En inhabil anmeldelse av «Om det uendelige»

Kulde, skuffelse og samhold.

b
a

VINTEREN 2018 FIKK jeg nyss om at selveste Roy Andersson skulle spille inn en scene til sin kommende film i Norge, og at han trengte statister. Med planer om å få møte en av de virkelig store, nålevende europeiske filmskaperne, kontaktet jeg castingen og satte meg en iskald mars-morgen på t-banen ut til Filmparken på Jar.

Det første vi fikk vite da vi ankom settet var at Roy Andersson hadde valgt å bli hjemme i Sverige, på grunn av et «dårlig kne». Deretter fikk vi utdelt militærkostymer foran en lang, utendørs greenscreen, som vi ble bedt om å gå foran mange ganger, frem og tilbake. Senere skulle opptakene klippes sammen for å gi en illusjon av at vi var en mye større mengde krigsfanger enn det vi egentlig var.

Etter hvert opptak kom det noen og sprayet kaldt vann på kostymene våre, og dekket dem med snø. «For at det skal se autentisk ut», forklarte en av mine medstatister. Den overvektige gutten hadde tatt med seg sitt eget kostyme, visstnok helt tidsriktig – også hva gjaldt de utgåtte rasjonene som lå i sekken hans. Han fortalte de var en liten gjeng i Oslo-området som drev med reenactments. Det hørtes mest ut som å gå tur i skogen bare at med gamle, dårlige klær. En varm papptallerken-lunsj klarte såvidt å bære kroppstemperaturen vår, der vi fortsatte å traske frem og tilbake foran greenscreenen inn i ettermiddagen.

LES OGSÅ: Undine er en vakker og overnaturlig kjærlighetshistorie med røtter i europeisk kulturhistorie

MOT SLUTTEN AV dagen fikk vi beskjed av produsenten om at vi trengte enda noen flere opptak. En eldre statist ropte fra bakerst av forsamlingen at vi da krevde mer lønn. Produsenten dro på det, og en annen statist sa høyt at han var enig om en høyere lønn. Ok da, så fikk vi et par hundrelapper ekstra. Undertøyet mitt var på dette tidspunktet blitt stivfrossent, så det var ikke godt å si om det bare var mikro-arbeiderrevolusjonen jeg stod og tok del i som forårsaket frysningene som gikk over ryggen min.

Etter at jeg hadde blitt frisk fra forkjølelsen, i september 2019, hadde filmen min, Om det uendelige, premiere på Filmfestivalen i Venezia til stående applaus. Selv så jeg den på Vega Scene tidligere i år, uten å klappe. Jeg syntes den liknet mye på de tre foregående filmene hans. Stødig og velkomponert nok til å la seg behage, men ikke morsom, underfundig eller original nok til å la seg begeistre.

Om det uendelige har norgespremiere 9. oktober.

LES OGSÅ: Mujaffa cruiser for siste gang – nå forsvinner Flash-spillene