Dorian Electra, hyperpop og homopropaganda

– Edgyhet og humor kan være kraftige politiske virkemidler.

b
a

– Jeg syntes energien i rommet var bra, tross den lille størrelsen.

DET ER MORGEN i Los Angeles og kveld i Oslo når Dorian Electra ringer NATT&DAG-skyskraperen. Den texasfødte artisten, med det fulle navnet Dorian Electra Fridkin Gomberg (!), snakker om den uvant lille konserten hen spilte med Charli XCX på John Dee i fjor. I minuttene før hen gikk på scenen for å varme opp et allerede ganske ekstatisk publikum, summet det samtaler i rommet om hvordan det kunne skje – at Charli XCX, ganske soleklart den største artisten i bane rundt PC Music-kollektivet, ble degradert fra byens nest største scene til en klubb som oftere gjestes av lokale band.

Musikken kalt bubblegum bass og futurepop – og i senere, enda mer fremoverlente utgaver, hyperpop – har tilsynelatende et idiotsikkert kommersielt potensial. Produsenter som A. G. Cook, Dylan Brady og Danny L Harle har det siste tiåret perfeksjonert kunsten i å formidle de livsbejaende og euforiske sidene ved den lettbeinte, synth-tunge 90-talls-poppen i en ny, moderne og plastisk innpakning.

Det har vist seg å kunne appellere til de fleste. Tyggegummibassen er både en lingvistisk og musikalsk utvikling av den barnslige og feminine eurodance-undersjangeren bubblegum dance. Den kan være skarp i kantene, og har et fremmedgjørende nok lydbilde for å tilfredsstille avant garde-lenende musikkvitere, samtidig som den svøper seg i en såpass steril og kommersiell estetikk at en artist som SOPHIE har vært å høre i McDonald’s-reklamer. Større stjerner som Charli XCX og Kim Petras har de siste årene dessuten vist at soundet også har bred publikumsappell.

Men det viser seg at det norske publikummet er kresent. Eventuelt står plateselskapenes hegemoni sterkere enn vi trodde, så det glatte, hypervirkelige lydbildet ikke vil dominere hitlistene før produsentene hos Universal og Warner begynner å herme. Slike bransje-tanker går imidlertid raskt i glemmeboka når Dorian Electra entrer scenen med rustning, sverd, blått hår, påtegnet strekbart og vindmaskin. Hen kunne trolig glidd rett inn i Eurovision, om Herr Globalisme hadde tillatt amerikanere å delta.

– Jeg har lært å ta elementer fra PC Music, fra andre sjangre, ta ting som folk synes er cheesy og over the top, old school, eller hva, finne den ekte skjønnheten i det, og dytte det ut i ekstremitetene.

DEBUTALBUMET FLAMBOYANT (2019) var relativt radiovennlig, i hvert fall sammenliknet med høstens selvutgitte oppfølgerplate My Agenda. Her finnes ingen smakfulle arrangementer av synthpads og gjennomtenkte melodier som omkranser refrengene – du blir i stedet for møtt av et ras av kaotiske lydeffekter, dubstep, skriking og det som verre er. I tidsalderen vi befinner oss i, definert og oppsummert i 100 gecs’ debutalbum fra i fjor, finnes det tydeligvis ikke lenger noen insentiver for å beherske seg.

I tittellåten på My Agenda får Electra hjelp av gay anthem-veteraner nummer én, Village People, på refrenget. Pussy Riot stikker deretter innom for å rappe om at de driver med «homopropaganda» og har erstattet Putins såkalte «spirituelle bånd» (altså det presidenten i 2012 foran Russlands føderale forsamling mente landet manglet) med «straps». Etter den russiske rappingen kommer det et dubstep-drop akkompagnert av airhorn-bråk – som tatt ut av en Youtube-compilation fra 2014 av feminister som blir eid i en debatter.

Artisten selv har omtalt noen av låtene på albumet som unlistenable.

– Det er ADHD-musikk. Jeg har ADHD selv, og pleide å tro det var skadelig for musikken og kunsten min. Nå har jeg virkelig har omfavnet det, og ser på det som en positiv kraft.

Hen jobbet med Dylan Brady fra 100 gecs også på debutalbumet, og har utvilsomt blitt inspirert av gruppa i låtskrivingsprosessen denne gangen.

