Maria Kjos Fonn om rusavhengighet: – Det handler om å gjøre verden mindre

Forfatteren forakter småborgelighet, og mener det er trangt, kjedelig og begrensende.

b
a

DA MOTEFOTOGRAFEN DAVIDE Sorrenti døde i 1997, 21 år gammel, var heroin chic allerede på vei ut. Noen år tidligere hadde Sorrentis grungete fotografier prydet de store motemagasinene, som inntil da hadde frontet et kjernesunt, glossy skjønnhetsideal. Heroin chic var den rake motsetningen. Det var i begravelsen til Sorrenti at estetikken, som ofte tilskrives ham, fikk sitt navn. Interviews redaktør skal ha vendt seg mot moren hans og sagt: «This is heroin, this isn’t chic. This has got to stop, this is heroin chic».

Looken var forførende nihilistisk. Idealet var likblekt, syltynt. Sigarettrøyk var parfyme, og om solbrillene noen gang ble tatt av, sladret mørke ringer under tomme øyne om festens varighet. Men junkie-estetikken var på sin måte glamorøs: Den minnet mer om Vest-Berlins Christiane F. enn vår egen latterliggjorte Boblejakke-Lena på Oslo S.

HEROIN CHIC ER også tittelen på den nye romanen til Maria Kjos Fonn. Da NATT&DAG traff henne for ett års tid siden i forbindelse med Kinderwhore, var medieoppmerksomheten rundt boka i ferd med å roe seg. Romanen følger Charlotte, et blokkbarn som unnslipper traumer ved å stjele morens sovepiller. I etterkant lurte et samlet Norge på om romanen kunne være selvbiografisk? Om det ikke satte en direkte stopper for spekulasjonene, fikk Fonn i alle fall gitt uttrykk for et standpunkt gjennom å bære en t-skjorte med påskriften «Jeg er ikke Charlotte». «I Kinderwhore skrev jeg om overgrep, i Heroin chic om rus, som jeg begge har erfaring med. Men det er ikke mine historier», forteller hun når vi møter henne i år.

«Hi! You’ve been clean for 9 months and 1 day and 16 seconds», piper appen CleanTime Counter i Heroin chic. Elise er nå clean, men vi tas tilbake til hennes oppvekst på Uranienborg. Hun er et bedårende barn, senere en besnærende tenåring. Den overgangen takler hun dårlig. Elise begynner å redusere matinntaket, blir høy på sin egen sult og treffer en langt eldre fyr, som har vært ute en vinternatt før. Gjennom ham får hun en ny besettelse. «Tornerose stikker seg på spinnenåla».

– Jeg var veldig opptatt av Kate Moss som ung. Jeg kan jo si det at jeg begynte å eksperimentere med kokain som 15-åring, samtidig som Kate Moss mistet modelloppdragene sine. Det var en tilfeldighet, men det føltes veldig kult, nederlagene var på en måte en bragd.

Jeg må tilstå at jeg lenge trodde det var heroin chick. Hvis vi følger den tankerekken, finnes det også en heroin lad?
– Ja, de finnes. En heroin lad er en kjekk, tynn fyr med blodskutte øyne. Det er slik jeg beskriver Elises kjæreste Joakim.

Det er vanskelig å ikke tenke på The Libertines’ Pete Doherty, som i en periode var Kate Moss sin skandalebefengte kjæreste.
– Pete Doherty slår meg ikke som så veldig kjekk. Det man kan si er at heroin chick og heroin lad ser ganske like ut. De er androgyne og tynne, jentene er flatbrystet. Det er en ganske lik skikkelse.

Karakterene dine holder jo i live myten om den beleste, vakre narkisen. Skjønnheter som knekker i hverandres armer etter å ha satt et skudd og deklamert Baudelaire. Er det representativt for rusmiljøet?
– I grunnen ikke, når du sier det sånn. Thomas Seltzer har snakket om at man ikke bør romantisere narkomane, se på dem som misforståtte genier. Han sier at det ikke er Janis Joplin og Jim Morrison som står på plata. Samtidig er rusavhengige alt mulig, og kunstnere har en større forekomst av psykiske lidelser og rusproblemer, så hvorfor ikke. Men traumer er jo ganske prosaisk. Man lever med den samme jævla historien på repeat i hodet sitt, kanskje helt fra barndommen til man dør.

