Slowthai: – Jeg orker ikke å bare kaste inn litt punk i hiphop-miksen. Det har jeg allerede gjort

På nyåret slipper den britiske rapperen Slowthai oppfølgeren til Nothing Great About Britain. Denne gangen er det mental helse, og ikke politikk som står på menyen. Selv har han nesten stoppet å drikke.

b
a

– De siste par årene har den mentale helsa mi gått gjennom prøvelser. Jeg har drukket for mye, tatt for mye dop … Jeg trengte dette for min egen del. 

Tyron Kaymone Frampton alias Slowthai snakker med NATT&DAG fra kjellerstua hjemme hos mora i Northampton. Han bor fortsatt hjemme selv om han nærmer seg 26. Det kommer vi av en eller annen grunn ikke nærmere inn på. Vi snakker i stedet om det nye albumet hans, som kommer i februar 2021, og om de nye rusvanene hans (mindre alkohol). Og så snakker vi om fotball – Frampton pleier å spille med kompiser minst en gang i uka, men nå om dagen utgår det dessverre.

Det er med andre ord lockdown runde nummer to i Storbritannia idet vi snakker, noe vi gjør i anledning hans nyeste singelslipp, helsevesen-hyllende «NHS». 

Det er ikke sånn: åh, nå stenger myndighetene ned, nå jeg være kreativ, sier han når vi spør det sikkert klisjéfylte spørsmålet, om lockdown gjør at han, liksom endelig, kan låse seg inn i en boble av kreativ produktivitet.  

– Jeg stopper aldri å lage musikk! Da jeg gjorde ferdig albumet var det en liten periode der jeg tok en liten pause og roet ned litt. Man må skaffe seg noen nye erfaringer, hvis ikke skriver man bare den samme sangen.

FRAMPTON ALIAS Slowthai har blitt vant til å snakke ut. Ikke bare er han en av de siste årenes mest omtalte britiske artistene, han har også en aldri så liten skandale bak seg. Den forsøker han nå å vekselvis deale med og spinne til sin fordel. Det er en fordel å ha både feil og mangler. Ifølge romerne var det endog menneskelig. Errare humanum est, heter det på latin, og i en tid der man helst skal identifisere seg med stjernene, heller enn å forgude dem, viser det seg noen ganger å være en fordel både å være for full og for frekk. 

Samtalen foregår naturlig nok på engelsk. Frampton er god til det, jeg er ikke like god. Til gjengjeld har jeg pågangsmot og bare femten minutter.

Jeg har lest at du har stoppet å drikke.
– Ja, jeg har ikke vært full på … Jeg har drukket et glass vin til maten, liksom, men det interesserer meg ikke lenger.

– På den tiden brukte jeg det fordi det hjalp meg. Jeg ville bare bli fucked up. Jeg våkna opp om morgenen og tok meg noe å drikke, liksom. Nå kan jeg ikke tenke meg noe verre enn å være full.

«Når man dealer med noe på egen hånd, sliter det deg ut over tid»

LA OSS SPOLE tilbake, til februar. Koronaviruset var fortsatt på behagelig avstand. I Norge var det fortsatt ikke så mange som visste hvem Espen Nakstad var, og enda færre kunne mane ham frem for sitt indre. I Storbritannia gikk det tradisjonsrike NME Awards av stabelen, en feiring av britisk musikkliv. I ettertid vil det huskes mest for at Frampton oppførte seg dårlig mot den kvinnelige verten.

Komiker Katherine Ryan ledet showet, og det var mot henne Frampton rettet det som må karakteriseres som et slags sammenbrudd. Han eglet seg helt inntil henne og liret av seg slibrigheter, til buing og protest fra salen. Frampton svarte med å kaste en drink mot publikum før han hoppet ned fra scenen og forsøkte å starte en slåsskamp.

Før hendelsen var han allerede på et dårlig sted mentalt, forteller han.

– Jeg var allerede i en mentalt nedadgående spiral.

LES OGSÅ: Nye rusvaner i koronaens tid

– Jeg var sliten. Jeg hadde vært rundt omkring overalt. Jeg hadde ikke fått tid til å fordøye alt som hadde skjedd. Å være noen fra et sted der man egentlig ikke får noen muligheter og så plutselig få alle mulighetene i hele verden … Det er mye å ta innover seg, mann, sier han.

Og sikter blant annet til bakgrunnen sin.  For han kommer fra trange kår. Faren reiste sin vei da Frampton var tre, og han er vokst opp med alenemamma i et arbeiderklassestrøk i Northampton.

Byen ligger omtrent midt i England, et sted mellom London og Birmingham. Sett med norske øyne er rundt 200 000 innbyggere verken lite eller noe å skamme seg over. Men verdens navle er det ikke. Fotballaget Northampton Town FC ligger symptomatisk nok midt på tabellen i League One (tredje nivå), og byens claim to fame – før Slowthai – var at prinsesse Diana bodde der noen år i løpet av oppveksten.

I tillegg skryter området av å være setet for britisk skomakeri. Dr. Martens – skoene som er selve symbolet på britisk arbeiderklasse-subkultur – kommer opprinnelig fra Northampton-området. I dag produseres 98 % av skoene i Asia. Kvaliteten har gått ned, sies det.

Men det med bakgrunnen virker ikke å være noen unnskyldning fra Slowthais side.

– Jeg vil ikke sose rundt. Jeg vil ikke snøvle og oppføre meg som en idiot. Der og da syntes jeg det var en morsom greie, men når jeg ser tilbake på det … Ah! Jeg kunne bare ha nytt øyeblikket i stedet!

