Nærmer vi oss slutten for den hvite nihilistiske mannen som sentrum for svartmetallen? Norske Witch Club Satan er et av mange ledd i den pluralistiske black metal-revolusjonen.
Det er en sen kveld i august. Vi drar ned i Revolvers kjeller for å se det nye, feministiske svartmetallbandet Witch Club Satan under Klubbøya. Den gang har de sluppet én låt, men er likevel blitt en snakkis – nesten uten en eneste konsert.
Ryktet skal ha det til at de er like gode til å gjøre promo som de er til å skrive søknader til Kulturrådet. Pengene rullet inn på bandkontoen til trioen Nikoline Spjelkavik, Victoria Fredrikke Schou Røsing og Johanna Holt Kleive, men som vi forsto denne augustkvelden, var det jævlig god grunn til det.
Siden den gang har gruppen vokst i rekordfart, med omtale av verdens største musikkmagasiner og booking til de største nord-europeiske festivalene.
Verden står for tur for bandet som nå har sluppet to låter.
Necrobutchers vinger
Det er Witch Club Satans konserter som er den virkelige severdigheten. I krysningen mellom musikk og teater utspilles det som i sine beste øyeblikk ligner en omskrivning av norsk kulturarv. Hva om svartmetallen startet et helt annet sted? Hva om det ikke var sinte gutter fordypet i grunnskolepensumet om norrøne guder? Men heller jentene i klassen som likte å leke farlige hekser i friminuttet?
Witch Club Satans show går i akter av skrik og kostymeskifter. Vokalene til Victoria Fredrikke Schou Røsing og Nikoline Spjelkavik er på det høyeste nivået. Det samme er det konseptuelle sjokkshowet av nakenhet, blodsprut og røkelse som gir svartmetallens klisjéer fornyede ansikter.
Personer som SV-lederen Kirsti Bergstø ramler innom og hever horntegnet entusiastisk til værs, mens metallmiljøet selv strides om det er snakk om en forsinket revitalisering av en stillestående sjanger, eller et invaderende skuespill.
Men en av sjangerens stormenn har talt. Tidlig i bandets karriere ble bandet tatt under vingene av Mayhems Jørn «Necrobutcher» Stubberud, en av svartmetallens absolutte legender. Da hadde de ifølge seg selv kun laget «en halv låt eller noe sånt», men Mayhem-medlemmet ba dem hjem til seg og viste alt hva black metal kunne romme.
– Veldig lite av det Jørn viste oss går sjangermessig under black metal, men han viste oss black metals spirit, forteller gitarist Nikoline Spjelkavik.
Det er en spirit de har tatt med seg. Ifølge bandet fikk de raskt en god og personlig kjemi med legenden. De var på samme planet: To teaterfolk og en skribent. En gudfar i sjangeren. Mannen som for noen år siden gjorde det klart at om ikke Varg Vikernes selv hadde drept den motherfuckeren Euronymous hadde han faen meg gjort det selv!
– Tilbake i den eksperimentelle fasen
– Hva er det Witch Club Satan tilfører black metal?
– Vi tilfører ferskt blod inn i sjangeren igjen, fordi vi er de vi er, med den bakgrunnen vi har, i tillegg til at vi ikke har vært i sjangeren så lenge. Det gjør at vi helt automatisk finner nye måter å gjøre ting på, fordi vi ikke hadde tid til å lære oss det oppskriftsmessig. Det tror jeg har vært bra, siden det i dag har blitt en nesten konform sjanger med en veldig sterk tradisjon og klassisk sus over seg. Det er blitt en sjanger man er stolt av som nasjon, omtrent. Det er ikke undergrunn, det er kulturarv, med en veldig definert og solid estetikk. Det er det vi ønsker å røske i, eller det vi ønsker å hakke oss tilbake til kjernen av.
Nikoline beskriver det derfor som om de går «tilbake i tid».
– Vi er tilbake i den eksperimentelle fasen av black metal.
