– Jeg tror ingenting irriterer en familie mer enn når et medlem gjør suksess med et absurd yrke

Eileen Myles ble aldri USAs president, men hun blir beskrevet som en av de villeste og mest rastløse intelligensene i samtidslitteraturen. Det er ganske bra det og.

b
a

Eileen Myles er 30 minutter forsinket til zoom-møtet vårt. Vi har blitt oppdatert på situasjonen, og det dreier seg visst om en «New York parking situation». En eksotisk klisjé for oss, sannsynligvis helt dagligdags for Eileen Myles. Hen flytta til New York tidlig på 70-tallet, ramla rett oppi det radikale poesimiljøet rundt St. Mark’s Church, og vanket rundt med Allen Ginsberg, Frank O’Hara og Alice Notley. Fram til i dag har hen et tjuetalls utgivelser bak seg, og får bemerkninger som punk-poet, kult-poet og queer-ikon slengt etter seg.

LES OGSÅ: Fra humor-instagrammer til Marc Jacobs-yndling

Forfatter Dennis Cooper har beskrevet Myles som «en av de villeste og mest rastløse intelligensene i samtidslitteraturen». Rastløs, kanskje, men poesien til Myles er direkte og fokusert, de korte verselinjene er muntlige, men samtidig divergerende og assosiativ. Diktene tar ofte utgangspunkt i en opplevd situasjon; en formiddag på ei gate på Manhattan, en lesning av et Creeley-dikt, en elsker som sover i senga ved siden av. Derfra blir Myles visjonær og skriver det hens mange selv har sett og tenkt. Og herfra har altså Myles blitt hyppig referert til når unge poeter møtes i bokbad, i tillegg til å være en uttalt inspirasjonskilde for den nye generasjonen poeter i USA, som Ariana Reines, Maggie Nelson og C. A. Conrad. Snart er hen også forskningsobjekt på Yale, hvor den nyeste utgivelsen For Now – Why I Write utkommer i disse dager. Det er den vi skal snakke om i dag, en halvtime etter planlagt tid. 

Å finne parkering i New York på mandager er … jeg tror det skyldes korona. Alt er forandret, restauranter har fått private parkeringsplasser som har tatt plassen til de offentlige. Det er et helvete å ha bil i New York på mandager og tirsdager.

Hvor er du nå?
– Nå sitter jeg i min gamle leilighet. Jeg bestemte meg for ikke å flytte ut. Det er egentlig veldig merkelig; jeg har hatt en zoom-turné med denne boka, hovedsakelig fra leiligheten som mye av boka handler om.

Det var en cliffhanger på slutten der, om du skulle flytte eller ikke?
– Ja, jeg vet, det var det for meg også. Da jeg skrev den tenkte jeg at jeg skulle finne ut av det når jeg ble ferdig med boka. Og det gjorde jeg. Men du vet hvordan det er; fortellingen fortsetter, og så står du der og tenker: Vil jeg dette? Jeg tror det spørsmålet alltid vil være et spørsmål.

Det virker som om leiligheten tok mye oppmerksomhet mens du skrev boka, at den spilte en stor rolle i skrivinga di. Og i livet ditt.
– Ja. Jeg opplevde spørsmålet om «why I write» som ganske kleint og flaut, og litt for kostbart, på en måte. Men det var oppdraget, jeg måtte gjøre det. Så når jeg hadde det problemet kunne jeg snakke om noe helt annet, og det passa meg perfekt, fordi jeg kunne snakke om leiligheten, som jo er relevant for skrivinga. Og da jeg gikk tom for ting å si om leiligheten var jeg faktisk villig til å si noe om skriving.

For For Now, er en del av en serie som heter Why I Write, som utgis av Yale University Press. Vi tenkte på at noen forfattere ville ha prøvd å rettferdiggjøre hvorfor de skriver, men i boka di beskriver du heller hva som fikk deg til å skrive. For eksempel New York City, du skriver: «New York has taught me almost everything I know about language and existence and being a writer, density of impression etc.» Det virker ikke som det er en rettferdiggjøring av hvorfor du skriver, men mer en beskrivelse av hvordan verden skriver en poesi gjennom deg.
– Ja, jeg tror hvordan er et mye mer interessant spørsmål. På et vis tror jeg at når du bebor språket, bebor språket deg. Ja, jeg tror New York har mye å si for hvordan jeg skriver. Også hvorfor jeg skriver, fordi da jeg kom hit kjente jeg ingen som skrev. Senere begynte jeg å møte alle disse menneskene som bare hadde venner som skrev, og jeg tenkte: virkelig? Det virket så rart å bare ha forfattervenner, sånne som deg selv. Men jeg forstod at folk får et nettverk gjennom å være i en verden hvor spørsmålene er: Hvorfor skulle jeg ikke skrive? Hva ellers skulle jeg ha gjort?