LES OGSÅ: 72 timer i Portugal-modellen med caps og joggesko

Du skildrer et ritualistisk liv i Heroin chic. Dagene går i ett. Det letes etter penger, sølvpapir og Pepsi Max. Det deales, elskes og injiseres. Anoreksi og rusmisbruk har jo det til felles at det tenkes i gram.
– Det er en veldig trygghet i ritene, det handler om å gjøre verden mindre. Sofi Oksanen skrev at for dem som sulter, så er verden på størrelse med en tallerken. Også er heroin et rusmiddel som jeg synes er spesielt interessant. For det første fordi jeg har hatt et problem med det selv, men også på grunn av hvordan det virker. Junkie-litteratur, som William Burroughs Junkie eller Jean Cocteaus Opium handler om hvordan man mister livet. Man vegeterer, blir til en plante.

Man dumper ned til et lavere livsnivå.
– Ja. Burroughs skriver noe jeg synes er fint: Smerten ved abstinens er at man går fra å være en plante til å bli et dyr igjen. Man går tilbake til sex og instinkter. Man går fra døden, tilbake til livet.

Du skriver om noe ganske annet enn andre samtidsforfattere, som fortsatt baler med egen ennui. Setningene dine er også korthugde og umiddelbare.
– Jeg har aldri likt et oppstyltet og pretensiøst språk. Amerikansk litteratur har alltid vært min greie, særlig Toni Morrison. Jeg er også glad i William Vollman og hele den gjengen der.

Du har skrevet om selvopprettholdelsesdriften som ligger i ødeleggelse. Hvis målet er å unnslippe traumer, så er det jo, paradoksalt nok, fornuftig å ruse seg? Om man forstår det som selvmedisinering.
– Jeg møtte en tidligere rusavhengig som sa noe som andre rusavhengige kan forstå veldig godt, men som andre ikke kan begripe: «Av psykiatriske pasienter og rusavhengige, så prøver i hvert fall rusavhengige å gjøre noe med situasjonen sin.» Det tenkte jeg det var noe i, humoristisk og satt på spissen, men ikke helt feil. Mange sier at rusen har reddet dem fra selvmord, men det som tar livet av dem er det som også holder dem i live.

Da jeg leste baksiden av boka slo det meg at det høres ut som pikeversjonen av Oslo 31. august. Klassisk musikk og knark på Oslo Vest?
– Jeg har tenkt på det, at den er beslektet med Oslo 31. august. Ikke at jeg har blitt inspirert, i alle fall ikke som jeg vet om, men begge historiene har jo overklasse-tematikk og denne omvendte klassereisen.

Går det en hemmelig rutsjebane fra Blindern til Brugata?
– Haha, jeg tror ikke det! Men jeg kjenner noen som prøvde amfetamin for å studere lenge. De har ikke endt opp på Brugata, men forsto at det ikke fungerte. De ble frynsete.

Forsøkte du å opprettholde en fasade da du studerte litteraturvitenskap på Blindern?
– Jeg vil ikke si en fasade, men jeg hadde mange hemmeligheter. Det var veldig spesielt å leve et slikt dobbeltliv. Å være på Aschehougs hagefest en dag, en annen dag i … rennesteinen, jeg skal ikke gå i detalj, men det var vanvittige store kontraster i livet mitt. Jeg følte meg nesten som en kriminell som måtte skjule spor fra det ene livet mitt i det andre.

Anorexia nervosa har til alle tider vært en sykdom som har fascinert. Myten om den perfeksjonsbesatte piken lever i beste velgående. Det er ikke helt uten grunn. Sykdommen er statistisk overrepresentert blant hvite jenter fra middelklassen, og har fått tilnavn som Doctors’ Daughters’ Disease. Er du fascinert?
– Det fascinerer meg egentlig ikke, det er en prosaisk og ekstremt begrensende sykdom. Men anoreksi er en lidelse som får mye oppmerksomhet. Det er nesten en utskrevet sykdom. Bulimi og overspising rammer langt flere, særlig de med traumer, og Elise begynner å slite med det også. Jeg ville ikke bare skrevet en bok om spiseforstyrrelser, men rus og spiseforstyrrelser henger ofte sammen, særlig for kvinner. For Elise blir dop en forlengelse av å holde vekta nede, når det ble for vanskelig å kontrollere sulten. Og omvendt, det er vanlig å legge fra seg skjea og plukke opp gaffelen.