Bassist Victoria Fredrikke Schou Røsing fortsetter:
– Det fantes ingen oppskrift den gangen. Da black metal oppstod var det hele poenget. De visste ikke hva det var, men de hadde lyst til å lage noe brutalt og bråkete. Hvor ekstremt går det an å gjøre det?
– Det er det samme utgangspunktet vi har, sier Nikoline. Viljen til å uttrykke den brutaliteten, og ikke spille som det og det bandet. Sånn sett er det tilbake til røttene, skapertrangen i det, eksperimentet og den desperate kampen det egentlig er å uttrykke seg.
– Har du hørt ett album, vet du alt om hva det er
De ser ikke opp til noen band. Heller ingen epoker.
– Tvert i mot, klargjør Victoria. Selvfølgelig har vi gjennom prosjektet fått en ny interesse for metal og ekstremmusikk. Den har blitt gjenfødt, man er nysgjerrig på en annen måte, men inspirasjonen til arbeidet vårt finner vi i andre ting enn musikken.
Nikoline setter det mer, ja, nesten provoserende, på spissen:
– Du trenger ikke sette deg inn i black metal for å skjønne hva som er black metal, det er veldig instinktivt. Hvis du finner kjerner på det du vil uttrykke, og du har doble basspedaler og ikke kan spille annet enn powerchords, blir det black metal. Det har vært totalt unødvendig å studere eller bryte det opp, fordi hvis du har hørt ett album en eller annen gang da du var fjorten år, vet du alt om hva det er. Da vet du hva essensen er, og når du vet hva essensen er kan du lage det på din egen måte. Det er bedre å ta det egne som utgangspunkt, enn å begynne å bryte opp ting og studere det som en oppskrift.
– Er det forståelig om black metal-miljøet kan oppleve det som approprierende?
– Det er selvfølgelig helt greit at dette ikke er alles kopp te, men det som faktisk er provoserende for oss er når folk sier vi ikke mener det fordi vi kaller det teater. Det er problematisk, fordi det er å ikke ta teateret på alvor. Vi mener det like fullt, sier Victoria.
Nikoline supplerer:
– De aller fleste som lager kunst i dag har en nødutgang av ironi og selvironi. Den finnes ikke i denne sjangeren og det syns jeg er fantastisk. Jeg syns det er fint folk insisterer på at det skal være ekte og true norwegian black metal. Da får man bort de som ikke tør å mene det hundre prosent og skaper en arena hvor man er nødt til å være selvhøytidelig, fordi dette er og skal være høytidelig, det handler om å skape noe opphøyd som ikke er hverdag.
Du trenger ikke sette deg inn i black metal for å skjønne hva som er black metal, det er veldig instinktivt
Nikoline Spjelkavik, Witch Club Satan
– Black metal er grunnleggende kvinnelig
Witch Club Satan kan leses inn i en større sammenheng i svartmetallens internasjonale status quo. Det er oppbruddstid. En ny bølge er på vei, en som endelig bryter med den totale mannsdominansen som har preget sjangeren siden oppstarten.
På Nasjonalbibliotekets helt ferske utstilling «Dårlig stemning», er det tydeligere enn noe annet, men det ser selvsagt helt ventet. Uunngåelig. Det vi finner er et bittelite bilde av artisten Sylvaine på veggen. Witch Club Satan har selv fått plass på planketten ved siden av..
Derfor er det nesten revolusjonerende i norsk sammenheng å høre trommeslageren i Witch Club Satan, Johanna Holt Kleive, gjøre følgende refleksjon:
– Det er rart at det ikke er flere damer som driver med denne sjangeren som for meg er helt grunnleggende kvinnelig. Med skriket, blodet, gørret, kroppsvæskene og alt det innebærer å være kvinne. La oss for eksempel tenke oss en kvinne som skal gjennom en fødsel. Vi revner jo faen meg kroppsdelene våre. En gang i tiden var det å skape liv nærmest ensbetydende med dødsdom. Det var rent tilfeldig om du overlevde et svangerskap eller ei. Den blødende kvinnen risikerer sitt eget liv for å skape liv.