– Jeg har alltid hatt sterke folk rundt meg, men når man dealer med noe på egen hånd, sliter det deg ut over tid.

Nå har han som sagt sluttet og drikke, og holder seg stort sett hjemme. Noe man uansett må nå. Det er lockdown i både Northampton og Norge.

– Jeg tror alkohol egentlig bare blokkerer ut ting. Nå er jeg mer på å røyke spliff. Jeg liker å røyke weed.

Musikk av skandalen ble det også. I mai slapp han låta «Enemy»:

LES OGSÅ: 12 på byen i Oslo: Når er det lov å ønske noen død?

DET VAR I 2019 Slowthai dundret inn i den bredere musikkoffentligheten. Debutalbumet Nothing Great About Britain var et punkete og sint – og ikke så rent lite politisk hiphop-album – som traff tidsånden perfekt i en tid der Brexit, strid i Labour og britisk selvbilde stod på agendaen.

Han var bejublet også blant folk som ikke egentlig hører på rap. I løpet av våren dukket han opp i både Dagsavisens og Stavanger Aftenblads spalter. Med andre ord var han en selvsagt booking på Øya forrige sommer. Der vi kanskje var (husker ikke helt).

Det er nok noe med miksen av punk og rap som gjør en spiselig for folk med ulike musikalske bakgrunner og preferanser. Det var litt Sex Pistols, litt Skepta, liksom.

NATT&DAG har hørt Tyron som kommer på nyåret, med planlagt dato satt til februar. Det er ikke så punkete som forrige gang, sier vi.

– Det spørs hva dere mener med «punk»!

Nothing Great About Britain vitnet om en artist med crossover-potensial både den ene og andre retningen, er det denne gangen uansett mer orntli hiphop, og det poppete samarbeid til tross. For jada, september-singelen «feel away» med James Blake og Mount Kimbie er ikke akkurat hardcore rap.

«Å bli eldre er et spinnvilt konsept»

Selv bedyrer han at energien fra punken alltid vil være tilstede i musikken hans.

– Men ja, dette prosjektet er hiphop-basert. Jeg ville separere det litt. Jeg vil heller la punk-greiene være sin egen ting.

– Så når jeg gir ut punk neste gang, være seg på neste album, eller hvem vet, så skal det være en helhetlig greie. Jeg orker ikke å bare kaste inn litt punk i hiphop-miksen. Det har jeg allerede gjort.

Det er ikke sånn at han har drept og begravet punke-Slowthai.

– Jeg har en million sanger som er punk – eller hundrevis! – så jeg har ikke sluttet med punk, selv om instrumenteringen på denne skiva er mer hiphop. Men det er fordi det er hiphop jeg var into i begynnelsen … som Tyron, som kid. Det var først senere i tenåra at jeg oppdaga punk.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av slowthai (@slowthai)

Albumet er delt i en a-side og b-side, der tosidigheten i Framptons personlighet settes på spissen. Det gode og det onde, liksom. Eller heller det innadvendte og det utagerende. Med gjester i spennet James Blake til Skepta, illustrerende nok (kanskje).

Alle mennesker har to sider, sier han. Om noe så er det en underdrivelse, tenker vi.

En ting vi legger merke til ved Tyron er at du er mindre politisk denne gangen. Fikk du sagt alt du ville sist, eller?
– Jeg er ikke ferdig ennå! For politikk vil alltid være noe jeg retter frustrasjonen min mot. Politikk vil alltid være noe folk ikke klarer å enes om å være uenige om. Det finnes alltid flere synspunkter i politiske saker. Jeg bare følte at i tiden vi er inne i nå, så er mental helse viktigere for meg enn politikk. 

Har det med deg selv å gjøre eller samfunnet generelt?
– Begge!

I tillegg til å forberede albumslipp fyller Frampton 26 år i desember og er med det offisielt inne i siste halvdel av 20-åra. «Hahah» og «ooooh!», sier han da vi tar det opp. 

Føler du på det?
– JA! 

Hvordan da?
– Jeg føler at jeg klamrer meg fast til hver eneste dag. Når du er ung så sier alltid folk til deg: husk at tiden går fort fra deg! Nå forstår jeg det.

– Det føles som jeg fortsatt er 21, at jeg nettopp har made it. Det er så mye som har skjedd på så kort tid … Og nå er jeg plutselig over 25-merket – og det føltes ikke engang som jeg var 25 hele året jeg var 25, engang! Det er egentlig ingen av oss som har levd dette året. Vi har bare vært inne. 

La oss bare stryke hele dritten! 2020 teller ikke.
– Ja! Jeg er fortsatt 25. Jeg fyller 25 i år. 

– Men joda: jeg føler at jeg blir mer voksen. Meningene mine og synspunktene mine på ting har endret seg. Jeg er ikke iferd med å bli gammel, men jeg har begynt å se ting fra et litt annet perspektiv. Jeg setter mer pris på tiden min i 20-åra, og vil gjøre mest mulig ut av den, selv om det er litt vanskelig akkurat nå.

– Dette er de beste årene. Når du fyller 30 får du rynker og shit. Og en dad belly.

En liten pause.

Fucking hell.

Du får spørre Skepta til råds!
– Hehe, han er som Benjamin Button. Han ser jo yngre ut nå enn da han var tidlig i 20-åra.

– Å bli eldre er et spinnvilt konsept.

Se videoen til den Slowthais siste singel, «NHS», her: 

LES OGSÅ: SØNDAG SUMMARUM: Aslak Nore har spist middag med fransk psykoanalytiker, Rune skal kokes, DN-mobbing og: Bergen!