Sliteneliten er nådeløst politiske i musikken sin. Men de er IKKE Norges svar på Rage Against the Machine. Bandet spiller visefolk fylt av humor og varme.
30. juni drar visegruppa Sliteneliten til Roskilde, og et tredje album er på vei.
Vi tok derfor en prat med bandet som har en mening på lur om (nesten) ALT.
Mest av alt liker de likevel å prate om hvorfor kapitalismen – og Arbeiderpartiet – suger, og litt om deres feministiske utopi, den såkalte «lesbiske dalen».
Hva er Sliteneliten?
– Sliteneliten er oss, et band som driver med politisk musikk!
Hva gjør dere til en elite?
– Navnet ble laget i den tiden Sylvi Listhaug drev og kalte alle mulige folk for eliter, som kulturelite og feministelite. Folk som var veldig langt unna å være egentlige eliter. Det var bare fattige kulturarbeidere og aktivister som hun skulle sette disse ordene på, som insinuerer makt, mens hun selv er både økonomisk og politisk elite og den med faktisk makt.
Og så?
– Så tenkte vi at det kan vi jo spille på. De hun peker på som elite er jo bare slitne og fattige folk som står imot det dominerende i sin egen samtid. Så da ble det Sliteneliten, som liksom favner alle dem da, og oss!
Hvorfor er dere slitne?
– Vi er slitne av en urettferdig, menneskeskapt, brutal verden hvor alt som er godt er motstrøms, og hvor det er utrolig mye vanskeligere å gjøre bra ting enn dårlige ting. Skal du det er det bare å flyte med strømmen. Og samtidig som man vil gjøre bra ting, prøve å endre denne verdenen, må man jobbe masse for å betale den vilt dyre husleia. Blir sliten av sånt. Men vi er glad også. Vi prøver å leve livene våre så godt vi kan innenfor de klamme rammene, og også leve utenfor dem så godt vi kan.
Hvordan finner dere overskudd til å spille ved siden av full jobb? Er det tanken på å KNUSE de rike? :D
– For ærlighetens skyld må vi jo bare korrigere og si at ikke alle har full jobb, noen er vel også fulltidsstudenter med deltidsjobb ved siden av, men joda, blir jo til sammen noe lignende fulltid på de fleste slik, kanskje. Og jau, det er jo det da. Knuse de rike sammen med andre folk som kommer på konsert og står på barrikadene ellers.
Politiske budskap er en stor del av greia deres. Hvorfor hører politikk og musikk sammen?
– At kunst alltid har vært politisk er noe folk sier, og det er vel sant også. Det har alltid vært viktig for å mobilisere og gi tro, men også det at det får frem et budskap eller bare noe man gjerne vil si på en annen måte. Det går liksom rett i sjela. Det blir en helt annen nærhet, nerve og ærlighet i det, enn hva man, hvert fall som regel, klarer å få frem i et saksdokument i alskens politiske instanser.
Ja.
– Musikk er følelser. Og politikk er i høyeste grad også det. Politikk er dritpersonlig. Politikerne knekker våre mødre på uføretrygd ved å ha lave satser, de dømmer dem til fattigdom, med det det innebærer. Politikerne lar våre bestemødre være fattige på minstepensjon. Politikerne deporterer våre venner. Politikerne gir oss blod på henda ved å investere i bedrifter som driver på okkupert jord og som produserer våpen som dreper i Palestina – blant masse, masse annet. Politikerne ødelegger planeten vår, for oss alle. Dette er ting som angår oss helt direkte og som har stor, stor påvirkning på hvordan våre eneste, for oss hellige, liv blir. Så vi føler masse rundt dette som vi må formidle på en måte som yter rettferdighet til følelsene våre. Og da ble musikk rett for oss.
Er dere Norges svar på Rage Against the Machine?
– Det er vi sikkert ikke, men vi vet ikke egentlig nok om dem til å si noe om det. Har ikke lest boka, hvis den finnes! Men husker at et Zack de la Rocha-sitat gjorde stort inntrykk på VGS: «Your anger is a gift». Det var stort å lese for en frustrert tenåring med et gryende, ustyrlig politisk engasjement. Men ja, er de bra eller har det kommet noe snusk på dem også? Håper at det ikke har det, vi trenger noen som ikke føkker det opp.
Ikke ennå!