Hun fortsetter:
– Det er så mye ved det å være kvinne som er natur, som er noe vi har gått inn for å utforske på scenen, disse tingene som er så instinktive, primale og så å si iboende. At vi tidvis er nakne på scenen er dermed helt selvsagt for oss. Det er interessant at det er dette aspektet som også sjokkerer folk flest.
Men i utlandet, eller mer presist USA, er det ikke så overraskende med utsagn som bryter opp klassiske forståelser av black metal. I januar kom (den riktignok ganske obskure) boken Black Metal Rainbows. Vi tok kontakt med forfatterne bak antologien, Daniel Lukes og Stanimir Panayotov, som teoretiserer svartmetall som et sted for queerness. Det er langt fra svartmetalltropen om den hvite nihilistiske mannen. Det er også langt fra det som i Guldbrandsdølen Dagning en gang på 90-tallet ble beskrevet som «Nietzsches overmennesketeorier plantet inn i sjelen på psykisk utviklingshemmede himmelstormere». Det er også langt fra Bård «Faust» Eithuns groteske drap på en uskyldig homofil mann i skogen utenfor Lillehammer i 1992.
Black metal er Nietzsches overmennesketeorier plantet inn i sjelen på psykisk utviklingshemmede himmelstormere
Sint fyr i Guldbrandsdølen Dagning
Skeiv ambivalens og høyreradikale understrømmer
Det er ikke mye uttalt skeivt å finne i svartmetallens historie, men det finnes en ruvende skikkelse. En mann som riktignok en gang i tiden mishandlet en mann og truet med å drikke neseblod han tappet fra mannens nese, men i dag fremtrer han mer som en vindrikkende tøffel inkarnert i skjønn trollmannskropp.
Vi snakker om Gaahl fra Gorgoroth. Det er svært interessant å høre han snakke om da hans homofile legning ble offentlig kjent i 2008 og den første som sendte ham melding var nettopp nevnte Bård «Faust» Eithun. Gaahl har også sagt i intervjuer at svartmetall-miljøet er «ekstremt liberalt» og at han ikke kjenner en eneste homofob i miljøet.
Da er det leit å melde at Mayhem-trommeslageren Jan Axel Blomberg i 2008 presterte å si det følgende i svartmetall-dokumentaren «Until The Night Takes Us»: «Da jeg ble fortalt at Faust faktisk drepte den jævla homsen på Lillehammer, ble jeg ganske overrasket, for jeg trodde ikke han turte å gjøre noe slikt. Men jeg hyller ham for det».
Det er ikke utenkelig at det er hans noen ganger ganske ukontrollerte kjeft som er roten til at Mayhem fikk Brasil-turnéen sin avlyst etter anklager om nazisme. Det er heller ikke utenkelig at aktivistene bak boken Black Metal Rainbows kan ha gitt sin velsignelse til å sette slike kjepper i hjulene for det ikoniske bandet. Her til lands har Mayhem sluppet unna, i motsetning til svenske Marduk, som hadde en god forsvarstale helt til bandmedlemmer ble funnet i Nordisk Motstandsbevegelses system, eller Taake, som fikk tyn for følgende tekst på låten «Orkan»:
Til Helvete med Muhammed og Muhammedanerne
Utilgivelige skikker
For det ulmer i efterkrigstid
Vintersolen går opp i vest
For de som brenner flagget vårt
Svin
Feltherrenes vitnesbyrd
Hardt mot hardt nu våkner snart
Norge
Det er tilfeller som dette, og andre helt eksplisitt uttalte naziband som Absurd, med en vokalist som kidnappet og myrdet en femtenåring fordi han var en «people’s parasite», senere stiftet nynazistisk organisasjon og flyktet landet, som gjør at forfatterne bak boken Black Metal Rainbows skriver at svartmetall i dag er en kulturell slagmark mellom de som gjør den til et nasjonalistisk og rasistisk prosjekt, og de som sier: Nazi black metal fvck off, akkurat som bandet HYEMS skriker i deres moderne svartmetallbanger.
