Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Debatt

El-sparkesykkel-debatten, KHiO-debatten og den stille krigen mellom Bent Høie og Norges single, kåte befolkning er nominerte til Årets Debatt 2020!

b
a

Prisen for Årets Debatt går til de som har vært involvert i den debatten som har vært uunnværlig dette året. Sjeldent fordi den har dyttet samfunnet fremover (det er tross alt litt mye å forvente av en debatt I NORGE), men i beste fall har vi kanskje lært noe? Eller ikke. For som oftest er det så enkelt som at  debatten bare har vært helt rå å oppleve fra sidelinjen, gjennom en sammenblanding av perfekt dramaturgi, ordsalater, uforståelige kronikker, bortdribling av poenget og følelser av en slik størrelsesorden at det nesten er rørende. Kort sagt en demonstrasjon av hva som skjer når norsk offentlighet er på sitt aller beste. Eller verste.

De nominerte er: 

El-sparkesykkel-debatten

Foto: Erlend Mørch

DET VAR DUMT å ha noen forventninger til utelivet i 2020. Det innså en NATT&DAG-skribent en sen kveld i fjor, og på veien hjemover befant han seg derfor i den tidlige fasen av den såkalte «nedadgående spiralen» hva gjelder humør og verdensanskuelse. 

Dermed kom han i skade for å kaste en el-sparkesykkel i Akerselva. Dette avfødte en instinktiv motreaksjon hos to unge menn i en leilighet over gata, som lente seg ut av vinduet for å høylytt beskylde ham for forsøpling. Skribenten var ikke direkte uenig i det, men han skrek tilbake til dem at de ikke så «det store bildet». 

De elektriske sparkesyklene er som en en kile som har blitt banket inn i det moderne menneskets ideologiske overbevisninger, og radikalisert oss i den grad at hærverk på privat eiendom virker som eneste gangbare utvei (eller at opprettelse av en facebook-gruppe med samme formål, men mildere tiltak, virker som det). 

Da sparkesyklene plutselig kom på gata en mørk vårdag i 2019 møtte vi dem med fascinasjon og forventning. Endelig noe nytt som skjer i bybildet, tenkte vi. Blindeforbundet var tidlig ute med å stikke førerstokken i hjula, men fikk ikke ordentlig fotfeste før misnøyen om andre aspekter ved sparkesyklene hadde tredd frem: at folk skader (eller i verste fall dreper) seg på fylla, at de forsøpler og at de tar lang tid å hanskes med for kommunen. 

Før vi visste ordet av det kom motreaksjonen, der folk på død og liv skulle prakke på oss liksom-folkelige halv-pro-standpunkt om at de rullende, kinesiske datatyverimaskinene i grunnen er helt okei. Joacim Lund sitt første møte med de elektriske sparkesyklene «var mellom to møter på jobbreise i Texas» der «Solen var lav, jeg hadde vind i håret, boots og cowboyhatter i sidesynet og lukten av øl og røkt okse i nesen» mens Magnus Forsberg på sin side rådet oss til å prøve det «et par ganger selv!» før man kritiserer. Mens Gunnar Stavrum … var Gunnar Stavrum: «De aller fleste vil heldigvis overleve møtene med skumle insekter, brennmaneter, helvetesfisk og elsparkesyklister.» Takk for bidraget. I samme tidsrom rykket også Voi-sjefen ut i mediene og klagde over politikernes håndtering av situasjonen hun selv hadde skapt. For et forbanna kaos, dere! 

I begynnelsen august kunne kunne fotgjengere og blindeforbundet øyne et håp: Oslo Kommune vurderte å sende regningene for innsamling av feilparkerte sparkesykler til selskapene … meeen trakk seg på det seks dager senere. Dermed virket de umulige å fjerne. Vi klarer ikke lenger å forestille oss en by uten. Det gjorde i hvert fall ikke Jon Anders Henriksen fra Oslo Handelsstands Forening, som mente at de fremmet mobilitet i byen (og dermed representerte en reell konkurranse mot netthandel!), uten å tenke på at [Johan Golden-stemme]… eeeh … det finnes bein. Og hvis man skal ta det ett steg videre, og det skal vi jo, fordi det ligger ingen sparkesykler i veien: Beinas konkurranse derimot, den representeres gjennom sparkesyklene, som utgjør en reell trussel mot uforstyrret ferdsel (og dermed også, etter Henriksens logikk, mobiliteten) ;-) 

Verdt å nevne er det også at det på et tidspunkt i debatten ble vanlig, i fiendtlig innstilte kretser som NATT&DAG har fått innsyn i, å omtale el-sparkesyklene med det spottende tilnavnet: «stå-mopeder». 