Det aller mest fucka er kanskje at vi har et Arbeiderparti som fører en nyliberalistisk helvetespolitikk
Hva sier dere til de som synes politisk musikk er «kleint»?
– Kom over det. Eventuelt se om all inderlighet kleiner deg ut og kanskje vurdere å komme deg over det også!
Hva mangler den norske musikkscenen i dag? Grei ut!
– Det er vanskelig å si så klart, men vi får vel prøve. Først og fremst er det jævlig mye bra. Spesielt nå om dagen virker det som det spirer skikkelig bra, og det er blant annet masse kult i hardcoremiljøet i Oslo og Stavanger. Det ser ut som Blitz har fått skikkelig gang igjen også.
Bare positivt?
– Nei, vi syns alle andre bør bli mer eksplisitte i tekst, og hvis man ikke klarer det, hvertfall ta standpunkt med stemmen sin på scenen, i media og til fans. Festivalene har også blitt konserner og kopier, så store og kommersielle og Gud vet hva, kanskje vi trenger nye, alternative, små undergrunnsfestivaler? Vi trenger at flere sier nei til de kommerse greiene i musikkbransjen. Vi trenger at folk skriver låtene sine selv og ikke outsourcer det til menneskelige låtskriverroboter. Vi trenger flere i bruk på produksjonssiden, nå mikses og mastres nesten alt av samme folk. Samme med artwork og bilder! Mange kunstnere og musikere har sine politiske standpunkt langt til venstre, kanskje vi hadde trengt en organisasjon eller et nettverk hvor vi kunne organisere oss? Også trenger vi kanskje ordentlig musikkjournalistikk, mer og mer har blitt bygget ned, og P3 har for eksempel blitt en eneste stor algoritme som gir deg mer og mer og mer av det samme, det som ikke utfordrer deg og det som den tror du vil ha. Vi trenger også folk som vil være publikum, som er interessert i annet enn Taylor Swift. Men vi tror det er på gang. Ungdommen nå til dags er bra! Og de unge voksne stepper også opp!
Hva skjer med Norge om dagen, egentlig? Hva synes dere er det mest fucka som skjer i landet akkurat nå?
– Nei, godt spørsmål. Det er noe herk hvertfall. Det aller mest fucka er kanskje at vi har et Arbeiderparti som sitter og fører en nyliberalistisk helvetespolitikk som gjør folk fattige, bygger ned velferdsstaten, driver en inhuman asylpolitikk, tjener penger på krig og pumper opp olje som ødelegger planeten vår.
:(
– Og ja, fy faen, nå sier jo Jan Christian Vestre og Tonje Brenna at folk må komme seg opp om morgenen og at psykisk syke bør tvinges ut i arbeid. Er de ansatt av Høyre …? De som burde vært våre folk. Det er jo lenge siden AP var det da, kanskje de aldri var det. Men wow… nå er det gått langt. Og da føles det jo litt som om alt håp er ute da, hvertfall parlamentarisk. Men det har vel aldri vært det som driver verden framover uansett. Oppsummert, Norge nå: Shitshow.
Hva er det med kapitalismen som suger så hardt? Kan dere ikke bare oppsummere det også en gang for alle!
– At penger tar plassen som det aller viktigste i vårt liv, og dermed blir alle avgjørelser tatt med det å tjene penger som fremste mål. Dette er ødeleggende for både sjelen vår, planeten vår, og for et samfunn i seg selv. Det er rett og slett fullstendig menneskefiendtlig, fordi det å bygge gode samfunn for menneskene ikke er det mest innbringende. Det er faktisk mest innbringende å utnytte noen folk, tråkke på dem og regelrett mose livene deres. Og hvis penger da er Gud, så gjør man jo det.
Hallelujah!
– Som et sånt internettsitat på et bilde på Facebook sier: Vi blir det første samfunnet som utrydder oss selv fordi det å redde oss ikke er kostnadseffektivt.
De ekte bondepartiene er røde. Ingen rettferdig landbruk uten mengder av sosialistiske politiske innslag
Har dere en drøm? Bortsett fra å knuse kapitalen!
