Ultraflex er klare med soundtracket til neste norske OL

– Man vet musikken er bra hvis man ler når man lager den.

b
a

– Vi er ganske late. Det er derfor vi følte at vi måtte trene på scenen. Som musiker blir det mye usunn livsstil. Derfor må vi legge opp til at vi trener litt under konsertene.

DISCO, BOOGIE, ELECTRO, RnB og krautrock. Ultraflex kan ydmykt beskrives som et lappeteppe av alt dette, og litt til. Duoen har bevart denne barnlige eksperimenteringen og fusjonerer sjangre som man nekter å tro på at kan harmonere sammen.

Om du ikke orker å tenke på alle referansene går muligens tankene heller til hvordan man som barn gikk helt berserk på de innebygde backtrack-sporene på Ditt Første Keyboard™, og hamret plasttangentene med kryssede hender så hardt at keyboard-lyden ble overdøvet av selve trykkelyden.

I slutten av oktober slipper de debutalbumet sitt, Visions of Ultraflex.

Les anmeldelsen av albumet her.

VI SLO PÅ tråden for å prate med dem om akkurat det, og sørger for at intervjuet begynner med et sukk og et «jaja, hva har dere gjort i dag». Kari Jahnsen, også kjent under soloprosjektet Farao, har ligget i en park, drukket matcha mens hun har tenkt store tanker om at at hun vil skaffe seg en gammel nokiatelefon for å logge av.

Ironisk nok foregår dette møtet på Skype: det kjente IP-telefoni-programmet, som forener folk på tvers av landegrenser og er teknologisk sett overlegent små maskiner hvis mest imponerende medfølgende programvare er Snake.

Sammen dekker vi tre hovedsteder på kontinentet. Kari sitter i sofaen hjemme i leiligheten sin i Berlin, hvor det angivelig er 30 grader. Katrín Helga Andrésdóttir, også kjent under aliaset Special-K, jobber på et filmsett som set-dresser i Reykjavík og multitasker under intervjuet. Selv befinner vi oss i Oslo, som er hovedstaden i Norge.

Kari har under sitt soloprosjekt Farao har tidligere blitt beskrevet av magasinet SPIN med ord som «[..] chilly, northern lights and icy, droning synths» mens norske journalister har gitt etter for trangen til å sette henne i bås med artister som Emilie Nicolas og Susanne Sundfør, men også Fever Ray og Björk. Har hun greid å riste av seg kategorien som «nordisk sangerinne»?

Kari: – Definitivt. Det er deilig ikke å ha den merkelappen lenger. Men musikken min lignet jo mer på den sjangeren før, så jeg skjønner hvorfor når jeg ser på det i retrospekt. Den musikken vi gir ut nå er jo noe helt annet.

De traff hverandre på Myspace da Katrín ved en tilfeldighet fant Karis musikk. Det er allerede blitt tolv år siden. Siden har de vært i kontakt, men ikke jobbet sammen før de begge hadde slått seg til ro i Berlin.

Hvem gjør hva i Ultraflex?
Katrín: – Kari er ekspert på beats og bass og en utrolig flink produsent. Vi lager melodier og akkordprogresjoner sammen. Kari har mest ansvar for produksjon, også har jeg kanskje litt mer ansvar for tekst og visuals. Men mye gjøres sammen.

Hva kan forventes av albumet?
Kari: – Det er mye humor. Vi har hatt det gøy og tullet, og føler det er en viktig del av hele prosjektet.

Hva med navnet, hvordan kom dere frem til det?
Kari: – Vi hadde lyst på noe som referer til trening, så det kom egentlig ut av ingenting en morgen vi tenkte over hva vi burde hete. Så likte vi ordet Ultra. Vi var også inne på Infinite Welness.

Katrín: – Det kan hende vi bruker det navnet senere.

Vi skulle til å dibse.
Kari: – Jeg tror det blir tittelen på vårt neste album.

SE OGSÅ: VIDEOPREMIERE: Psycheek løper rundt og skaper kaos

Singelen «Never forget my baby» – er en slags mashup av Janet Jacksons «Together Again» og Chers «Believe», med strofer som er direkte lån fra 90-talls hitene. Beaten nikker anerkjennende til den i «Together Again» og sythen som slekter til paden i «Believe».

Kari: – Vi har også, med tillatelse, brukt melodien til Maj Britt Andersens klassiker «Sure Sivert» på det kommende albumet.

I tillegg til norsk barnemusikk er det mye sovjetisk dansemusikk i miksen. I fjor skrev de et bestillingsverk til Extreme Chill-festivalen på Island sammen, og hadde så meget som åtte dager på seg. Kari hadde 10 GB med den typen musikk, da hun hadde «hatt dilla på det i ganske mange år». Derfor ble det utgangspunktet.

Kari: – Vi tenker at «Olympic Sweat» er soundtracket til Bjørn Dæhlie som vinner OL på Lillehammer i 1994. Vi har sett en del på videoer av langrennsløpere som passerer målstreken. Den musikken som spilles da – den føler jeg at vi fanget essensen av i den låta. Så vi tenkte å foreslå til NRK at de bruker den som soundtrack neste vinter-OL. Singelen er inspirert av den tyske krautrock-legenden Michael Rother fra bandet Neu! (og Kraftwerk, journ. anm.) som har en veldig triumferende vibe med sine harmoniserte gitarsoloer som bare fortsetter i evigheter.

«Krautrock» ble brukt av engelsktalende journalister som en nedsettende betegnelse for tyske band på 60-70-tallet inspirert av psykedelisk, avantgardistisk og elektronisk musikk, funk og jazz, og forgjengeren til ambient og synthpop. Det er ikke vanskelig å høre at Ultraflex er inspirert av krautrockens sjangerblanding. I musikkvideoen til «Olympic Sweat» løper Kari og Katrín ikledd noe som kan minne om astronautdrakter i slow motion rundt minnesmerket for polske og tyske anti-fascister i Berlin.

Kari: – Det er et av våre favorittsteder i Berlin, med monumental, sovjet-inspirert arkitektur. Det står i stil med musikken.

Musikkvideoene deres omfavner 90-tallets dårlige videooppløsning og disponerer en camp estetisk undertone. Med apatiske, deprimerte ansiktsuttrykk og skjørt i kombinasjon med Adidas-outfit, lipsyncer duoen til overtydelige, semi-komiske, seksuelle metaforer.

Samtidig er det en uskyldighet over uttrykket deres. Som de er tenåringer som ikke har lært engelsk og derfor ikke vet at de synger om noe pervo. I bioen på Instagram står det at de er «your new favourite teen sensation». Kanskje er det også årsaken til at konseptet fungerer så godt – kombinasjonen mellom den ironiske distansen til musikkindustriens kommerse teen sensations og sex som virkemiddel i musikken, og det faktum at de har produsert og gitt ut alt selv.

Kari: – Det er for det meste humor som ligger bak. Det viktigste da vi lagde albumet har vært å ha det gøy, ikke ta ting så seriøst.

Katrín: – Kari sa at man vet musikken er bra hvis man ler når man lager den.

Kari: – Ja, det var ganske mye latter i studio.

Katrín: Jeg tror nok seksualitet i musikk kan brukes på forskjellige måter, men det er befriende å ta det all the way.

… sier Katrín mens hun tar en stor slurk av kaffen.

 

Dette intervjuet stod først på trykk i oktoberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: Slå av kranene og skru på musikken som er Best Akkurat Nå