Big pharma erobrer psykedelika-markedet. Om noen år kan kanskje de rike kjøpe seg inn på trippy velværebehandling, mens fleinsoppen utenfor murene fortsatt er forbudt å plukke, skriver Jørn Kløvfjell Mjelva.
Psykedelika er på vei til å bli big business. Borte er de langhårede hippiene med sitt håpløse budskap om fri kjærlighet og antimaterialisme. I deres sted finner vi dresskledde, hvite menn med investeringsporteføljer og faste styreplasser i holdingselskaper. Nettstedet Psychedelic Invest lister over 60 ulike foretak i den voksende psykedelikaindustrien, med navn som «Entheon Biomedical», «MindMed», «Optimi Health Corp.» og «Algernon Pharmaceuticals». Techmilliardæren Peter Thiel, mannen bak Paypal og Palantir, har investert flere millioner i selskapene Compass Pathways og atai Life Sciences, som jobber med utviklingen av psykedelisk medisin.
For mange aktivister og psykedelikabrukere som har jobbet for en endring av lovgivningen og holdningene rundt psykedelika, kan det virke positivt at psykedelika på denne måten «goes mainstream». Penger og investorer er tross alt nødvendig for å sikre forskning på området, samtidig som det gir psykedelika en langt større legitimitet i en hyperkapitalistisk verden. Formidling av forskningsresultater fra studier på psykedelika-assistert behandling har bidratt til å bygge ned fordommer, og positiv medieomtale i tilknytning til disse studiene gjør psykedelikabruk mindre stigmatisert.
Men midt i all denne optimismen er det verdt å minne om at dagens psykedelikabrukere og psykedelikaindustrien ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser. Selskaper skal tross alt primært tjene penger, og det er ikke gitt at avkriminalisering og legalisering av personlig psykedelikabruk tjener dette målet. Industrien kan jobbe for å gjøre medikamentell psilocybin tilgjengelig innenfor rammene de selv kontrollerer, samtidig som folk fortsatt straffes for å innta det samme stoffet ved å spise en sopp de har plukket i naturen.
Selskaper som ønsker å satse på psykedelika-assistert terapi har en sterk økonomisk interesse i å begrense tilgangen folk har til psykedelika.
Psykdelikaindustrien som portvoktere
Selskaper som ønsker å satse på psykedelika-assistert terapi har snarere en sterk økonomisk interesse i å begrense tilgangen folk har til psykedelika. Ettersom patentene til LSD, psilocybin og MDMA for lengst er utgått, må selskapene finne andre veier til inntjening enn tradisjonelle legemiddelselskaper. En måte å gjøre det på, er da ved å kontrollere tilgangen. Compass Pathways har for eksempel prøvd å ta patent på helt grunnleggende aspekter ved psykedelika-assistert terapi, slik som at behandlingen finner sted i et «ikke-klinisk rom» og at «deltageren hører på musikk». Metoder utviklet og utprøvd gjennom flere tiår av undergrunnsterapeuter og psykonauter som trosset forbud og stigma, blir forsøkt monopolisert av selskaper som ønsker å sikre eget inntektsgrunnlag.
Utover den direkte økonomiske interessen ved å begrense tilgangen folk har til psykedelika, har også selskapene en pr-messig grunn til å ønske å begrense egenpraktisering: Da skuespilleren Matthew Perry ble funnet død i badestampen med høye nivåer av ketamin i blodet, skapte det bekymring blant enkelte forskere og behandlere for at det kunne lede til en backlash som truet den videre fremtiden til ketaminbehandling. Selv om slike episoder er sjeldne, kan de sette et sterkt preg på folks oppfatning om farene ved psykedelika, og bidra til en moralsk panikk som også kan gå ut over selskapene som håper å kunne tjene penger på å tilby psykedelika-assistert terapi.
Om psykedelika gjøres mer tilgjengelig også utenfor kontrollerte sammenhenger, vil det øke risikoen for at dramatiske enkelthendelser oppstår som gjør befolkningen og myndigheter mer skeptiske til psykedelika som sådan, også i terapi. Med 60- og 70-tallet friskt i minne, der den moralske panikken rundt hippienes rekreasjonelle bruk av psykedeliske stoffer endte med å sette en stopper for nesten all forskning på området i flere tiår, er det forståelig at mange av dem som forsker på eller investerer i psykedelika-assistert behandling i dag vil gjøre det de kan for å unngå at historien gjentar seg.