– Vi drømmer oss jo litt bort til den lesbiske dalen, en slags skeiv utopi vi har laget oss. Den er ikke seperatistisk selv om den heter lesbisk dal. Det er en dal hvor man bare kan være seg selv og ha det fint med folk. Et fristed. Egentlig vil vi jo bare leve enkelt og være sammen, med venner, naboer, familie, folk man er glad i, alle. Bygge noe bra her og nå og noe som kan stå for framtida. Redde en bortkommen katt, bygge et hus, dyrke mat, bade og kline med kjæresten. Hvis bare ikke verden var så sjukt urettferdig og jævlig, så kunne man jo levd godt med det. Men siden den er som den er, må man kjempe og være aktivist!
Hva hadde dere sunget om dersom vi PLUTSELIG levde i et klasseløst og feministisk utopia?
– Om å dyrke potet, fiske makrell og lære seg nye instrumenter. Vi hadde funnet på historier om ekorn og deres eventyr, ramset opp oppskrifter på hvordan å få mest ut av balkongbassenget, eller hvordan best organisere et honningutsalg. Sikkert noe om relasjoner også. Hvordan være en god venn? Eller kanskje vi bare hadde nynnet!
På noen av pressebildene deres kan det se ut som dere stemmer Senterpartiet.
– Ja, den sitter i den der om at Senterpartiet er bondepartiet! Men de ekte bondepartiene er jo røde. Ingen rettferdig landbruk uten mengder av sosialistiske politiske innslag.
Skjønner. Hvordan blir det å spille på Roskilde i sommer?
– Stort! Oransje! Vi aner ikke egentlig. Det er første dagen, 30. juni, ganske tidlig, så kanskje ingen har kommet enda?!
Hva hadde dere gjort om Conrad Myrland plutselig dukket opp på Roskilde-gigen deres?
– Hadde antakelig ikke lagt merke til han, men tja. Vi hadde vel bare gjort som vanlig uansett. Noen folk er kanskje lost cause, selv for oss!
For et år siden kom dere med deres andre album, Me kan´kje sei nei te da som e bedre. Kommer det noe nytt etter hvert? Hvordan vil det høres ut?
– Ja, vi er selvfølgelig i gang med å pønske ut plate tre, og håper å slippe noe løs allerede i sommer. Det blir kanskje noe country, litt Hawaii og et dryss av Avril Lavigne. Det har også blitt prøvd ut litt Bruce Springsteen-stadionrock-vers. Men tja, uansett hva slags sjangre vi prøver oss på høres det ofte ganske ut som oss selv til slutt uansett! Litt Amtmandens Døtre og litt The Raincoats sier noen at det høres ut som.
Amtmandens Døtre er store forbilder for dere, og dere spilte sammen med de og Sosialistisk kor i Oslo i Jakob Kirke. Hvorfor er de så rå?
– I Jakobs Kirke spilte vi sammen med Halvsøstra, som er et nyere band danna av noen av de opprinnelige Amtmandens Døtre. De representerer radikal 70-tallsfeminisme på sitt beste, samtidig som de oppdaterer seg på dagens politiske situasjon og lytter til yngre generasjoner av feminister på en måte mange kunne lært av. Musikkmessig er de noen voldsomt gode instrumentalister, og de kombinerer skarpe politiske tekster med revyaktig humor – hva er det ikke å elske!
Har dere noen andre forbilder? Både innen musikk og politikk.
– Det er litt vanskelig å velge seg forbilder, litt fordi man egentlig aldri burde la en person bli en så stor del av noe slikt. Saken burde være det viktige, ikke personen. Mange kamper dør jo med personen, fordi den har liksom blitt alt i kampen. En annen grunn er at det virker som alle føkker opp, og ikke bare litt, sånn fuckup som er greit, men sånn stooore liksom. Så plutselig skjer det etter man har lagt dem fram som forbilder.
Men om dere må velge.
– Vi kan jo si zapatistbevegelsen i Mexico, kanskje. De er forbilder. Hus- og jordokkupanter verden over er også forbilder. Urfolk som fortsetter å kjempe for sine territorier og retten til å leve sine liv på sin måte. De kjemper for oss alle. Alle verdens undertrykte, som hver dag må kjempe for å være noen, for alt de får. Alle de ukjente, de vi ikke hører historiene til, som prøver på noe bra, de er også våre forbilder.
ANDRE ARTISTER SLITENELITEN ANBEFALER:
Vepsestikk, Deponi, Molbo, Gaspard, Ohnesorg, Draümar, Mío, Ståpels, Deathman.