Esben Esther ser et livsverk truet av stygg debatt og politisk avskiltning.
Min bror var trans. Hen er død. Selvmord.
Jeg har ofte tenkt det kunne vært annerledes om hen møtte Esben Esther.
Jeg skriver det sånn fordi enkelte i dette landet trenger å skjønne realitetene der ute.
Jeg skriver det også fordi det faktisk var det første jeg sa da jeg satte meg ned på kontoret til transikonet i Grimstad.
Hen så meg inn i øynene, fikk en klump i halsen og sa:
– Beklager det. Er det lenge siden?
Det er dessverre ikke en uvanlig historie å høre for Esben Esther. Virkeligheten er et dystert sted for mange transfolk.
– Selvmordshyppigheten er mye større i denne gruppen. Det snakkes det alt for lite om. I stedet snakker man bare om at man må passe på at ingen skal angre seg. Man er opptatt av den ene prosenten som retransisjonerer, og ikke de 99 prosentene som er veldig fornøyd med kjønnsbekreftende behandling.
Kunstpause.
Hen gjør mange slike.
– Det er vanvittig høye tall. De som er så mot den behandlingen, de tar det ikke inn, de sier bare at «det er på grunn av psykiske plager og schizofreni». De sier at «det å være trans bare er noe fjas».
Kunstpause igjen.
– Tror du ikke din bror ville likt at du gjør dette?
Vi går i revers
I 1993 kommer Esben Esther Pirelli Benestad ut som Norges første offentlige transperson. Hen gjør det på TV2 i beste sendetid og har siden blitt en pionér på flere felter som internasjonalt anerkjent sexolog, professor og lege. Viktigst av alt har hen reddet mange liv.
Hele livet har hen stått i vanvittige kamper, men den som pågår er verre enn noen gang.
Hen har fått kreft. Hen har mistet legeautorisasjonen. Og hen opplever a transdebatten har forverret seg.
Går vi tilbake i tid, eller hva i all verden er det som står på?
Juni 2023 er vi i en situasjon hvor transdebatten må forholde seg til Tonje Gjevjon, en «kunstner» som nekter å respektere folks kjønnsidentitet. Hun er en lesbisk feminist som drar stigen opp etter seg, og som gjør det ved å kalle transfolk pervoer og fetisjister. Hennes allierte, Christina Ellingsen, er like ille og har skadet transdebatten ikke bare nasjonalt, men internasjonalt ved å spre søppel på Fox News. Her til lands må vi også forholde oss til Senterpartiet-politiker Jenny Klinge som står på Debatten og forklarer transfolk at de egentlig ikke finnes ved å referere til fjøsdyr, til okser og kviger.
Og så har vi de hakket mer oppegående. Den empatiløse jålebukken Kjetil Rolness og hele hans krakilske Facebook-armé. Men nok om det. Transdebattens mest idiotiske stemmer har vi kåret lenger bak i denne avisen.
Viktigere er det at vi i juni 2023 også står i en situasjon hvor over hundre transpersoner står uten hjelp, nettopp fordi Esben Esther har blitt fratatt legeautorisasjonen.
– Et beskrivende tegn på reversen er at jeg mistet autorisasjonen, og det definitivt på politisk grunnlag, sier Esben Esther og fortsetter:
– Det finnes ikke noe faglig grunnlag for det, hevder hen, som nå har advokater på saken.
Det ristes på hodet.
Hva vil skje med hens pasienter nå? Ingen vil til Rikshospitalet og fastlegene her i landet har ikke peiling på kjønnsinkongruens, ifølge Esben Esther.
Flere pasienter kan være i samme situasjon som min bror.
– Apropos din historie er det veldig mange, nesten flaut mange, som … jeg vet ikke hvordan jeg skal ta det når folk sier det … men det er veldig mange som sier jeg har reddet livet de- res. Det er jo en sterk melding, og den står veldig i stil med dine erfaringer, for din bror fikk kanskje ikke noe hjelp?
Altfor lite.
Altfor dårlig.
Vi sykeliggjøres, vi infantiliseres, vi er liksom noe som ikke kan passe på oss selv.
Esben Esther Pirelli Benestad
Ord som dreper
Hvordan skal folk forstå?
Hvordan har vi havnet i en situasjon hvor hatefulle ytringer og debattanter som ser på transfolk som «pervoer» kommer til i offentligheten? Folk som reduserer debatten til å handle om transfolk som farlige menn utkledd som kvinner for å få forgripe seg i damegarderoben?
Hvorfor handler det ikke heller om helsetilbudet til sårbare mennesker?
– Ordskiftet er malignt. Det er ondartet. Mennesker tillater seg å si at vi ikke finnes. Og det har blitt verre. Det er noen stemmer som er så fulle av hat.
