Blodproppen i norsk musikk

Den trettende sesongen av Hver gang vi møtes går endelig mot slutten. Hvorfor er det noe å glede seg over?

Det kan virke harmløst at en gjeng etablerte og kjempeetablerte artister i alle aldre skal fylle beste sendetid på TV2 med klam gråting og grenseløs framsnakking. I realiteten er det et alvorlig sykdomstegn med samme diagnose som resten av underholdingskulturen: Latskapens hendige resirkulering. 

Det populære musikkprogrammet begynte allerede i 2012. Det var slikt sett tidlig ute som en av de mange fenomene på tv- og lydflater som er rammet av vår kulturs snart blodig søte kløe etter å se det vi allerede kjenner en gang til med ørsmå endringer. Vi er vitne til en latskap som rammer dobbelt: både produsentene og konsumentene. 

Vi bruker gamle helters kostymer for å fortelle en ny, og nesten lik, historie, med frykt for risikoen ved å skape noe nytt. I film- og serieverden står det illest til, men også musikken lider. Vi bruker gamle hooks i poplåter, fordi vi vet de fungerer, fordi vi vet de allerede spiller på assosiasjoner og minner. Gjenkjennelighetens snarvei er like fristende som den er innbringende, men til slutt leder den til tørr og uthult plagiatkultur.

De unges fall

Hver gang vi møtes er en del av samme problem. Programmet kretser rundt allerede etablerte artister, som igjen covrer allerede etablerte artister og allerede etablerte låter på et allerede etablert program. Mest irriterende er det at