– Han går alltid i uventede retninger, kombinerer forskjellige ting … Han er en utrolig allsidig produsent. Uansett hva jeg spør om klarer han komme opp med noe som funker. Han har så mange innflytelser. Det kommer godt frem i 100 gecs. De er ikke begrenset til sjangre i det hele tatt.

LES OGSÅ: Ultraflex er klare med soundtracket til neste norske OL

Electra snakker om at de ikke-eksisterende sjangerbegrensningene har ført til en leken tilnærming til låtskrivingen. Spesielt den tunge manipulasjonen av vokaler har vært enpowering, da hen elsker ideen om at man kan bruke teknologi til å bevege seg forbi kroppens begrensninger. På samme måte liker hen å modifisere kjønnsidentiteten sin etter behov. Hen identifiserer seg som ikke-binær, og ser på klær og sminke som midler til å fremme uttrykk, fremfor å skjule skrammer og ujevnheter. Varemerket hens er den lille, påtegnede strekbarten, som ble en del av personaet etter en fotoshoot i 2016 hen følte seg spesielt komfortabel under.

– Jeg ville bruke My Agenda som en mulighet til å være mer eksperimentell. Ikke føle jeg trenger å presse meg selv til å lage store popsanger eller noe … Bare la meg selv dykke ned i temaer jeg er interessert i og lyder jeg vil bruke, uten å måtte ta hensyn til at ting kanskje er for harskt, for rart eller for vondt å høre på.

Er det et politisk album?
– Ja, jeg ville lage noe som var en kommentar på mannsrollen og giftig maskulinitet, men også noe politisk som en reaksjon på splittelsen av venstresiden og den nye høyresiden som har formet seg de siste 10-15 årene. Internett, incel-kultur, kulturkrigene, alt som ledet opp til øyeblikket da Trump ble valgt i 2016 …

Det er mange incel-memes å spore på albumet ditt, med låtnavn som «Edgelord», «M’Lady», og «Gentleman».
– Jeg liker ikke vitser og referanser som er for interne, men hvis jeg bruker en Joker-meme eller noe om neckbeards eller fedoraer, så det er noe folk kan relatere til, og som forhåpentligvis også kan brukes til å åpne nye dører. Jeg vil ikke bare gjøre narr av noen gjennom memes, jeg vil også åpne for empati og forståelse, gi en dypere analyse av situasjonen vi befinner oss i.

Det er gøy hvordan Joker-filmen har gjort at den uironiske edgelord-personaen har våknet til live igjen i enkelte hjørner på internett.
– Ja, det er kult! Jeg tror The Joker er en moderne kulturell trope som minner mye om de klassiske, som Homers Odysseen eller noe. Det er en karakter som forandrer seg med generasjonene, som kan reflektere ting om samfunnet som forteller historien. Jeg synes det er fascinerende.

KJØNN, INTERNETT OG politikk. Lite har forandret seg tematisk i musikken til Electra det siste året, selv om dens økende eksentrisitet kanskje kan tolkes som uttrykk for splittelsen i det amerikanske samfunnet. Den er langt mer spekket av referanser, ekstremitet og utmattelse, og har tilsynelatende blitt mer hyperaktiv og uoversiktlig i takt med at overskriftene over dammen har blitt mer og mer alvorlige. Det har ikke akkurat blitt lettere å ha et ukonvensjonelt forhold til kjønnsidentiteten sin det siste året heller, da Trump-administrasjonen har gjort mye for å gjøre transkjønnedes liv vanskeligere: De har villet reversere Obamas forbud om diskriminering av kjønnsidentiteter, fratatt transkjønnede studenter retten til selv å bestemme kjønn under lagsport og toalettbesøk, bannlyst dem fra militæret og – sist, men definitivt ikke minst – rett og slett villet fjerne definisjonen av transkjønnethet fra loven.

Electra har alltid hatt liberale verdier – kanskje litt for liberale på high school, da hen hevder å ha blitt hjernevasket av en lærer og ble libertarianer. Ikke at det ikke var godt for noe, for det førte til en del oppmerksomhet rundt hens første musikkvideo – en tullelåt om at hen var forelsket i nyliberalismens far, Friedrich Hayek.

