Norsk natur er truet. Naturopplevelser er blitt et kommersielt produkt, en vare man kan kjøpe, og ingen tør driste seg ut på tur uten et glorete antrekk på kroppen og et svindyrt kamera i sekken, skriver Sindre Brennhagen.
Da den skifergrå – nei, oljesorte – regjeringen fredag 6. oktober lanserte sitt forslag til statsbudsjett for 2024, ble det atter en gang tydelig at Norge, landet med det oppblåste bildet av seg selv som en friluftselskende nasjon overbefolket med skiløpere og fjellklatrere, gir fullstendig blaffen i naturen. I statsbudsjettet for kommende år kuttes bevilgningen til frivillig skogvern med over 170 millioner kroner, mens støtten til veiutbygging øker med flerfoldige milliarder. Svimlende 43,1 milliarder er satt av til å vedlikeholde og konstruere nye asfaltjungler. Til sammenligning får skogvern sørgmodige 351,4 millioner.
Drit i at det er under én prosent urskog igjen i Norge, at mindre enn ni prosent av skogen kan regnes for å være gammel naturskog, eller at vi for den saks skyld er forpliktet gjennom FNs biokonvensjon til å verne 17 prosent av all skog. Ikke bekymre deg over at habitatsforringelse – destruksjonen av leveområder i naturen – er en av de ledende årsakene bak det kolossale omfanget artsutryddelser vi registrerer på global basis. Nei, for all del ikke ta hensyn til at vi befinner oss inne i jordens sjette masseutryddelsesperiode. For tallenes tale er klar: Naturen er og blir en evig salderingspost, den ubestridte taperen, for rådende styresmakter.
Skogen er i sitt vesen uvurderlig, selv om mange til stadighet forsøker å kvantifisere dens verdi og sette en prislapp på den. Den lagrer massive mengder karbon, produserer oksygen og er et ressursskattekammer uten sidestykke. Skogen er skjellsettende erfaringer, lystige turopplevelser, alderdommelig rekreasjon og etterlengtede pust i bakken. Ikke minst er skogen det eneste stedet hvor et uhorvelig antall arter kan leve. Nær 60 prosent av alle norske arter oppholder seg i skogen, og omtrentlig halvparten av de truede artene på den norske rødlisten er å finne der. Når regjeringen nå reduserer andelen midler som skal brukes på å hegne om og beskytte det sårbare, ikke-menneskelige livet i skogen, spytter de i realiteten en hvitryggspett i trynet.
Villmarken er blitt erstattet med livløse monokulturer og akebakker hvor minstemann får slalåmundervisning av en dansk sesongarbeider som mor kikker på med erotisk lengsel i blikket.
Versting i klassen
For enkelte kan det kanskje virke underlig, som et paradoks, at den selvproklamerte naturnasjonen Norge har en så skjødesløs omgang med naturen. Sannheten er imidlertid den at Norge er like deltakende i den systematiske herjingen med biosfæren, ofte også en versting i klassen. Sårbare våtmarker dreneres, fjorder fylles med giftig gruveslam, naturavhengige urfolk kjeppjages og utrydningstruede arter likvideres. Vi kan nevne konkrete eksempler i fleng: elektrifiseringen av Melkøya, deponiet i Førdefjorden, den planlagte motorveien gjennom Lågendeltaet naturreservat på Lillehammer, menneskerettighetsbruddene mot reindriftssamene på Fosen. Sånn kan vi i grunn bare fortsette.
Juniorknølene i Senterungdommen vil utrydde ulven, til tross for at bestanden til enhver tid teller maksimum 100 individer, og til tross for at ulven er en økologisk nøkkelart. Symboltunge arter, som i tillegg er merkede og under kontinuerlig overvåkning, takler vi nemlig ikke å ha. Ja, det kan saktens virke som at vi ikke ønsker å ha ville dyr i norsk natur. Vedtak på vedtak forsterker inntrykket. Ignoreringen av natur- og dyrevernsorganisasjoners utredninger og tilsidesettelsen av fagmiljøers alarmerende rapporter sementerer det. Her skal ingen vipes skingrende rop ljome. Rundt fuglefjellene ønsker vi ikke høre de ikoniske lundefuglenes grynt, til forveksling lik en knirkende dørkarm. Ingen mytisk ladet hubro skal få fly i vilden sky.