Var du redd for å bli anklaget for å estetisere anoreksi?
– Ja, men nei, det vil jeg ikke si at jeg gjør. Tvert imot, det går jo til helvete. Men klart, det er dessverre for mange noe besnærende ved sykdommen, også for hovedpersonen. Hvis jeg, for eksempel, skrev om en som drev og spiste seg ihjel, ville det ikke gitt det estetiske blikket. Når hun overspiser, så har hun ikke en romantisk visjon om det det er, det er bare skam. Det er en grunn til at det finnes heroin chic og ikke McDonalds chic.

Var det vanskelig å skrive om anoreksi uten å gå for et tumblrsk pro-ana-språk?
– Jeg har vært redd for det. Jeg har sagt til mange at jeg er redd for å få kritikk for det, de tror det ikke kommer til å skje, men det er ikke jeg så sikker på. Jeg ville inn til hennes psyke og logikk. Logikken er pro-ana, det skinner gjennom at hun er besnæret av vekttapet. Jeg ville beskrive det, spiseforstyrrelse som ga et kick.

LES OGSÅ: I behandling for spiseforstyrrelser: – Vi er en gruppe mennesker som i vekslende grad driver og dør

Tror du noen vil finne det terapeutisk å lese boka di?
– Jeg tror ikke det er terapeutisk for en med spiseforstyrrelse å lese min bok. Tvert imot tror jeg det er triggende. Jeg er redd for at folk får noen opplysninger via min bok, samtidig kan man bare søke opp langt verre ting på internett. Men jeg tror det er veldig terapeutisk å lese bøker, ikke i den forstand at terapi er noe som skal virke og løse problemer, men det gir en større forståelse. Det setter lidelsen i en sammenheng, man ser at man ikke er unik, man føler seg forstått.

Elise presterer selv når hun sulter seg. Hun blir solist i koret, gjør det bra på skolen. Så begynner hun med rus. Resultatene uteblir.
– Det er det perfekte bilde på selvdestruksjon. Hun innser på et tidspunkt at hun ikke er flinkest, hun er til og med ikke penest. Da tenker hun at hun heller kan være tynnest, sykest.

Elise ønsker å være best i alt? Mottoet til Ellen West, en berømt pasient som led av spisevegring, var «Aut Caesar, aut nihil»: Enten beseirer man alt, som Cæsar, eller så er det intet.
– Ja, det er veldig svart-hvitt. Det er også derfor boka heter Heroin chic. Det spiller på skjønnheten ved forfallet, å beherske det. Hun holder seg kul og tynn, men så viser det seg at hun ikke gjør det. For å se heroin chic ut må man faktisk være nykter. Stort sett tror jeg det er en look som skal mye til å holde på. For å si det sånn, hvis jeg var på kjøret nå ville jeg neppe sett så kul ut på denne photoshooten.

Martin Svedman, som også er din fiancé, har skildret det ekstatiske ved alkoholrusen i sin poesidebut Når jeg drikker. Du beskriver ikke rusen like ekstatisk?
– Heroin er ikke nødvendigvis er paradis på jord. Man snakker om at det første skuddet for mange er supereuforisk, det kan være det, eller bare oppkast. Det gir en sterk eufori de første gangene, men etter hvert blir det noe veldig prosaisk over det. Jeg er mer opptatt av nummenheten enn euforien.

– En som skrev en bok om en heroinist som jeg ikke trodde på, var Sara Stridsberg i Kjærlighetens Antarktis. Det skurra. Jeg trodde ikke på avhengigheten, det ble noe klisjéaktig over det. Men det hun skrev, som var veldig godt beskrevet om heroin, var at «det var som om alt ble opplyst innenfra». Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det, men det er en god beskrivelse.

Det mest urealistiske ved romanen din er at Elise ikke ender opp på Skårderuds divan.
– Haha, ja. Jeg vurderte å skrive inn en psykiater. Hun sier selv at hun ikke går i terapi for å bli frisk, men for å få dette fascinerte blikket på seg selv. Denne oppmerksomheten, spille ut sitt indre drama.

