Mens kvinner trener sin emosjonelle intelligens, sitter gutta i runkering og hører på Wolfgang Wee, skriver Josefine Gjerde.
Jeg er har i mange år nesten utelukkende lest bøker av kvinnelige forfattere. En slags stille, personlig protest mot en verden hvor mennene både dominerer litteraturhistorien og dagens bestselgerlister. Alle innblikk jeg har fått i mannesinnet har vært ført i pennen av andre kvinner, uten at jeg egentlig har reflektert over hva jeg kan ha gått glipp av.
Etter at tilfeldighetene førte til at jeg i en boktørke plukket med meg en gratisutgave av Per Pettersons Ut å stjæle hester fra en telefonkiosk, innså jeg for første gang siden John Green tok meg med storm en gang på 2010-tallet at også det første kjønn kan skrive gode bøker. Men etter siste side var fortært var det som gnagde mest spørsmålet: Går det bra med menn?
Brev til ståpikken
Det er ikke uten grunn at det de siste årene kan virke som flere og flere feminister har begynt å lytte til de irriterende mennene som hvert år på 8. mars ikke har noe mer fornuftig å si enn: Hva med mennene? Siste i rekken er Bianca Kronlöfs bok Brev til mannen, som denne våren ble oversatt til norsk. Den svenske feministen, skuespilleren, komikeren og forfatteren har aldri vært redd for å sparke fra seg og sette menn på plass.
Denne gangen forsøker hun en annerledes tilnærming. Hun skrev brev til pappa og storebror, til patriarkatet, ståpikken og sin egen overgriper. Her kommer hun med oppfordringer om å bli en alliert i kampen for et mykere samfunn, våge å sette ord på følelser og hjelpe oss med å rive ned patriarkatet – for det vil gagne alle kjønn.
Vi feminister peker ofte ut menn som den store skurken, men kan litt for ofte glemme at menn ikke bare er vår verste fiende: De er også sin egen. Menn er de største ofrene for menns vold. De fleste som tar sitt eget liv er menn. Menn triumferer kanskje på lønnstoppen, men hoper seg også sammen på bunnen av lønnsstatistikken. Svaret er enkelt og greit nei, det går ikke så bra med menn.
Problemet er bare at når vi kvinner trener den emosjonelle intelligensen, sitter gutta i en runkering og hører på Wolfgang Wee. Heldigvis finnes det alltid en kvinne som kan ta på seg oppdraget med å hjelpe menn med å komme i kontakt med sine egne følelser. I dag var det min tur, gitt.
Vi lever i den frustrerte unge mannens tidsalder
Den farlige stillheten
For etter å ha fordypet meg i mannssinnet ble det vekket en omsorg for alle disse mennene som beveger seg rundt i sin egen miserable tilværelse uten evne til å sette ord på følelsene sine. Selvsagt finnes det kvinner både i litteraturen og virkeligheten som hverken evner å forstå eller snakke om sine egne følelser, men det er ikke til å stikke under en stol at menns taushet om egne følelser er noe annet. Mer systematisk. Mer ødeleggende. Farligere.
Jeg skal ikke skjule at jeg også har en egen agenda i dette arbeidet: For en verden med sinte menn er farligere enn en hvor menn tør å klemme og hvor pappa får lov til å gråte. Men like fullt unner jeg alle menn klemmer som ikke bare er korte omfavnelser med lette håndflatedunk i ryggen og lettelsen som kommer etter en skikkelig gråteøkt blant mennesker du er trygg på.
Vi lever i den frustrerte unge mannens tidsalder. Kvinner vil ikke ligge med dem, mennene de ser opp til på internett anklages for å pakke nyfascisme og misogyni inn i leveregler om jevnlig kroppsvask og oppredde senger. De latterliggjøres for å la seg rive med når de endelig finner en vei ut av utenforskapet ved å finne tilhørighet i grumsete forum på internett. Og når de først kommer ut av de mørke rommene og sinnene sine løper alle for å gjemme seg.
Spåmannen
Allerede på 90-tallet spådde den da vordende forfatteren Michel Houellebecq hvordan utstøtte, rasende menn ville prege vår tidsalder i den nå oversatte boken Holde seg i live. Siden har Houellebecqs profeti på mange måter gått i oppfyllelse. Boken beskrives som et radikalt ungdomsmanifest, men blir i ettertid også lest som et frempek på forfatterskapet hans og ikke minst en skremmende presis spådom av vår tid.
