I’m CEO, bitch!

b
a

Kunstner og kurator Tiril Hasselknippe gestalter rollen som MarkZuckerberg.

Det er en smal sak å redusere Malmø til det skandinaviske episenteretfor dødelig gjengkriminalitet. Men de siste årene har kulturproduksjonen hatten fremtredende rolle i prosessen med byens rekonvalesens ut av ghetto-imaget.En av aktørene som har bidratt til dette er norske Tiril Hasselknippe og hennesgalleri CEO, som i snart to år har vist unge uetablerte samtidskunstnere fraNew York, Berlin, Oslo og Malmø. Invitert til kunstmessen Liste i Basel,eksponert av nettstedene Contemporary Art Daily og vvork, har CEO ikke baretøyd den kuratoriske strikken i Malmø med blant annet en performancekonsert avMykki Blanco, men også gjort seg bemerket internasjonalt.

Hvordan synes du kunstscenen i Malmøskiller seg fra kunstscenen i Oslo?

– Det positive ved å drive et galleri i Malmø er at det defineres påegne premisser og ikke etter den generelle scenen. I Oslo finnes det en helskokk med steder, og det er i seg selv superbra, men som utenforstående kan detvære vanskelig å skille de ulike fra hverandre. Jeg kan ikke si at jeg har fulloversikt over alt som skjer i Oslo, men det framstår litt som et mylder avulike steder som huser de samme menneskene. Som en stor organisme.

Tror du kunstnere stagnerer av å værefanget i denne Oslo-organismen?

– Tja. Kommer du utenfra kan det føles som de ikke snakker til deg,men seg imellom. Det er ingen kritikk, men bare en observasjon om at kunstnerei Oslo muligens ikke forholder seg til internasjonale parametere, men diskusjonensom skjer internt i Oslo.Et unntak jeg vil trekke frem ergalleriet 1857, drevet av Steffen Håndlykken og Stian Kluge. De har konsekventkjørt et gjennomtenkt program som kommuniserer med den større sammenhengen,samtidig som de trekker interessante krefter inn i landet.

Har kurator-rollen hatt innvirkning pådet du selv produserer som kunstner og vice versa?

–Det har nok hatt større innvirkning enn jeg hadde trodd. Iutgangspunktet så jeg på det som to helt separate roller, men jeg har blitt myemer fleksibel som kunstner som følge av arbeidet med galleriet. Da jeg startetCEO var det ikke så mange som kjente til kunstnerskapet mitt. Så fikk gallerietganske raskt mye oppmerksomhet av en sirkel mennesker på den internasjonalescenen, og de definerte meg som kurator. Det har vært ganske absurd, litt som iet rollespill, der kuratorollen handlet om å få autoritet og respekt medtydelige midler. Som kunstner gjør man nok mange avde samme tingene, men mye softere. Som kurator står du på såpeboksen og fortellerfolk hva som er bra, som kunstner har man en lagt mer ydmyk holdning til sinegen produksjon.

Har CEO, med all denne oppmerksomheten,vært toneangivende for diskursen i Malmø?

– Vel, kanskje ikke for diskursen som sådan, men vi har betyddmye for de kunstnerne vi har vist på galleriet og blitt tatt på alvor av enscene som er toneangivende internasjonalt. Men det er jo bare vennene mine somkommer på vernissagene, hehe.

Hehe, det stemmer vel ikke helt?

– Nei da, etter suksessen med Mykki Blancos utstilling og performancetidlig i høst, har besøkstallene økt. Det er ikke så mange som kjenner ham sombilledkunstner. Han valgte å satse på musikken fordi han følte han ikke komnoen vei som visuell kunstner i New York. Vi hadde flere samtaler om hvordanhan forsøker å være kunster via musikk-karrieren, og jeg synes han gjør enformidabel jobb som artist. Det finnes allikevel en sårhet i det at han ikkekan være en visuell kunstner fullt ut.

Man kan ikke lage kunst for alle – da blir man insane.

De fleste pressetekstene til CEO erskrevet i veldig poetiske vendinger, og skiller seg fra det man vanligvis leseri forkant av en utstilling. Kan du fortelle hvorfor?

– Ja, pressetekstene kan nok tolkes som litt bisarre i og med at deter en blanding av science fiction, poesi og novelle, uten lineære narrativ. Jegsynes språk kan være ekstremt rigid og jeg forsøker bare å komme inn i det frasiden. Hver setning blir viktig. Melodien i teksten er interessant og det erviktig at den kan fungere som et kunstverk i seg selv. I begynnelsen var jegbekymret over at det var egoistisk å spy ut så mye tekst uoppfordret, men jeghar kommet til den konklusjonen at det er bra å være litt sta på det. Uansettom det ikke er for et bredt publikum, er det fremdeles iboende kvaliteter i detfor noen. Som med kunst, kan man ikke lage kunst for alle – da blir man insane.Og det blir dårlig kunst.

Men tror du ikke mange i møte medsamtidskunst gjerne vil lese en tekst som er forklarende?

– Jeg har full forståelse for at det kan fremstå som veldig esoterisk,men personlig er jeg fullstendig uinteressert i den forklarende presseteksten.Det verste jeg vet er pressetekster som er så pedagogiske at publikum ender oppmed å se på presseteksten foran seg, så opp på kunstverket, og så ned påteksten igjen. Det er det motsatte av den opplevelsen jeg ønsker at folk skalha. På CEO inkluderer vi ikke titler engang.Det er viktig for meg at CEOspublikum får sin egen introduksjon til kunsten, og selv om kunsten ikke alltider selvforklarende, tror jeg alle kan få noe ut av det – uavhengig av utgangspunkt.Publikum må lære å stole på seg selv og sine opplevelser. Det finnes ingenfasit.

Jeg synes alle kunstnere burde ha litt Mark Zuckerberg i seg.

Hvorfor har du valgt å kalle gallerietfor CEO?

– Å være kunstner i dag innebærer så sinnssykt mye mer enn hva det engang gjorde. Før handlet det bare om å produsere kunst! Nå er man kurator,kunstner, skribent, og det ene og det andre. En må være strategisk, for man ersin egen manager, samtidig som man er sin egen sekretær, du vet – man må jo dealemed finanser. Hver eneste kunster blir som en liten bedrift, og man jobber påalle nivåer. Vi er alle CEOs! Da jeg gikk på Cooper Union i (kunstskole, jou. anm.) i New York i 2010 kom filmen The Social Network på kino, og jegsyntes det var et så godt tidsdokument. Det har alltid versert historier om da MarkZuckerberg i starten av sin karriere opererte med to forskjellige visittkort#et standard med CEO-tittelen, og et hvor det sto “I’m CEO, bitch!”. Jeg synesalle kunstnere burde ha litt Mark Zuckerberg i seg.

Tiril Hasselknippe har tokommende soloutstillinger på Club Midnight i Berlin (16. mars) og Landings påVestfossen (oktober), og deltar på gruppeutstillinger på Skissernas Museum (17.mai) og Malmö Konsthall (6. juni). Hun fullfører sin mastergrad i billedkunstved Kunsthögskolan i Malmø til sommeren.

http://www.tirilhasselknippe.com/CEO Gallery, Båstadssgatan 4, Malmø

www.ceo-gallery.comhttp://www.ceo-gallery.com

www.tirilhasselknippe.com