Hva var det som dro deg mot poesien?
– Nederlag og ambisjon, tror jeg. Jeg har alltid lest mye. Jeg likte å skrive, og jeg tenkte aldri på skriving som noe man kunne holde på med. Men da jeg gikk på universitetet og videregående forstod jeg poesien. Da jeg var liten skrev jeg også dikt, jeg tenkte bare ikke over det. Jeg syntes det var morsomt; jeg syntes de var som vitser. Da jeg gikk på universitetet ville jeg bli en akademiker. Jeg likte å lese bøker, og det å få betalt for å snakke om bøker virket helt fantastisk. Jeg var uslepen, ung og emosjonell, men jeg begynte å forstå at litteraturemnene jeg tok handlet om noen mennesker som var forfattere, og jeg begynte å ville være en av dem. Etter hvert forstod jeg også at det jeg skrev var poesi. Sakte men sikkert, selv etter jeg var ferdig på universitetet og tenkte jeg var en forfatter, begynte jeg å merke at det jeg skrev var dikt. Da tenkte jeg: Hvorfor ikke?

Er det det som er forskjellen mellom poesi og det akademiske? At i akademia må du tenke på det hele tiden, oppdage disse innsiktene som du ikke har, mens poesien kommer til deg hvis du bare venter?
– Ja, selv om jeg tror at de er som oss. Jeg leser en helt fantastisk bok nå, den heter The Order of Time, av Carlo Rovelli. Han er fysiker, og boka handler om tid, noe som er så interessant. Når jeg leser bøker om vitenskap innser jeg at de er som oss, forskjellen er bare at jeg ikke hadde verktøyene til å forstå det de holder på med. De tenker på diktene sine, men diktene deres er universet.

Det virker som om man må være kreativ om man vil gjøre noe med det. Man kan være god til å huske ting, men man må være kreativ for å forestille seg det man vet, hva det kan bety.
– Ja, nettopp. Og jeg tror disse områdene er fremmedgjørende fordi vi ikke befinner oss på samme sted. Det er det som er så interessant; å oppholde seg i det, for så begynner ting å skje.

Tror du at det er det akademiske systemet som har satt disse områdene på sine respektive plasser? Fordi i USA har også poesien blitt akademisert?
– Det er big business, som alt annet i USA, de har funnet ut hvordan de kan selge det. Poesi er ei melkeku for universitetene. Skolene tjener så enormt mye penger, det er helt vilt at man går på Columbia og bruker 50 000-100 000 dollar på en MFA i poesi. Du er fucked, du er en poet, du er en fattig poet med gjeld.

For Now kan også leses som noe midlertidig, at skriving også kan forandres med tiden. Du skriver også om ting som ikke forandrer sitt nærvær i livet ditt, som leiligheten din, for eksempel. Men det betyr ikke at de ikke er i forandring, de bare er der til tross for forandringen. Føler du deg forbundet til poesien og leiligheten din på den måten?
– Ja, jeg merker enhver forandring i poesien. Det er nesten som om jeg skriver et dikt hver gang det kjennes ut som om jeg runder et hjørne. Jeg tror poesien er det stedet jeg befester forandringen. Da jeg kom hit på syttitallet var det en overflod av billige leiligheter i dette området. Min generasjon hadde alle disse bittesmå leilighetene; alle bodde alene, noe som er umulig for en ung person i dag, om vedkommende ikke er rik. Jeg vant rettsaken (mot huseieren, som Myles skriver om i boka, journ. anm.), så jeg kan bo her uten å bli kasta ut. Men så tenkte jeg: OK, men vil jeg bli værende? Denne boka jeg leser nå, den som handler om tid, har fått meg til å tenke annerledes om tid. Det er så morsomt å ha skrevet denne boka som bretter opp ermene og vil kjempe for leiligheten, og at det er min holdning for now. Samtidig endrer now seg på så mange plan.