Hyperkapitalisme, pornografi, en grenseløs seksuell frigjøring har ifølge den franske forfatteren ødelagt menneskeheten. Sukk, det er alltid noen som må ødelegge moroa.
Jonas Bals’ etterord i den norske utgaven som kom i vår, peker på et betimelig spørsmål: Er Houllebecq en spåkone eller en selvoppfyllende profeti? For hvor konstruktivt er egentlig hans fokus på lidelse som en selvsagt del av livet (og diktningen). Han maner ikke til å holde seg i livet for å gjøre godt eller ha det godt, men for å kunne fortsette å skrive. Som leser og litteraturentusiast kan man jo sette pris på forfattere som vekter litteraturens kvalitet høyere enn egen livskvalitet. Men mangelen på fremtidsoptimisme som Houellebecq dyrker i essaysamlingen (og store deler av hans forfatterskap forøvrig) er ikke bare nedtrykkende: Ved å stadig gjenta hvor forferdelig verden er blitt med et totalt fravær av optimisme, skaper han en generasjon menn i sitt eget bilde.
Det er ikke litteraturens jobb å redde oss fra en generasjon med frustrerte unge menn. Det er faktisk ikke litteraturens jobb å gjøre noe annet enn å være. Likevel er det betryggende å se at bokhandlernes hyller fylles av noe annet enn de tredve år gamle tankene til en sint, fransk dikter. Tiden er kommet for 2020-tallets Messiaser: Mindfulnessmennene.
Oppfordringer om å re opp sengen eller dusje jevnlig som gateway drug til nyfascisme og kvinnehat er passé
Mindfulnessmenn
Oppfordringer om å re opp sengen eller dusje jevnlig som gateway drug til nyfascisme og kvinnehat er passé. Medisinen for dem som føler seg forbigått i den nyliberalistiske æraen hvor manndom er ut og det andre kjønn har blitt det første, er skrevet ut. Nå handler det om å være til stede og våge å stå i følelsene sine.
Bøkene Hva jeg forteller fulle gutter som kommer bort og later som de ikke vil snakke om panikkangst av Aslak Hartberg fra Klovner i Kamp, og Gi slipp av Kasper Kristoffersen, mest kjent som Sophie Elises eks, gir råd og visdom til norske unge menn som sliter med tunge tanker og angst. Eller som trenger å «gi slipp», for å bruke Kristoffersens ord.
Bøkene er skrevet med svært ulike utgangspunkt: Hartberg har i mange år vært åpen om sin egen panikkangst, og drives tilsynelatende av å lære andre menn om åpenhet og hvordan bli frisk fra angsten. Kristoffersen derimot fremstår mer som en nyfrelst meditasjonsguru. Det virker ikke som han helt har bestemt seg for om han vil skrive en selvbiografi for å endelig få sagt sitt om forholdet til influenser Sophie Elise, eller om han vil selge meditasjonskurs til menn i krise.
Ugh, nok en viktig bok
Førstnevnte har skrevet en god bok. Jeg vil faktisk bruke klisjeen viktig. Dersom den leses av rett publikum kan den faktisk bidra til destigmatisering av psykisk helse-utfordringer og mer åpenhet blant menn. Hartberg har ikke bare skrevet en veldig god selvhjelpsbok for mennesker med angst som ikke har turt å oppsøke behandling enda. Han peker også på et strukturelt problem: Det sitter langt inne for menn å snakke om følelsene sine, og særlig psykiske helsevansker.
Allerede i tittelen adresserer han dette. Etter flere tiår med åpenhet om psykiske helsevansker og angst har han ofte blitt oppsøkt av menn som later som om de egentlig vil snakke om noe annet. Men i øynene deres kan han se det: De sliter og trenger noen å snakke med.
Hvorfor sitter det så langt inne å snakke om? I en tid hvor åpenhet om psykiske helsevansker er blitt trendy, er det påfallende hvor få av dem som er åpne om vanskelige tider som er menn.
Selv beskriver Hartberg det absurde i situasjonen hvor han må banke på hotellromsdøren til et bandmedlem midt på natten fordi han er redd. Hva må kompisen tenke om ham? Han er en eldre, tilsynelatende tøff rapper, men plutselig tør han ikke å sove alene.