Ved hjelp av noe som ser ut som en slags markedsliberalistisk geriljakrigføring er stå-mopedene kommet for å bli, fordi selskapenes PR-avdelinger har vært tidlig ute med å forme offentlighetens syn på dem. Ledere har vært i konstant «dialog» med kommunene, og i november satte Bolt i gang en kampanje der de prøvde å skyve ansvaret med feilparkeringer over på oss, der man skulle legge ut bilde av riktige parkeringer med et Instagram-filter eller noe. Vi vet ikke med dere, men vår mental capacity har ikke rom for å bli omskolert av et selskap som selger persondata. Med det første. 

Nå har absolutt alle ment noe om el-sparkesyklene, men det viktigste er at Dag Solstad hater dem, og at der burde debatten parkert. Men den fortsatte å frese framover i den høyeste hastigheten norsk offentlighet tillater, helt til den ble nominert til Årets Debatt. Gratulerer til alle involverte. 

Det er fremdeles ikke for seint å bli med i debatten. Men velg din side med omhu. I det ene hjørnet finner du Gunnar Stavrum, Oslo Handelsstands Forening, Joachim Lund og selskapene som tjener penger på el-sparkesyklene. På den andre? NATT&DAGs skribent, Blindeforbundet og Dag Solstad. 

Which side are you on boys? Which side are you on?

KHiO-debatten

DU BLIR IKKE veldig populær i Norge av å hevde at det finnes rasisme her i landet. Kort tid etter et opprop for å diskutere Vanessa Beecrofts vb.48 721, et muligens-rasistisk-kunstverk som henger på Kunsthøgskolen i Oslo, tok fem studenter til motmæle gjennom mediene: «Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi. Kvalitet, ikke politikk. Perspektiver, takhøyde og redelighet, ikke indoktrinering», skrev de, til unison jubel hos hovedstadens skravleklasse.

Som svar undertegnet 136 studenter og ansatte et opprop. I oppropet tok de til orde for datainnsamling av tilfeller av rasisme, undervisning om ikke-hvit kunsthistorie, antirasistisk kursing, og juridisk veiledning for utenlandske studenter.

Og med det var en av Årets Debatter virkelig i gang. 

I Dagbladets lederavdeling ble det verken spart på kruttet eller blekket: «Et utvalg studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo vil ha antirasistiske tiltak som beveger seg mot det autoritære. Det er bekymringsfullt at rektor ser ut til å gjøre knefall.», skrev avisa med den stolte kulturradikale fortiden. 

Det autoritære ifølge Dagbladet var at «den typen tiltak som foreslås åpner ikke bare for nye perspektiver, den ser også ut til å ville avvise bestemte andre» – noe som gjelder … absolutt alle konkrete tiltak her i verden, hvis man tenker over det!

I et par høstuker gikk Frank Rossavik nærmest på autopilot som følge av striden – ryktene sier at han knapt trengte søvn i deler av september. Hilde Sandvik uttalte et eller annet som inkluderte formuleringen «militant bevegelse», og la til at det var «forstyrrende» å lese om utviklingen. Morgenbladet på sin side prøver fortsatt å ha en aura av sentrum-høyresk «konservatisme». Kanskje er det derfor de i en utgave satte av 6-7 sider til å dekke KHiO-striden, nesten utelukkende fra anti-antirasistenes perspektiv. 

Og så, uten at noen hadde spurt dem, eller advart oss, lagde Kulturrådet en Here’s why-podkast. Takk for at dere bryr dere, men vi må nesten videre! Nærmere bestemt skal vi til da Trine Skei Grande ikke akkurat hevet debatten med sitt bidrag, da hun uttrykte bekymring for ytringsfriheten i akademia. I Aftenposten helgarderte hun seg: «Grande mener det skal være rom for fag som feministisk teori, queerteori og postkolonial teori ved KHiO, men ikke bare det.» Ok!

Uansett – rektor Måns Wrange gikk av.

=)!

At voksenmedia mister det helt med én gang de får anledning til å skrive om rasisme, ytringsfrihet (sort of) og «identitetspolitikk», er omtrent like overraskende som at det snør på vinteren og at det dunker bak panna dagen derpå.

Parallelt med dette kokte det i sosiale medier. Anti-antirasistene fremførte sine ytringsfrihetens budskap pr. memes, noe de verken lot manglende brodd eller vidd sette en stopper for. Instagram-kontoen @sannhetsministeriet fikk flere avisartikler om seg enn likes på bildene sine. Ikke rart: Kontoens eneste poeng var: Khio … litt som den … eh … greia i 1984? Rektor, litt som en Hitler? 

Fra motsatt side var det mindre humor og mer blodalvor. Det var lange Insta-stories med ordet «rasist» i seg rettet ganske eksplisitt mot De Fem Studentene og alle som kunne finne på å ha noe med dem å gjøre, dandert med buzzwords som priviligert, «kropper» og ditto lingo.