Det er ord som kan drepe der ute. Ord som har drept.
– Vi sykeliggjøres, vi infantiliseres, vi er liksom noe som ikke kan passe på oss selv.
– Vår kultur sier det ikke er bra. Den sier det er feil. Den sier det er sykt.
Esben Esther var selv 11-12 år da hen først fant ut av noe som het «transvestisme». Hen kom fra et lærd hjem hvor leksikon var flittig i bruk. Hver middag ble det valfartet bort i bokhylla for å slå opp i bøkene. Hva kunne transvestisme bety, dette ordet og dette konseptet som den unge Esben hadde fattet interesse for?
Leksikon var Sannheten i familien den gangen, men nå slo boken med alle svarene fast at transvestisme var en sykelig trang til å kle seg som det motsatte kjønn. Var hen syk?
– Det er det man møter fortsatt. Det er galt, det er uforståelig og det er unaturlig.
Men hvordan kan egentlig et menneske i kjøtt og blod være unaturlig?
– Det er altså det mest krenkende man kan si til et menneske, som om vi var et slags syntetisk materiale. Det er helt borti natta. At folk tillater seg. Det er grusomt skadelig.
Er det slik det er å være transfolk? En gruppe mennesker som lever i et eneste stort jævla menneskerettighetsbrudd, og som til og med sviktes der det er minst rom for svikt.
Ingen blir ifølge Esben Esther like diskriminert i det norske helsevesenet. Få grupper har så høyt tall med folk som har fulgt min bror til graven.
Transkritikernes tankefeil
Esben Esther prøver å få oss til å forstå:
– Se for deg at du blir satt i fengsel med en tolvårsdom for noe du visste du ikke hadde gjort. Hvor lang tid tror du det ville tatt før du ble deprimert, fikk angst, begynte med selvskading og lette rundt etter noe dop så du kunne være borte for en stund? Og hvor lang tid vil det ta før du fikk lyst til å ta livet av deg?
– Det er altfor få som forstår at deter omtrent sånn det føles. Man har tidligere hørt dette med født i feil kropp, men det syns jeg er et dårlig uttrykk, ingen er født i feil kropp, men født i sin kropp. Den må noen ganger justeres for at den skal bli god å bo i, men feil er den ikke.
Man kan ikke snakke psykopatologi og psykisk sykdom, sier hen. Man må snakke om reaksjoner på en uutholdelig livssituasjon.
Her ligger et hovedpoeng i hele denne debatten. Skreller man bort hatet fra transkritikerne, ser man hvordan de to leirene opererer med helt motsatt rekkefølge på psykisk sykdom og kjønnsinkongruens.
Hva kom først?
Transkritikerne ser på trans som toppen av et psykisk sjukt isfjell. Det er den siste «forstyrrelsen», øverst på en hel haug med andre forstyrrelser.
For Esben Esther må man snu det helt på hodet.
– Man har sitt transtalent og prøver å forhandle med verden for å bli tatt imot som det man føler man er. Men verden avviser på forskjellige vis. Da kommer depresjoner, da kommer angsten for resten av livet, da kommer det som gjør at livet ikke oppleves å være verdt noe, og derav kommer selvskading og sånne ting, for å komme unna, og den mest alvorlige form for selvskading er å ta livet av seg.
Den dødelige nullhandlingen
Hva synes du om VG-artikkelen, «Benestads metode»?
– Var ikke den ganske jævelig, da?
Hen siterer sin sønn: Det var et karakterdrap.
– Det er grusomt at man tillater seg å behandle et enkeltmenneske på den
måten, det sier noe om temperaturen i denne debatten. Og så griper de ikke fatt i de som virkelig har masse klager, sier hen og refererer til Rikshospitalets behandling.
Det vil si Nasjonal Behandlingstjeneste for Kjønnsinkongruens.
Veldig mange har forkastet Riksens metode for lenge siden, ifølge Esben Esther. Selv kan vi se at Rikshospitalets behandling er så hatet hos enkelte
at plakater bærer budskapet «Riksen dreper», mens en tråd på Twitter-profilen til Christine Marie Jerntoft ramser opp en rekke vonde situasjoner knyttet til klinikken. Rikshospitalet kaller det «en frisk diskusjon». De mener sexologene er for «behandlingsivrige».
– Du skal ikke jobbe lenge i helsevesenet for å skjønne at det å ikke gjøre noe kan være svært alvorlig, mener Esben Esther.
Hen mener deres behandling kan oppsummeres med følgende ord: Hva var det som gikk galt.
– Men det er et historisk faktum at vi alltid har vært her.
– Og vi kommer ikke til å bli borte.