Sommeren 2023, i de varmeste månedene noensinne målt på kloden, tok regjeringens såkalte klima- og miljøvernminister Espen Barth Eide, nylig utskiftet med en løpegutt fra Olje- og energidepartementet, til orde for å henrette en binne og hennes to ynglinger i Trøndelag. At brunbjørnen er sterkt truet, ofret han ikke en tanke. Gaupen er også sterkt truet, med anslagsvis 400 individer igjen, men kvotejakten opprettholdes mot all bedre vitende. At den uregjerlige hvalrossen Freya ble avlivet fordi i) nordmenn generelt er premieduster, og ii) hun turte å vise frem sin villhet, sin dyriskhet, trenger man ikke kommentere ytterligere.
Naturforakt i vårt DNA
Skulle man mot formodning anklage undertegnede for å ha en høyrelent ideologisk slagside, gitt tiraden mot sittende regjering, kan jeg berolige med følgende uttalelse: Da den blå-blå (brungrumsede) regjeringen utlyste nye konsesjonsrunder, og daværende statsminister – nå vimsete aksjekone – Erna Solberg uttalte at «den som skal slukke lyset på norsk sokkel, er ennå ikke født», begikk de et moralsk overtramp og et forkastelig svik mot både nåværende og fremtidige generasjoner mennesker og dyr. (Så hører det med til historien at sittende regjering utstedte 47 nye oljeutvinningstillatelser senest i fjor. Men pytt, pytt: Æ’kke så farlig med denna kloden, har jeg hørt.)
Summa summarum gjør denne listen det nærliggende å konkludere med at aversjonen mot naturen er blitt en del av vårt politiske DNA.
Forjævligseringen av det ganske land
Den ovenbeskrevne naturforakten stikker dypt også blant den øvrige befolkningen. Den norske allværsjakkemiddelklassen – med bindestreksetternavn og en patologisk trang til å påta seg ulike, kreative «prosjekter» – evner ikke oppholde seg i nærheten av naturen uten at den på forhånd er blitt omkalfatret og rensket for alt som vitterlig er naturlig. De reiser som fjolls til fjells i et krampaktig forsøk på å komme «tilbake til naturen», men anskaffer seg for dette formål det man ikke kan kalle annet enn luksusboliger i laftet tømmer, med varmekabler i innkjørselen, gigantiske boblebad på monstrøse verandaer og soverom nok til å huse en sexklubb av respektabel størrelse.
Selv om nedbyggingen av naturen er et av de største og mest presserende problemene vi står overfor, nasjonalt som globalt, fortsetter vi med den hemningsløse ødeleggelsen av den for å bygge nye veier og hyttefelt. Under halvparten av Norge er inngrepsfritt, det vil si steder som ligger minst én kilometer unna tyngre, tekniske inngrep, og mellom år 1900 og 2000 avtok andelen villmarkspregede områder i landet fra 48 prosent til 11 prosent. «Landet er gjennomvevd av veier, selv der det ser ut som jomfruelige terreng fra lufta» skriver stjernebiolog Dag O. Hessen i boken Landskap i endring (2016). Mye tyder på at han har rett. Over 40 prosent av det bebygde arealet er veier, og vi har så mange landbruksveier i skogen at vi kunne ha strukket dem to og en halv gang rundt ekvator.
Over 448 000 hytter er fra før av reist, men det er tilsynelatende ikke nok for vårt umettelige fedreland. Ifølge Norsk institutt for naturforskning (NINA) er et naturareal tilsvarende 200 000 fotballbaner satt av til videre ekspandering av det moderne hyttehelvetet. Hva som finnes der, hvem som eksisterer der, hvilke planter og dyr som har denne naturen som sitt hjem, bryr ikke beslutningstakerne seg nevneverdig om. Så lenge utbygger sikrer seg en lukrativ kontrakt og kommunen mottar en anselig sum for å ofre livsgrunnlaget vårt på den kortsiktige profittens alter, er alle parter fornøyde.
