Castesystemet

Dere hadde nok en anelse, men la oss spikre det med litt statistikk: Norge produserte i 2008 seksten helaftens kinofilmer. Aksel Hennie spiller i fire av dem. Pål Sverre Valheim Hagen har også fire. Cleve Broch nøyer seg med tre. Noen overlapninger, men likevel: Tre karer stikker av med godt over halvparten av de interessante, mannlige rollene i det samlede norske filmåret. 
Bra? Nei. Men hvorfor?

Dette er ikke noe angrep på norske skuespillere. Alle de tre nevnte er flinke folk. Og det er ikke deres ansvar å begrense seg. Samtidig blomstrer ikke akkurat industrien under deres hegemoni. Og hvert eneste år utdannes en ny generasjon norske skuespillere# hjemme og utenlands. Dem ser vi lite til. Mens gjengangerne dyrker middelmådigheten i fri dressur. Grunnen er naturligvis mangslungen og kompleks. Men la oss forenkle en smule og kalle den Castesystemet

Et kastesystem betyr tradisjonelt at visse grupper innenfor et samfunn har store, medfødte privilegier. Andre har få eller ingen. Og det er liten, eller ingen bevegelse mellom disse. Det handler om makt og undertrykkelse. Så drastisk er ikke Castesystemet. Men mange av mekanismene er til å kjenne igjen. Er du inne, er du inne. Er du ute i kulda, må du selge fyrstikker fra rennesteinen til du trekker vinnerloddet ut av tombolaen. Uansett om du kan Bukkerittet fremlengs og baklengs, eller har studert method-acting med Stanislavski i fjorten samfulle år. Avgangselever fra Teaterhøyskolen får ikke så mye som møte opp på audition. De som har studert utenlands trenger ikke engang å spørre: “Du blir kalt inn. De bestemmer. Det hjelper ikke å mase, fronte seg selv eller være flink!”, er gjennomgangsmelodien.

På overflaten kan dette minne om ”Stjernesystemet”, Hollywoods modell for å selge film basert glorifiseringen av movie-stars. Men i Norge, 2008, er en slik logikk fullstendig malplassert. Castesystemet handler nemlig ikke om salg til publikum, men om forhold innad i bransjen.

Som navnet indikerer, drives Castesystemet fremover av castingbyråene, det er et par-tre stykker av betydning her til lands. Pluss Øystein Kjennerud i NRK, som det er lurt å holde seg inne med. Det at disse verner om favorittbitene og velger sine venner med omhu, er én del av systemet. Regissørens, produsentenes og skuespillerens preferanser, den andre. Og det er helt naturlig: Du finner folk du liker å jobbe med, “folk som er morsomme og okei# som er gøye å ha på settet og gøye å drikke øl med etterpå”, som en venninne formulerte det. Problemet med dette? Hvis du ser på sitatet ovenfor, nevnes ikke det å lage god film med et komma. Tenk om Ronaldo, Rooney og Rio hadde tiårs-kontrakter med United der plassgarantien var 100 %, uavhengig av prestasjoner. Visst er de gode spillere. Men det er liten tvil om at konkurranseelementet i idretten fremmer kvaliteten. Og at dekadens og sløvhet ville fulgt i kjølvannet av privilegier og forsikringer. Dessuten har ikke akkurat norsk film et smekkfullt troféskap å vise til. Og alle som ser fotball, vet at det da er lurt å forandre på laget når resultatene uteblir, særlig når alternativene er der.

Det vil sikkert protesteres mot slike sammenligninger fra ymse hold. Akkurat som det nok vil hevdes at “hallo! Vi har da prøvd ut masse nye fjes i det siste, vi!” Og ja, noen få nye kommer til. Det er som køen utenfor Fisk og Vilt, en ut, en inn. Men ikke regn med noe, for folk trives. Med mindre du er satt på lista av en kompis på innsiden, da. Og husk endelig at døra slår innover. Er du først ombord, er det vanskeligere å komme seg av, enn det var å kare seg om bord i første omgang.

Nå er dette selvsagt ikke typisk for norsk film, eller filmen som sådan: Castesytemer finnes i alle bransjer, under mange navn. Gutteklubben grei. Kameraderi. Innsidehandel. Og jeg er en pragmatisk person. Ingen lovbrudd er begått, og hadde systemet ført gode filmer med seg, hadde jeg sagt ja takk. Men det er altså ikke tilfellet. Og dermed blir det å bruke en liten håndfull skuespillere til å lage milevis av middelmådig film, helt uakseptabelt. Fordi det finnes kvalifiserte alternativer. Ikke minst med tanke på, at den filmen som kjørte på med det minst etablerte castet, Mannen som Elsket Yngve, ble årets mest vellykkede.

Dermed står Castesystemet igjen som en forståelig institusjon. Men samtidig utrolig uprofesjonell og totalt uansvarlig. Overfor publikum som får forflatet og kjedelig film. Og det er tross alt de som betaler for moroa: Først én gang, via Giske med skattepengene sine. Deretter én gang til, for å se det de har finansiert. Men også ovenfor film-Norge selv, fordi det opplagt hemmer kvaliteten på produktet.

Dermed, kjære filmfolk: Vis baller, dropp kompisene og gå i klinsj med bransjehorene. Drit i å være down med hele satans premierefesten, men stikk tidlig og legg hjemveien innom intern-forestillingen på Teaterhøyskolen. Sterkest er den som står alene. Hva teller mest i det lange løp? En invitasjon til party hos Pia og Mads, eller deltagelse i hovedkonkurransen i Cannes? Om de to er kompatible? Akkurat nå ser det ikke slik ut.

X