Black metal is ♥
Låten «Nazi black metal fvck off» topper spillelisten som følger med bokutgivelsen Black Metal Rainbows. Den står i ledtog med andre titler som «The Black Metal Scene Needs to be Destroyed», «Neo-Nazi Metalheads Will Be Hanged and Their Broken Corpses Openly Mocked», «Nice Sun Cross Tattoo Asshole» og «Varg Impaled» av Gaylord, sistnevnte med tekstlinjer som «I’m not a racist, I just want a white ethno state». Flere av låtene i dette landskapet er også rettet mot transfobi, som «Terf Genocide» og «No Mercy For Transphobe Scum» av Olivia Neutered John.
Passer dette inn i svartmetallen? Eller blir det bare en teit gimmick på helt feil sted?
Når de skriver «Black metal is community, black metal is care. Black metal is beauty and black metal is pain. Black metal is ♥», tenker man ikke akkurat på dødsprinsen Euronymous’ ondskapsideologi og Pelle «Dead» Ohlins solipsistiske dødslengsler. Black metal is ♥ er cringe. Forferdelig cringe. Forfatterne av Black Metal Rainbows skriver også:
– Hvis ikke svart egentlig er en farge, men alle fargene kombinert, da står det til grunn at regnbuen allerede er der inne, og klør etter å komme seg ut.
Men herfra og ut blir det noen hakk mer overbevisende:
– Et av våre poenger er at metal alltid har vært queer, alltid har vært anti-autoritær, og black metal er ikke annerledes: dens overtakelse av fascistene i andre og tredje bølge er pervertering. Satan var en opprører mot Gud, ikke en fascistisk støvelslikker.
– Nettopp fordi black metal er full av nazister, er det såpass modent for å bli tilbakeerobret fra dem. Deleuze [fransk filosof red. anm.] kalte denne prosessen for de/reterritorialisering. Hvis du likevel tror vi prøver å gjøre black metal til et «trygt sted» eller fylle det med enhjørninger og fluffy kaniner, kan du ikke ta mer feil.
Hvis ikke svart egentlig er en farge, men alle fargene kombinert, da står det til grunn at regnbuen allerede er der inne, og klør etter å komme seg ut.
Black Metal Rainbows
– En ny gullalder for pluralistisk black metal
De mener det fortsatt regjerer en foreldet forestilling om «aktivistisk» kunst som lame.
– Da jeg vokste opp på 1980-tallet, i Band Aid-epoken med sangen «Feed the World», var det en oppfatning om at hvis musikk, eller kunst, var samfunnsbevisst eller velmenende, så måtte den også være estetisk kjedelig og uinteressant. Et av målene våre med Black Metal Rainbows har vært å motbevise den foreldede forestillingen. Black metal kan være flamboyant og fantastisk, det kan glitre i mørket og være mangfoldig. Det kan være et format for alle former for utforskning og identitet utover klisjeene om den nihilistiske hvite mannen. Black Metal Rainbows gjenoppfinner ikke black metal-hjulet, men det åpner en portal inn i det som er en gullalder for pluralistisk black metal: og vi er her for å feire det.
Boken har fått en del positiv omtale, blant annet av forfatteren Keith Kahn-Harris, som mente boken er «like mye et manifest som en bok». Det er «a grand declaration of war» mot de som vil begrense svartemetallens grenser til grove påkallelser av maskulin, heteronormativ nasjonalisme. Black Metal Rainbows sprenger black metal i et uendelig antall kaleidoskopiske biter, skrev han og mener boken feirer det virkelig opprørske i vår tid. Boken viser en bevegelse som motbeviser at dette skal handle om en woke-bevegelsens forflatning av black metals vitalitet. Tvert imot staker den ut en ny destinasjon, ifølge Kahn-Harris.
Midt i smørøyet av denne nye svartmetall-forståelsen står en av bidragsyterne i boken og frontperson i bandet Feminazgul, Margaret Killjoy. Bandet hennes er – i likhet med norske Witch Club Satan – et feministisk svartmetallband. Debut-EP bar navnet «The Age Of Men Is Over» og kom ut i 2018. Senere kom «The Dawn of Men».