Veien til kollaps er ikke brolagt med gode intensjoner; den er en nyanlagt, seksfelts motorvei over en uttørket våtmark i retning en vanskapt hytteby
Livløse monokulturer
I disse gjennomgentrifiserte hyttestrøkene er alt som smaker av natur ryddet unna. Dens dyriske uromomenter er blitt steriliserte eller istykkerskutt. Dens estetisk utfordrende vekster er blitt luket vekk. Villmarken er blitt erstattet med livløse monokulturer og akebakker hvor minstemann får slalåmundervisning av en dansk sesongarbeider som mor kikker på med erotisk lengsel i blikket. Naturopplevelser er blitt et kommersielt produkt, en vare man kan kjøpe, og ingen tør driste seg ut på tur uten et glorete antrekk på kroppen og et svindyrt kamera i sekken (aldri gå et skritt uten å dokumentere det). Selvrealiseringen og selvpromoteringen går hånd i hånd langs forsøplede stier. Det er sannelig lenge siden Arne Næss’ dictum «rikt liv med enkle midler» fant noen klangbunn i folkesjelen. Mon tro hva han og med-økofilosof Peter Wessel Zapffe, som i sin tid advarte om at naturen ville bli ruinert av «fremmede mænder med jern-skelet og vinkelhjerne og øiner av kvarts som var til å se bjelker med», ville så vel tenkt som harmdirrende utbasunert om den tiltakende forjævligseringen av norsk natur.
Bit for bit, bjørkeskog for abbortjern, forsvinner stedene vi til uminnelige tider har avhengt av, beundret, fryktet, søkt tilflukt i og funnet roen i. Den abstrakte størrelsen «klima» er forståelig nok på alles lepper i samfunnsdebatten, men vi må samtidig ikke miste den umistelige naturen av syne. Det globale klimaet og den nære naturen er uløselig sammenflettet. Så ikke kjøp det forbaskede «investeringsobjektet» plassert i «naturskjønne omgivelser» på Norefjell eller i Hemsedal. Ikke bidra til den storstilte oppskaleringen av den inneværende klima- og naturkrisen.
Veien til kollaps er ikke brolagt med gode intensjoner; den er en nyanlagt, seksfelts motorvei over en uttørket våtmark i retning en vanskapt hytteby.
DERFOR BØR DU BLI NATT&DAG-ABONNENT
– Tilgang til all vår journalistikk
I over 30 år har NATT&DAG vært medie-Norges lille degenererte og opplyste bastardbarn. Det skal vi være i over 30 år til, men fremover vil flere av våre beste saker legges bak betalingsmur. Det vil også gjelde det meste av vår omfattende dekning av musikk, film, litteratur, spill, mat og vin.
– Halv pris på alle NATT&DAG-fester
Hver måned arrangerer vi fester for å feire slipp av neste avis. På disse får man ikke bare møte et knippe av Oslos kuleste, slik det har vært i over 30 år. Man får også oppleve eksklusive konserter på en liten scene.
– Halv pris på månedens utvalgte film på Vega
Hver måned velger vi ut månedens utvalgte film på Vega scene i Oslo, landets desidert beste kinosted. Ikke bare skriver vi om filmen i forkant, men du får også halv pris på den.
– Halv pris på månedens utvalgte konsert på Parkteatret
Hver måned velger vi ut månedens utvalgte konsert på Parkteatret i Oslo. Som NATT&DAG-abonnent får du halv pris på den utvalgte konserten.
– Eksklusive invitasjoner til alle våre eventer
NATT&DAG har slippfester, filmvisninger og konserter, men fremover kommer vi også til å arrangere eventer innen kunst, litteratur, mat og vin.
– Ukentlig nyhetsbrev med alle våre tilbud og våre beste saker
Vi sender ut ukentlige nyhetsbrev som gir deg de beste tipsene til hvordan bruke byen og hvilke tilbud du får som NATT&DAG-abonnent. I tillegg får du tilsendt våre beste saker fra uken som har gått.