Ferskdiscen er NATT&DAGs spilleliste og oppdateres hver uke på Spotify. Samtidig skriver vi om tre låter som fortjener ekstra oppmerksomhet.
Verden er blitt et sted fylt av wacky spillelister og utspekulerte algoritmer med mål å lede deg inn i en musikalsk avstumpethet. Vi i NATT&DAG gjør vårt beste for å kjøre den etterhvert utdøende komboen menneskehjerne + peiling for å se hvordan det går. Hver uke plukker vi ut det beste av det som rører seg i musikklivet, helt sjangerblindt, og slenger det inn på Ferskdiscen.
De tre beste skriver vi om:
Mall Girl – All I Should Have Said
Min emofase er iterativ, luskende i mitt lynne, klar for å bli triggered av noe som kan appellere til forestillingen om at det er synd på meg, at jeg er unik og enestående i min gryende høstdepresjon. Det er jeg, men jeg ble aldri stor på Tumblr!
Dithen sender Mall Girl sin ferske singel All I Should Have Said tankene, om enn i en mer modnet variant. Matterocken er mindre fremtredende når vokalist Bethany Forseth-Reichberg dempet, men stødig og fattet, vugger med basslinjen over noen lette trommer. Gitarriffene er crispe som høstlufta.
Alt jeg skulle ha sagt? Ikke stort – spill den igjen!
Heave Blood & Die – Things that hurt
Hva er det som plager meg? Jeg bevisstgjøres samtlige kroppsdeler når denne låta dundrer ut av anlegget, og synthriffene insiterer på å trekke tankene mine i et speed-tempo. Tromsøbandet spiller opp til maktdemonstrasjon i punkrock, med tighte komposisjoner og med mer innpakket og mindre guttural vokal fra enn tidligere. Er det klubbmusikk? Er det rockpunkpsykedelisk? Ikke så viktig. Uavhengig kan jeg ikke visualisere denne låta uten å se meg selv utenfra i kjelleren på Revolver med en kald én kald i hånda og én i kjeften.
Mia Berg – High Ceilings
Typ samtlige store norske singer-songwritere er generasjon X eller tidlige millennials. Uavhengig om det er et stort belegg for å si det, er det forfriskende at nye og yngre artister tar eierskap til sjangeren, med ny giv og andre inspirasjonskilder enn visemusikken.
Opptakten til refrenget på Mia Bergs “High Ceiling” er som tatt ut av en harmonisering mellom Phoebe Bridgers, Lucy Dacus og Julien Baker, med lydlandskap med referanser til blant annet Clairo. Men transparente inspirasjonskilder kan like mye understreke en retning, heller enn en norsk blåkopi. Bra låter det uansett: Vokalen er krystallklar i falsett, teksten er knuseeksistensialistisk i blå valør, og helheten er støpt for en helhetlig lytteopplevelse.
FØLG SPILLELISTEN FOR UKENTLIGE OPPDATERINGER: