Restaurant Victor

Om mine anstrengelser er smertefulle og om jeg er engstelig, skyldes det at jeg iblant kommer så nær, så nær at tampen brenner: I et bestemt foto synes jeg at jeg skimter sannhetens ansikt. Det er dette som skjer når jeg fastslår at et bilde “ligner”. Men når jeg tenker etter må jeg likevel spørre meg selv: Hvem ligner hvem? Roland Barthes, Det lyse rommet (1980), Pax 2001.

Å ligge i randen er alltid en unnskyldning, en mulighet og et vern. Men sentrum flyter og det perifere blir det normale, eller til og med det vulgære, og urbanitetens tilgivelse av det middelmådige, med pant i det eksotiske, forsvinner når bytteforholdet blir for dårlig. 

Victor har fått mye kred for å være den eneste anstendige restauranten på Nordpolen. Det skal jo for så vidt ikke så mye til, men de har alltid servert på et jevnt, høyt nivå og kudos for god mat har vært velfortjent. Og siden det har ligget utenfor den standardiserte restaurantløype (les sentrum pluss oslo 2 og 3), har den fått drahjelp av kundenes fascinasjon av hva som er mulig å finne så langt unna, som en ti minutters taxitur fra Rådhusplassen. Men Victor må skjerpe seg om den ikke kun skal bli et sted for helgemiddagen til virkelig lokale helter.

Som mange andre steder så tilbyr Victor menyer, som man ifølge kelneren kan velge litt herifra og derifra, slik at man får det som man vil. Vi snek oss inn mot en meny med fisk som fokus gjennom det hele. Dette menykjøret føles stadig mer utvannet. Fra å være et konsept som skulle gi kjøkkenet en mulighet til å brilljere, fremstår dette stadig mer som restaurantverdenens ekvivalent til et posesalg. Det skal en god rygg til å bære en hel meny, og det er lite ved Victor en mandagskveld i oktober, som tilsier at dette skulle være den eneste muligheten for kjøkkenet å skilte med uant kunnskap. Jeg savner i det hele tatt gode gamle menyer, sånne med fire foretter, tre fisk og tre kjøtt og minst seks desserter. 

Kvelden startet med en liten laksesashimi, en amuse bouche, som ser ut til å ha tatt over for kamskjell som syretesten på gourmet-til-folket-restauranter. Men som utgangspunkt for kveldens sensatoriske nytelser, så var det absolutt et godt startsted, men derfra og inn til sjokolademål gikk det ganske trått.

Forretten var villreker. I en øyeblikks-forvirrett selverkjennelse måtte jeg krype til korset og innrømme, at forskjellen på villreke og tamreke ikke sto klart for meg. Det sto heller ikke klart for vår ellers så bråkjekke vertinne, som ikke likte å bli forstyrret verken i sine predestinerte vinvalg, eller av gjestenes utidige behov for oppvarting. Men tam eller vill, og selv om reka kom fra fryseren, smakte det ok. Ikke veldig mye, men ok. Det er vel med ville reker som med ville hester – few and far between.

Ishavsrøye som var bakt eller stekt i en crust av bla nøtter smakte god fisk, men ikke noe ekstraordinært. Fisken var tørr, for lenge under varmelampen kanskje, og fikk heller ikke noe særlig løft av en heller ordinær saus. Når man først skal ha oppdrettsfisk på menyen, og det er vanskelig å unngå, så er ikke ishavsrøye noe dårlig valg. Fin smak og fin farge, men trenger nok en mer nennsom hånd enn det Victor var villig til å låne bort den kvelden.

Blant mye som kunne vært bedre på Victor, så er vinlisten en god trøst. De har lagt mye arbeid i å finne viner som ikke er standard vare, og de er slett ikke ille priset. Så om ikke annet, så er det ialle fall verdt å ta en tur til Nordpolen for å trøstedrikke.

X