… Med tiden har du også blitt berømt. Kanonisert. Eller, kanonisert er kanskje feil ord. Er det å begrense det du har skrevet?
– Som så mange andre har jeg hatt flere omveltninger. Da jeg var i tjueårene fulgte de eldre poetene med, sånne som Allen Ginsberg og John Ashbery. Jeg var en av de yngre poetene, alt var en svær scene, jeg kjente dem og de kjente meg, og de støtta det jeg gjorde på forskjellige måter, så jeg fikk en form for oppmerksomhet da. Jeg har alltid vært en kultpoet. Poesi-Norge er sannsynligvis likedan; det er ingen konge på haugen, det er mange små hauger på kongen. Man har alle disse klubbene, og etter et stykke tid vet alle klubbene hvem du er; du har blitt en poetenes poet. Jeg hang veldig mye rundt St. Mark’s, Naropa, L=A=N=G=U=A=G=E, New York-skolen. Vi var ikke akademikere, og vi var mot skriveskoler og alt det der, og St. Mark’s Church var der vi var. Og når kulturen forandra seg, forandret vi oss. Jeg tror jeg har hatt flere små eksplosjoner av berømmelse, og for hver gang tjener du mer av å være en poet, og folk vil ha mer. Da jeg publiserte mine «Utvalgte dikt» i 2016 og Chelsea Girls ble gitt ut på et stort forlag. Greia er at jeg var i sekstiårene da dette skjedde. Når du får den formen for berømmelse på et senere punkt i livet ditt har du allerede holdt på så lenge at det du gjør ikke forandrer seg. Jeg fikk mye oppmerksomhet, bøkene mine solgte mye, jeg ble oversatt for første gang. Men den neste boka mi var Afterglow, ei bok om en hund, og jeg trodde jeg kom til å få mye penger for den boka. Ingen ville ha den! Den var bare ei merkelig hundebok. Agenten min kom i kontakt med Grove Press, som er et fantastisk forlag, men det store forlaget mitt, HarperCollins, ville ikke ha den. Folk ville at jeg skulle skrive memoarene mine. Mer unge-Eileen, hvordan jeg ble meg. De ville ha den samme fortellingen om og om igjen. Men jeg er fortsatt altfor rar. Stilen er hva den er. Jeg er til og med overrasket over at dere kjenner til denne boka, den er ikke oversatt, jeg trodde dere bare kjente til det andre jeg har skrevet.

LES OGSÅ: Anmeldelse: «Dagarna, Dagarna, Dagarna» er en slags nittenåttifire for influensere

– Jeg er nokså kjent, men ikke som Louise Glück? Louise Glück får en Nobelpris? Det er sykt! Noe som er artig er at da Bob Dylan fikk Nobelprisen, ringte ei svensk avis meg på morgenen og spurte hvordan det føltes. Og jeg sa: Jeg føler meg veldig bra, Bob Dylan er fantastisk! Og jeg mente det, men jeg tenkte også: Wow, jeg er virkelig berømt! Så berømt at ei svensk avis bruker meg som representant for hva poetene tenker om Bob Dylan. Men de ville aldri ha spurt meg om noe rundt at Louise Glück fikk den. Hun virker grei, men hun er ikke i min poetverden. Vi kjenner hverandre litt, jeg har ingenting imot henne, men hun er veldig mainstream. De bruker ofte ordet «universal», og jeg tenker: Wow, det er det mest gammeldagse, konservative, nesten rasistiske ordet man kunne brukt. 

Mange forfattere slutter å skrive etter å ha mottatt nobelprisen. Så vidt vi vet er Bob Dylan den eneste som fortsatt produserer tekst. Hvorfor skjer det, tror du?
– Jeg vet ikke noe om de andre forfatterne, fordi jeg har ikke fulgt med. Men jeg vet at når man vinner en MacArthur, så mottar man mye penger i fem eller seks år. Og jeg vet at flere forfattere som har fått den prisen, har sluttet å skrive. En fyr jeg vet om fikk den prisen for debuten sin, han var veldig ung og vakker, og det var en bra debut, men jeg tror han bare ble nervøs og sjenert av den prisen. Jeg tror at jo senere i livet man får slike priser, jo bedre er det.

I For Now skriver du om å bli arkivert av Yale. Du gir fra deg alt skrivemateriale du har, alle notatbøker, uferdige tekster, skisser, til Yale, mot en pengesum, slik at du kan bli forsket på. Hvordan føltes det?
– Artig. Men det er rart å tenke at det du skriver skal bli lest av noen andre. Jeg snakket med kjæresten min om dette og hun sa: Skriver du i dagboka di om at vi har sex, og jeg sa: Ja, og hun sa: Så hvis du dør, kan jeg lese i arkivet hva du følte og tenkte om sexen, og jeg sa: Men du trenger jo ikke lese det.

Men var det ikke trist, eller vondt, å gi fra deg alle notatbøkene?
– Noen ganger tenker jeg på hvordan det ville vært hvis jeg hadde alle tekstene mine her i leiligheten, men på en annen måte er dette en del av livet som forfatter. Du har så mye drit. Jeg får så mange bøker i posten, jeg føler meg som en sliten bokhandel, som bare kaster ut ting, det er så mye papir, så mange esker, det er mareritt av et rot. Selv de papirene jeg tror at jeg vil ta vare på, er det godt å ha rydda bort. Det jeg fremdeles husker fra fortida mi, bruker jeg i skrivinga. Men det er der i hodet, jeg trenger ikke gå tilbake til papirene for å gjøre research.