Overklassens trygge rus
Det bør derfor ikke komme som en overraskelse om selskaper som driver frem forskning på psykedelika og psykedelika-assistert behandling ikke bare vil være tilbakeholdne med å fronte avkriminalisering eller legalisering av rekreasjonell psykedelikabruk, men også direkte motarbeide det. Fra et rent forretningsperspektiv – det eneste som til syvende og sist teller når milliarder av kroner står på spill – er det det eneste fornuftige. Selskapene har mye å tjene på å være blant de få som har mulighet til å tilby tilgang til psykedeliske opplevelser, og mye å tape dersom noen profilerte skrekkhistorier får myndighetene til å trekke i bremsen. At CEO-ene og investorene selv gjerne tar seg friheten til litt illegal psykedelikabruk i egenregi, er en kognitiv dissonans de kan leve med.
Dette kan bli utfallet uavhengig av hvilke intensjoner selskapene har i utgangspunktet. Aktøren som har jobbet lengst for å drive frem forskningen på psykedelika og MDMA er MAPS – Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies, en ikke-kommersiell organisasjon som etter alt å dømme primært er motivert av idealisme. Men også MAPS vil være avhengig av investorer for å fortsette arbeidet – investorer som gjerne er opptatt av å få en avkastning på investeringen. Det er nok av eksempler på foretak grunnlagt med en idealistisk visjon, der incentivstrukturer og kapitalismens interne logikk gradvis fører selskapet lenger og lenger bort fra denne visjonen, før de til slutt ender med å direkte motarbeide den. Mang et teknologiselskap som i utgangspunktet skulle gjøre verden til et bedre sted, er i dag bidragsytere til flere av de store utfordringene vi står overfor som samfunn. For hvilken betydning har vel idealer når bunnlinjen står på spill?
Det er ikke dermed sagt at man kun kommer til å tilby psykedelika-assistert behandling til individer med klart definerte og alvorlige diagnoser. Muligheten for ekspansjon ligger tross alt ikke innenfor helsefeltet, men i wellness-industrien, der den psykedeliske opplevelsen kan selges inn som en vei til individuell selvutvikling. I fremtiden vil vi kanskje se opprettelsen av retreats og behandlingsinstitusjoner der den øvre middelklassen kan få seg et psykedelisk spaopphold i rolige og trygge omgivelser, med et godt opplært personell som kan veilede en gjennom eventuelle psykedeliske og eksistensielle kriser som oppstår. Samtidig lobbyerer bransjen for at markedet bør være underlagt strenge reguleringer. Disse reguleringene vil være begrunnet i et legitimt behov for å slå ned på «useriøse aktører», men til syvende og sist vil de føre til mindre konkurranse til fordel for de mest pengesterke aktørene. Konsekvensen blir at tilgang til psykedeliske opplevelser er noe som forbeholdes de få og velstående.
Den moralske panikken rundt hippienes rekreasjonelle bruk av psykedeliske stoffer endte med å sette en stopper for nesten all forskning på området i flere tiår.
Psykedelika – mer enn medisin
At det som skisseres over er en mulig konsekvens av medikaliseringen av psykedelika, betyr ikke at jeg mener at medikaliseringen er en blindvei. Først og fremst kan psykedelika-assistert behandling få stor betydning for en del av dem som i dag sliter med depresjon eller andre psykiske lidelser. Et medfølgende skifte i folks holdninger bereder også grunnen for en mer nøktern diskusjon om hvordan psykedelika helst bør reguleres. Men det betyr at den voksende psykedelikaindustrien ikke kan være den eneste premissleverandøren i denne debatten. Det trengs flere stemmer, som både omfatter flere interessegrupper og et bredere perspektiv på psykedelikabruk.
Folk har mange ulike motiver for å utforske psykedelika: Det kan være som en del av en religiøs eller spirituell praksis; for å få nye perspektiver på seg selv, tilværelsen og sin relasjon til omgivelsene; for å ha en sterk estetisk opplevelse; eller simpelthen bare for å oppleve noe nytt. Men felles for disse er at folk opplever at de psykedeliske erfaringene har en verdi som går utover å hjelpe dem gjennom psykiske utfordringer. Det tenker jeg vi i større grad bør anerkjenne, og styre utviklingen deretter.
Jørn Kløvfjell Mjelva er styreleder for Psynapse, og stipendiat i filosofi ved UiO.