Nå ser hen på seg selv som en generell leftie. Ifølge Electra bør USA prioritere sosial frihet, bruke staten til å jevne ut ulikheten i samfunnet, skape en ordentlig velferdsstat med sosialt sikkerhetsnett og ikke minst gjøre helsevesenet gratis.

– Vi har splittet oss så mye. Alle har sin egen lille boble med politiske ideer, estetikk, smak … Jeg ville minne meg selv og andre på at vi må se utenfor vårt eget ekkokammer, og se hva som skjer på hele det politiske spekteret.

LES OGSÅ: – Rappere elsker brus like mye som rappere elsker lean

Men hva er egentlig greia med denne splittelsen internt i den venstrelenende opposisjonen? Alle lefties snakker om at de må samle seg, ikke gå i tottene på hverandre på internett på grunn av moralske urenheter eller stygge tweets fra 2012, og heller bruke energien på å vinne over den egentlige motstanderen. Til tross for at flere og flere tilsynelatende trygler om samhold virker det som den amerikanske venstresiden stadig blir mer porøs etter hvert som en ny presidentperiode nærmer seg. Samtidig som transaktivister, kommunister og feminister bruker tid på å slåss i Twitter-skyttergravene har høyresiden skrudd av filteret sitt fullstendig, hvor nazister, i noen tilfeller, marsjerer under samme parole som republikanere og konspirasjonsteoretikere – tilsynelatende med presidentens velsignelse.

– Jeg tror kranglingen kommer fra et godt sted, at man vil at folk må holdes ansvarlige for ideene sine. Men jeg tror også at det handler om internett. Det virker som det er mange på venstresiden som bruker fritiden sin på å spille et slags spill om moralsk overlegenhet, der man caller folk ut for stort og smått.

Samtidig mener hen dette ikke er særegent for noe som skjer i miljøer som fronter venstrepolitikk.

– Høyresiden har hatt det samme problemet. Se på old school-høyre og Tea Party-greiene. Nå har venstresiden det på samme måte, med de radikale og de moderate.

Når vi spør om hvem hen tror kan redde den amerikanske venstresiden nevner hen verken Alexandria Ocasio-Cortez eller Noam Chomskys spøkelse, men den smått alkoholiserte, transkjønnede Natalie Wynn – tidligere filosof og nå Youtuber på fulltid. Kanalen hennes, Contrapoints, oppstod i kulturkrigen i kjølvannet av gamergate, og har fortsatt å publisere videoer om aktuelle, politiske temaer til dags dato.

Hun har de siste par årene blitt den soleklart mest innflytelsesrike youtuberen på venstresiden, og er i likhet med Dorian Electra en radikaler, men med en uttalt skepsis mot venstresidens splittende cancel culture.

Electra mener Wynn har klart å «deradikalisere» unge menn, og viser til casen fra The New York Times-podkasten Down The Rabbit Hole, der en høyrevridd Youtube-konsument skifter politisk syn etter å ha oppdaget kanalen hennes.

– Hun gjør så mye bra med å informere folk. Å se noe som kan forandre hvordan folk tenker er så vakkert og inspirerende. Det er noe jeg håper jeg kan gjøre i mitt arbeid også. Jeg ser meg selv definitivt som en som har et ansvar for å opplyse andre.

Er det ikke usannsynlig at det er nettopp Natalie Wynn som har gjort størst suksess med det arbeidet, selv om man skulle tro at det parodisk skeive uttrykket hennes kan virke frastøtende på en høyreekstremist?
– Jeg tror grunnen til at Contrapoints fungerer så bra er fordi hun plukker fra hverandre disse ideene på en krass måte, som vekker oppsikt hos folk som tror de er smartere enn andre. Folk som tror at de bryter tabuer (ved å snakke om reaksjonære ideer, journ.anm.).

– Jeg tror den edgy greia er viktig å ta med i beregningen når man snakker om politikk nå. Høyresiden ler av venstresiden fordi man angivelig ikke kan si noe uten å bli cancelled, at de er motstandere av ytringsfrihet, og så videre. Jeg tror Contrapoints tar tilbake noe av det narrativet og snur det. Å være edgy og morsom kan være kraftige politiske virkemidler.

 

Denne saken stod først på trykk i novemberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: «My Agenda» tyder på at hyperpop allerede har mistet sin vitalitet