Men i For Now leter du likevel etter en stor boks med dikt du har mista?
– Grunnen til at jeg snakker om denne boksen med papirer, og grunnen til at jeg mista den på et tidspunkt, var at jeg aldri ville se i den. Den var gammel og tung og jeg ville ikke ha den. Jeg tenkte at når jeg åpnet boksen så ville jeg finne vakre dikt som jeg kunne bruke på et seinere tidspunkt. Jeg begynte å flytte boksen rundt, men hver gang jeg fant den fram igjen og åpnet den, var det bare en stor bunke med gult gammelt papir som gjorde meg trist. Jeg ble lei meg fordi jeg mista den boksen, men uansett hva man mister, så vil man jo ikke tenke på det resten av livet? Tapet er på en måte som å kutte ballasten mens man må fortsette videre. Men noen ganger våkner jeg likevel og tenker: Ah, hvordan kunne jeg miste den boksen!

Du snakker også om at skriving er som å være en fabrikk. Som at teksten er et bevis på det du har gjort som poesi-arbeider. Hva ligger i det begrepet?
– Da jeg begynte å henge på St. Mark’s på sekstitallet var folk opptatt av å være en poesi-arbeider. Dette var folk som kom fra poesimiljøer, men de var ikke en del av akademia og de store institusjonene, de var fra den ekte verden. På seksti- og syttitallet, til og med på åttitallet, var det en forestilling om at en poesi-arbeider var noe verdifullt, og dette snakka jo til meg, fordi jeg har en arbeiderklassebakgrunn. Men da jeg var yngre syntes også jeg det var forferdelig at noen kunne blir filmstjerner bare fordi de kom fra familier bestående av filmstjerner, at privilegier går i arv på en måte. Og på et tidspunkt begynte jeg derfor å tenke: Trenger det man arver nødvendigvis å være negativt? Jeg tror jeg bærer på en arv fra familien min, som er å være en leser, å være melankolsk, å være alkoholiker, å være queer. Jeg fant en måte å være arbeider på, som føltes komfortabel, i motsetning til familien min. Faren min var postbud, mora mi var sekretær, de likte ikke jobbene sine. Jeg har funnet en måte å forholde meg til klasseaspektet på, som fungerer for meg.

– Da jeg var yngre sa folk, gjerne ti-år-eldre-poeter, at man ikke måtte tro at man kunne leve av poesien, gjør noe annet sa de, bli kunstkritiker eller akademiker. Men jeg ville bare være poet. Jeg hadde alltid drittjobber ved siden av skrivinga, men jeg jeg var først og fremst poet. Da jeg kom til New York og sa jeg var poet, sa folk: Hva? Er du poet? Du har en grad fra universitetet, du må bli lærer, få deg en ekte jobb. Og jeg sa nei. Fordi jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre, det var så viktig for meg. Jeg tror ingenting irriterer en familie mer enn når et medlem gjør suksess med et absurd yrke. Blant alle gledene ved å være poet, tror jeg det faktum at jeg fikk det til å fungere som et arbeid, er det noe av det viktigste for meg.

Hvordan er skriverutinene dine? Skriver du for hånd?
– Noen ganger, ja. Men jeg har ikke en rutine. Noen ganger er jeg i dårlig humør, jeg er frustrert, og jeg sutrer, og da kan jeg ikke skrive dikt. Men så kan jeg gå til leiligheten min her i New York og sette meg ned og tenke at nå skal jeg skrive.

– Jeg står opp om morgenen, drikker kaffe, trener, jeg gjør alt annet enn å skrive, så setter jeg meg ned og jobber. Jack Halberstam, en venn av meg, sa at hen skrev bare ti minutter av gangen, og jeg ble helt sånn: hæ, går det an? Men idéen er at i stedet for for å ha høye forventninger til sin egen skriving og utholdenhet, så har hen bare veldig lave forventninger. Hvis man bestemmer seg for å skrive i bare ti minutter, kan man jo i prinsippet skrive når som helst på dagen, og poenget: man blir forført til å holde på lenger. 

Hva jobber du med nå?
– Jeg jobber med en roman, som jeg har jobbet med siden 2013. I fjor var jeg på en opplesning med Jack Halberstam og C. A. Conrad der de imiterte Knausgård, bare at de var to queers som leste detaljrikt om hvordan dagen hadde vært. De hadde lest Knausgård hele sommeren, så vi andre skulle slippe. Og da tenkte jeg at jeg også skulle skrive en roman på tusen sider. Den heter All my Loves. Det er en utforskning av hva kjærlighet er, og jeg hiver alt mulig inn i manuset, fordi jeg vil at boka skal bli svær.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Morten Langelands «Barbar»: – Sjelevrengende kleint