Men slike buzzwords kommuniserer bare til dem som kjenner dem fra før. Når det skulle utbroderes i ordentlige medier henfalt man til altfor lange og uforståelige ordsalater. Debatten om strukturell rasisme og undertrykking gikk på den måten i stå uten at vi egentlig kom noen vei. En forvirret formulering i en nyhetssak i Aftenposten kan tjene som eksempel: «De er redd for at ett politisk korrekt syn og en amerikansk ideologi får dominere, uten at det kan bevises at strukturell rasisme finnes på skolen.» (16.11.20). Å si kategorisk at strukturell rasisme ikke «kan bevises», er å si at KHiO – eller for den saks skyld, samfunnet – er et historieløst sted. Hvem vet, kanskje det er det Aftenposten mener. 

I stedet for å få en god diskusjon rundt strukturell makt, rasisme og undertrykkelse, fikk vi i stedet enda en ytringsfrihetsdebatt. Summa summarum er alt som før. Vi siterer en vi delte kontorlandskap med før: «vi lever i helvete». Godt sagt. 

Den stille krigen mellom Bent Høie og Norges single, kåte befolkning

Foto: Stortinget

MAN SIER MYE man angrer på når man er kåt, men 2020 vil for alltid være året der folk ble så kåte at de skrev kronikker, og startet en lavintensitetskrig mot landets helseminister. 

Da Norge stengte ned for første gang i vår, ble det snakket mye om økonomiske og psykologiske konsekvenser. Men nedstengningen skulle også vise seg å gå hardt utover en viktig del av samfunnet, som ikke ble nevnt på pressekonferansene: de kåte. Norge er nemlig blant landene i verden for folk har mest ubeskyttet sex. Vi bor rett og slett i et av verdens kåteste land. 

I begynnelsen kom norske myndigheter kun med generelle retningslinjer om å holde avstand. Så lenge som mulig unngikk man råd som hadde direkte med sex å gjøre. Andre steder var man mer likefrem. I New York valgte man for eksempel å innse at noen mennesker er så kåte at det ikke nytter å prøve å stoppe dem. I stedet for publiserte de en guide til hvordan redusere sjansen for korona-smitte ved sex. Klarte man for eksempel å unngå å rimme andre, var det en fordel, da «virus in feces may enter your mouth».

Vi har tidligere skrevet om hvordan Tinder-brukere i Norge tilpasset seg pandemien. Noen sluttet helt å date, andre gikk på date med en meters avstand og noen ga fullstendig faen og fortsatte nøyaktig som før. Også var det dem som ble så seksuelt frustrerte at de skrev rasende kronikker om at de var kåte, der forklarte hvorfor de ville ha sex, selv om det er korona.

Det var startskuddet på den stille krigen mellom Norges kåte og helseminister Bent Høie.

Da Høie først nevnte sex under pandemien spesifikt mente at det var greit med sex hvis man virkelig var forelska og kom til å være det gjennom pandemien. Oda Louise Østbakk svarte med en kronikk i Aftenposten hvor hun informerte Høie om at sex er et grunnleggende behov og man må «kysse» mange frosker før man finner drømmeprinsen. For både henne og andre single var det rett og slett uakseptabelt å ikke ha sex, selv under en pandemi.

Høie kunne selvfølgelig ikke forandre mening. Han nektet å gi seg. I samme avis skrev han et tilsvar med den historiske overskriften «Jeg ber single unge unngå tilfeldig sex».

Høie lovte at det kommer en dag hvor man kan ha så mye sex man vil, og at man ikke bør kysse så mange frosker akkurat nå. Han minnet også på om at det seksuelle sitter like mye mellom øra som mellom beina, noe som kanskje er det verste man kan si til en ung kåt person akkurat nå. Kronikkskribent Østbakk utbroderte (sex-)situasjonen sin til Dagsavisen, og fortalte at det var tungt der ute akkurat nå. Hun hadde for eksempel brukt seks måneder på å skaffe seg en fast pulevenn!

«Uansett hvor ille ting blir, vil vi sannsynligvis alltid være kåte nok til å føre menneskeheten videre.»

Rett før jul hadde også den selverklærte «promiskuøs Drama Queen fra Oslo Øst» Anna-Sabina Soggiu fått nok. I et langt, postmodernistisk innlegg på NRK Ytring klaget hun over at regjeringen ikke forsto alvoret når det kom til single menneskers behov for nærhet. Det var for mye fokus på forbud, og alt som var lov var bare ting kjernefamilier synes er gøy, mente Soggiu. Dessuten var det ikke bare single som hadde seksuelle utskeielser, det var også mange gifte som hadde tilfeldig sex. Jeg er vel ikke den eneste som har blitt kontaktet av desperate gifte menn under pandemien, snikskrøt hun.

Den stille borgerkrigen mellom landets kåte og helseminister Bent Høie er kanskje ikke det vi kommer til å huske best fra 2020, men den bør heller ikke glemmes. Det ligger også et håp for fremtiden i denne en av årets beste debatter. Uansett hvor ille ting blir, vil vi sannsynligvis alltid være kåte nok til å føre menneskeheten videre.