Elise ser på terapirommet som en slags scene?
– Jeg tror terapi kan være så mangt, men man kan bli selvopptatt av det. Særlig hvis man har en viss personlighet som trekkes mot «åå, stakkars deg». Eller de som er på jakt etter en sjokkreaksjon: « skal du høre hva jeg gjorde, jeg tente på leiligheten og …»

Har Elise en åpenbar grunn til å plukke opp nåla? Charlotte fra Kinderwhore rusa seg for å flykte fra overgrepstraumer.
– Det hun har til felles med Charlotte er ønsket om å frakoble seg sin egen kropp. For Elise handler det mer om å bare slippe kravene til eksistensen i seg selv. Hun sier jo, jeg var så forelsket i denne setningen, den er med i boka: At hun er Marie Antoinette, halshugget, ingen forbindelse med hodet og kroppen. Det å gjøre seg nummen, fjerne seg fra seg selv, være ekstern i eget liv. De er redd for følelsene sine, derfor blir de ekstreme.

LES OGSÅ: Ottessa Moshfegh: – Jeg håper den ikke oppfattes som en mislykket krimroman

Må man alltid ha en grunn til å ruse seg?
– Generelt synes jeg det kan være kult med folk som sier at «det var faktisk ikke det at jeg hadde så vondt oppvekst, jeg bare liker å drikke, jeg. Jeg var bare litt komplisert, jeg.»

Eller at man bare er så ukomplisert, det er bare så deilig?
– Ja, jeg synes det er veldig kult å eie det på den måten.

Da du snakket om rus og mat som noe følelsesregulerende, så tenkte jeg umiddelbart på musikk, som jo også er det.
– Ja, det er ekstremt følelsesregulerende, og mye sunnere. Jeg har suggerert meg med musikk. Særlig i tenårene, da jeg hadde det veldig vanskelig, aggresjon og rastløshet, og jeg gikk og hørte på rasende hip-hop og rock hele tiden. Det var rett og slett destruktivt. Samtidig er det noe fint med all type kunst, at man blir møtt der man er.

Du har vokst opp under harde kår. Et akademikerhjem på Årvoll.
– Jeg føler at jeg har opplevd en omvendt klassereise. Nå er jeg tilbake der jeg var i utgangspunktet, eller over, til og med. I rundt 10 år jeg hadde en omgangskrets man ikke ville forventet av meg, med en sånn bakgrunn, det var en av grunnene til at jeg ville karikere det i Heroin chic.

I et intervju nevner du at du vokste opp under et sterkt konformitetspress.
– Årvoll er et ganske småborgerlig sted. Det er en stor andel som bor i blokk, mens jeg vokste opp i et villastrøk med folk som gikk i Jean Paul og gikk på snowboard, jeg passa ikke inn. Kanskje det er grunnen til at jeg ble så innmari opprørsk også, ville revne nettingstrømpene mine og bli narkoman, haha.

– Jeg forakter småborgerlighet. Det er så trangt og kjedelig. Det begrenser livet i stor grad. Det er mye det jeg prøver med bøkene mine, å gi innblikk i karakterer som umiddelbart virker veldig provoserende, men det i dem som er sårbart, skjørt og helt vanlig.

Du søkte nylig deltidsjobb?
– Jeg gjorde det, og nå har jeg fått en spaltistjobb i Minerva.

En helt vanlig, nedpå jobb, altså.
– Haha, ja. Jeg hadde skrivesperre, også visste jeg ikke hva jeg skulle skrive om. Jeg lever jo på stipend, og følte meg plutselig litt trygda, uten noe å ta meg til.

Skrivesperre? Heroin chic er ikke ute en gang.

[En mann bryter inn i samtalen, fra sidebordet]

– Unnskyld, men har dere mulighet til å hjelpe meg med noen kroner på vipps? Det er litt spesielt å spørre om, men jeg har rett og slett ikke noe annet valg. Det er til =Oslo.

Maria: Hm. Du kan få to hundre. Nå er jeg veldig snill, men nå sitter jeg også her og snakker min egen fortid som rusavhengig.

– Å, det var snilt. Så bra du har kommet deg, da. Gratulerer med seieren.

LES OGSÅ: På innsiden av Norges fremste «Yas queen»-begravelsesbyrå 💅🏽