Hadde det ikke vært så tragisk, hadde det vært komisk. Menn har til alle tider sett ned på kvinner som deler følelsene og utfordringene sine med hverandre. Det er blitt regnet som en svakhet av menn. Slik har menn skapt sin egen felle: Heller enn å lære seg å komme i kontakt med og kommunisere sine egne følelser, undertrykkes de til det bobler over som noe farligere enn det trengte å være: destruktivt raseri.
Kvinnebevegelsen går i bølger. Først handlet det om å få innpass på mennenes arena, som en konsekvens av det ble det viktig for mange å legge fra seg det «kvinnelige» – som medfølelse og sårbarhet. Senere har flere innsett viktigheten av å heller øke statusen til kvalitetene som ofte har blitt regnet som svakheter, kun fordi det assosieres med noe feminint.
Vi måtte omdøpe helsesøster til helsesykepleier for at mennene skulle ha lyst til å velge den karriereveien. Hvilket språk vi må skape for åpenhet, emosjonell intelligens og det å ta vare på sin psykiske helse for at gutta skal våge å delta, vet jeg ikke. Kanskje Hartberg har nøkkelen.
Vi måtte omdøpe helsesøster til helsesykepleier for at mennene skulle ha lyst til å velge den karriereveien
Psykisk helse til salgs
Kristoffersen innleder boken med å trekke oss tilbake til steinalderen, og argumenterer for at vi nok levde mer sammen da enn vi gjør i dagens hyperkapitalistiske samfunn. Han peker på hungeren etter penger, anerkjennelse og effektivitet som drivkrefter bak fremveksten av miserable menn. Boka er på mange måter et forsøk på en større samfunnsanalyse og snakker til menn som ikke nødvendigvis har opplevd psykiske lidelser, men som likefullt er offer for en mannskultur hvor man holder hodet hevet og munnen lukket: De ensomme alfahanner som ikke skjønner hvordan man lever sammen uten å stadig sloss om å være på toppen.
Han beskriver hvor farlig og giftig «grindesettet» blant menn som forsøker å lykkes med å klatre raskest på karrierestigen og som alltid sammenlikner klokker, biler og damer med naboen og kollegaen, er. Men å gå fra å være den beste på studiet eller til klatre på karrierestigen, til å skulle være den beste meditasjonsmannen i hele kongeriket er vel ikke akkurat å ta tak i roten til problemet?
Marx vrir seg i graven. Det er ingen håp om å avvikle kapitalismen når selv dens harde kritikere er hjernevasket av nyliberalismens blinde tro på individets evne til å skape sin egen lykke!
Flere ganger stiller Kristoffersen seg spørsmålet om det kanskje er hans egen feil at han legger så mye press på seg selv. Men det følges aldri opp med noen form for refleksjoner om hva som skal til for å endre disse strukturene. Spørsmålet om det å leve i et kapitalistisk samfunn hvor vi kun måles i produktivitet, forlates til fordel for nye teknikker for inn- og utpust. Hver gang han er på vei mot et gjennombrudd og snuser på årsaken til at menn ikke klarer å ta av seg masken, glipper det og han sklir tilbake i en personlig anekdote jeg frustrert skummer meg gjennom.
Gjennom hele boken er jeg litt forvirret over hva Kristoffersen egentlig forsøker å fortelle meg. Budskapet er dårlig knadd, språket uferdig og jeg forstår ikke helt hva boken vil. Helt til jeg leser meg frem til delen hvor han forteller om sitt nystartede meditasjonsfirma og jeg skjønner at jeg er lurt til å lese en nesten 200 sider lang reklame. Tenk, det er ingenting du ikke kan kjøpe for penger i et kapitalistisk samfunn: Selv god psykisk helse er til salgs!
Eller du kan få det gratis: Oppskriften er så enkel. Jeg kan ikke si det bedre enn Eidsvågen selv.
Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
Personlig har jeg nok fått litt avsmak etter forsøket på å forstå dette konseptet «mann» som alle snakker om. Kanskje krysses våre veier igjen neste gang jeg står på en øde parkeringsplass, litteraturtørst foran en lesekiosk. Til da: Jeg håper du gråter med stolthet.