Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Film

«Lyset fra sjokoladefabrikken», «Kunstneren og tyven» og «Selvportrett» er alle nominert til Årets Beste Film. Stem på din favoritt nederst i saken.

b
a

Året 2020 var (som du helt sikkert la merke til) et ganske spesielt år, og dét på flere, kanskje uventede, områder. For i motsetning til 2019, hvor det kun kom én eneste film som ifølge NATT&DAG-redaksjonen fortjente å bli nominert til Årets Beste Film, klarte 2020 å hoste opp tre filmer som alle har gjort seg fortjent til en Oslopris. Spoiler: Dag Johan Haugerud har gjort det igjen!

De nominerte til Årets Beste Film er: 

Lyset fra sjokoladefabrikken
Regi: Dag Johan Haugerud 

HVA SKULLE VI gjort uten Dag Johan Haugerud? Hvem skulle da tilfredsstilt nordmenns evige, masochistiske behov for å bli tatt på kornet med ujevne mellomrom?

Et ujevnt mellomrom som i dette tilfellet bare var et snaut halvår langt. Kort tid etter applausen for Barn lagt seg, fjorårets Osloprisen-vinner (og eneste nominerte i sin kategori), kom Lyset fra sjokoladefabrikken. På sine knappe 65 minutter (bør ikke flere filmer være kortere uansett?) rekker den å sette noen vonde spørsmålstegn ved hvordan vi forholder oss til kunst, kultur og våre egne liv.

I Lyset fra sjokoladefabrikken sås det tvil om det aller meste, og tvilen skåner ingen i det brede, velmenende og keitete persongalleriet. En doktorgradstipendiat snakker om den såkalte «episke syntaksen», altså trangen til å organisere livets hendelser i meningsfylte historier. Er historiene vi forteller oss selv mindre relevante enn vi liker å tro? Gjelder det samme for hvordan vi forholder oss til kunst? I så fall, gjelder det for denne filmen også? Kanskje like greit den har en løs handling og et stort tolkningsrom.

Dag Johan Haugerud, sammen med en gjeng av landets beste filmskuespillere, klarer som ingen annen å skildre de kokende driftene som såvidt kommer til uttrykk i eufemismer, pauser, nøling og unnskyldninger hos lavmælte og anspente nordmenn. Derfor er Lyset fra sjokoladefabrikken nominert til Årets Beste Film.

Kunstneren og Tyven
Regi: Benjamin Ree 

ETTER AT TO rusavhengige stjeler to malerier av Barbora Kysilkova fra galleri Nobel i Oslo, velger kunstneren å konfrontere den ene tyven, Karl-Bertil Nordland, på en måte bare en kunstner og Leonardo di Caprio kan: hun ber om å få male ham. En kunstner som maler sin kunsttyv er i seg selv et nesten parodisk perfekt premiss for en dokumentar, men regissør Ree har også vært svært heldig med hovedpersonene og det de gjør.

Etter de første møtene utvikler de to et årelangt, altoppslukende vennskap som er vekselvis oppbyggende, destruktivt og fullt av uventede vendinger.

Både Nordland og Kysilkova er traumatiserte på hvert sitt vis. Nordland har siden sin dårlige barndom blitt fanget i en nedadgående spiral av rus, kriminalitet og selvdestruktivitet, mens Kysilkova nylig har forlatt et voldelig forhold. Hun finner mye inspirasjon i traumer og død, og i stadig økende grad i Nordlands skjebne. I bytte gir hun enorme mengder emosjonell og økonomisk støtte, som etter hvert fører til alvorlig slitasje på forholdet til sin stadig mer oppgitte kjæreste, hennes karriere og økonomi.

Oppmuntret av omsorgen han vises, griper Nordland etter hvert mulighetene og hjelpen han mottar så godt at dokumentaren til tider kunne vært brukt som reklame for norsk sosialdemokrati: Norske fengsler kan forandre deg til det bedre, kunsten kan føre mennesker sammen og det hjelper faktisk å møte folk som har det vanskelig med verdighet og varme.

Materialet Ree har fanget er usedvanlig godt, og regissøren bruker det fornuftig. Spesielt vellykket er det vekslende perspektivet de to hovedpersonene har på hverandre, den sømløse hoppingen i tid, det lite insisterende soundtracket og tiden regissøren gir historien til å utvikle seg. Grepene gjør at dokumentaren aldri oppleves som en av de mange Sterke Historiene mindre kompetente regissører ofte er fristet til å konstruere.

Kunstneren og tyven er norsk dokumentar på sitt beste og er stappfull av imponerende mange oppsiktsvekkende, overraskende og såre øyeblikk som gir deg et litt mer optimistisk syn på dette kaotiske og forvirrende samfunnet vi lever i. Og det er ganske bra jobba for en halvannen time lang dokumentar.

Selvportrett
Regi: Espen Wallinn, Margreth Olin, Katja Høgset  

DET FINNES INGEN oppskrift på å bli nominert til Osloprisen i kategorien Årets Beste Film, men det kan nesten virke som om det funker å om du klarer å forvalte en god historie på en forfriskende gjennomtenkt og lite tabloid måte. Slik det gjøres i Selvportrett. 

Regissørene Margreth Olin, Katja Høgset og Espen Wallin følger de siste årene av livet til fotografen Lene Marie Fossen, som siden hun var 10 har lidd av anoreksi. Fossen blir i løpet av dokumentaren stadig mer anerkjent både i Norge og utlandet, samtidig som kroppen hennes brytes ned av sykdommen. Kamera er stille og observerende med i bakgrunnen på legetimer, utstillinger og ferieturer, mens Fossen sakte men sikkert dør, i en alder av 33.

Det kan være vanskelig å skille kunsten fra kunstneren. Enda vanskeligere er det å skille Fossens sykdom fra kunsten hennes, spesielt når hun bruker seg selv som motiv i bildene. Selvportrett problematiser hvordan en persons såkalte «sterke historie» kan være et hinder for å bli tatt alvorlig som kunstner. Fossen forteller selv at hun ville bli sett på som en god fotograf som har anoreksi, ikke en anorektiker som tar bilder. Det er det ikke alltid hun lykkes med. Det er tydelig at Fossen til tider synes fokuset på sykdommen er ubehagelig, spesielt når så mange hun møter tar til tårene før de i det hele tatt har utvekslet noen ord. Alt dette ubehaget gjør det enda mer imponerende at hun har orket å være så knusende ærlig om egen sykdom i både kunsten og i denne dokumentaren.

Regissørene bak Selvportrett har laget en innsiktsfull og imponerende god dokumentar om en kunstner og menneske som fortjente oppmerksomhet og et bedre og lengre liv. Det er en av årets beste filmer.