I teksten hennes forteller den transseksuelle anarkisten Killjoy «at hun ikke har et problem med at nazister spiller konserter, hun har et problem med at de puster luft inn i lungene sine».
Bandprosjektet hennes har ifølge henne selv fått overveldende støtte fra cis-menn.
– Mange menn er omtrent like lei av at black metal er en gutteklubb som det kvinner er, skriver hun.
– Menn forstår mer og mer at patriarkatet tvinger dem inn i shitty, smertefulle bokser og isolerer dem fra halve verden. Vi er i ferd med å vinne den kulturelle krigen.
Killjoy, som best kan beskrives som en multikunstner, virker å stå midt i en kulturkrig som langt på nær kan sammenlignes med norske forhold. Musikken hennes anbefales like sterkt som en konsertopplevelse med Witch Club Satan.
Rosa faenskap!
Det å skape opprivende opplevelser er imidlertid ikke det eneste de to feministiske svartmetallbandene har til felles. Til felles har de også smaken for elendige bandnavn.
Da står det bedre til med det norske, skeive (post-)blackmetal-bandet Rosa Faenskap. Det er tvilsomt at bandet ville passert som svartmetall i sjangerpolitiets passkontroll, ikke på grunn av bandets identitet, men musikken drar klare linjer til Deafheaven og har en rekke tekniske og progressive hardcore-elementer. Likevel passer det som hånd i hanske inn i Black Metal Rainbows-konteksten, særlig når de presenterer seg som «en kjærlighetserklæring såvel som en krigserklæring mot svartmetallen».
Bandet spilte på Øyafestivalens minste scene, men i likhet med Witch Club Satan har de bare to låter: «Skjør» og «Aldri». Sistnevnte strekker seg over ni minutter med rop og skrik om å blant annet «la oss elske» og «aldri tilgi».
Til Dagsavisen sa bandet at de ønsket å «bringe snillhet, sosiale rettigheter og skeivhet inn i svartmetall».
Kanskje ser vi starten på at svartmetallens klassiske, snevre spillerom slår sprekker. Vi er blitt fortalt av en metalhead «at mangfold og inkludering i black metal for meg er den gangen Blasphemy banket livskiten ut av Destroyer 666-fyren fordi han spurte hvorfor de hadde en n-ordet i bandet». Fremover kan mangfold og inkludering i black metal bli langt mer enn det.
En ny svartmetall for en ny tid
En av sjangerens mest ikoniske album heter Hvis Lyset Tar Oss av mannen som nå bor i Frankrike på en bondegård, siktet for terror og som jevnlig setter de (veldig mange) barna sine på hvite hester oppkledd i fullt ridderutstyr. Kanskje er det lyset som nå er i ferd med å ta sånne som ham og det høyreradikale pisset han sto for. Det kan bety døden for svartmetallen for noen, men det kan også bety en ny svartmetall for en ny tid.
Witch Club Satan tar selv avstand fra enkelte av Black Metal Rainbows perspektiver på dagens svartmetall som en slagmark mellom ideologier. De beskriver bandet som et feministisk og politisk prosjekt, men er «totalt uenige» i den amerikanske kulturkrigsmetaforikken.
– Vi er totalt uinteressert i å gå inn i en krig hvor det er black metal mot black metal. Vi skjønner hva denne sjangeren har vært, hvem den kommer fra og det respekterer vi. Vi respekterer og verdsetter også alle cis-menn. Hvite også. Og til og med de over 50. I don’t fucking care. Hele poenget med vår feminisme er menneskeverd, og med en gang du begynner å tro du er mer verdt enn andre, er du ute på det farligste du kan være ute på., sier Nikoline.
Hun fortsetter:
– Ja. Dette er en slagmark for oss. Og ja, vi er veldig politiske i alt vi gjør, men vi skal ikke slåss for å endre metallen. Vi tar det sverdet og snakker heller om helt andre ting.