of God. Jeg klarer ikke å sette fingeren på om Gustavsson rett og slett fremstiller gammeltestamentlige prekener om det syndige mennesket, eller om han forsøker å bygge videre på dette konseptet i et samtidsperspektiv.  

Martin Gustavssons Wrath Of God. Oslo Kunstforening, fram til 19. Desember.

X