For Lil Halima er livet i karantene enkelt

Lil Halima om kjærlighet, musikk, maling, software vs. hardware, engelsk vs. norsk, Bardu, Paris, London, bakgrunn og …  konspirasjonsteorier om korona. Og ny singel!

b
a

– Jeg hadde akkurat blitt sammen med noen, og hadde en sterk frykt for at han ville være med meg for mye. Være for nærme meg, være med på alt jeg gjør, være oppå meg. Det gir meg helt angst, bare tanken på det.

FØR HELGEN slapp Lil Halima (alias Lillian Halima Andersen) singelen «Glue». Det er det første vi har hørt fra bardudølen siden høstens EP Brown Girl EP. Forrige utgivelse representerte et slags stilskifte i Lil Halimas musikk – vekk fra det poppete neo-soul-uttrykket fra tidlige utgivelser som love songs for bad lovers (2018), og mer i retning et R&B og hip-hop-inspirert lydbilde.

Nå er hun nå tilbake i mer lystig leie.

– Jeg ville ikke at «Glue» skulle være en trist sang, for det er ikke trist egentlig. Det er ikke noe trist med at jeg må ha mitt sted, og er redd for at du skal være oppå meg. Det betyr jo ikke at jeg ikke liker deg – at jeg ikke likte ham.

– Jeg ville bare være sånn: ikke lim deg helt fast til meg, for da får jeg angst, men det går bra, jeg liker deg likevel.

En anti-klenge-banger!
– Jeg jinxa det litt, da. For nå sitter jeg i karantene i Nord-Norge, mens typen min bor i Sverige. Så … den var ikke helt heldig, den timingen.

God timing for mange andre.
– Jeg kunne aldri vært i karantene med kjæresten min. Da måtte vi hatt hvert vårt rom, tror jeg. Tenk å være sammen i en sånn liten leilighet i Oslo med kjæresten! Det høres ut som et h–

Haha.
– Hehehe! Det høres fælt ut, men det har ingenting med den personen å gjøre. 

Ja, det er mye pastadeig som har blitt knadd, mange brød som er blitt bakt, for å holde forholdets demoner på avstand i det siste.
– Hahahaha. Huffameg.

Du er i Bardu nå?
– Ja, med en gang de begynte å si at ting skulle stenge og sånn, jeg bare: bye! Hehe.

Haha.
– Hehehe!

Har du sittet i søringkarantene?
– Jepp. Men det går egentlig fint. Jeg er introvert, så det føles som jeg har trent til det hele livet.

Du har opplevd litt siden sist vi snakket med deg. Gi oss noen høydepunkter.
– Det gikk veldig fort i fjor, men … Jeg har vært på europaturné, spilt på Roskilde, jeg gjorde Colors, det var veldig gøy, jeg har sluppet ny musikk og … har hatt det veldig bra. 

Hvordan var det å spille i London og Paris?
– Det var ganske sykt! Jeg vet ikke om det har gått opp for meg helt enda, men at det kom folk på mitt show, på så fjerne steder, og at de kjenner musikken min. Det var veldig gøy! 

Hva slags folk møter opp på Lil Halima-gigs i Paris kontra i Norge?
– Jeg følte at det var fremmede mennesker som minner meg om meg, på en måte. De virka veldig kule. Det var jo ikke så mange, så jeg følte at jeg fikk sett på alle og … Eller … Hahaha! Eh … Jeg så ikke på alle, men de fremste i alle fall. Det var folk på min alder, folk starten av 20-årene, mye jenter.

Er det en angstfull tilværelse å være musiker som introvert?
– Ja! Ehehehe! Nei, det er chill. Så lenge jeg vet når jeg kan være alene, og har et rom der jeg kan lukke døra, så går det helt fint. Det er ikke sånn «HAHA! MAT UTE! FESTE! MØTE MASSE FOLK!». Nei. Det er sånn: jeg reiser dit jeg skal, jeg er på hotellet helt til jeg dra for å sjekke lyd, så sjekker jeg lyd, spiser mat, spiller konsert og drar hjem. Men jeg er veldig glad i å spille da, så det er verdt det. 

LES OGSÅ: Yaeji med ny mixtape: – Uansett hvor jeg drar, er det mange folk som ser ut som meg, som kan relatere til meg

– Jeg hadde ikke reist noe nesten i det hele tatt før jeg var 18-19. Det var én tur til Kenya, ellers hadde jeg nesten bare vært i Nord-Norge eller reist på campingferie til Sverige og sånt. Det var det vi hadde penger til. Så skulle jeg plutselig reise alene og – mind you – jeg er fra fra Nord-Norge, her trenger du ikke å ha styr på noen ting. Du trenger ikke å vite hvor bankkortet ditt er, du trenger ikke å dra dit, du trenger ikke å rekke en buss … Det er ingen buss! Og så måtte jeg plutselig reise alene og styre masse. Det har vært mye, men det har vært bra. 

– Det er ingen i min familie som har hatt muligheten til å reise så mye. Så jeg er sykt heldig. 

I 2019 ble det to EP-er, en mixtape, en turné, Colors-opptreden og en Spellemannsnominasjon. Hva har du lært?
– Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har lært å være mer organisert og mindre vimsete, men det har ikke hatt så mye effekt på det, egentlig. Men jeg har lært mye om meg selv, om hvordan jeg samarbeider og hvor grensene mine går. Hvis jeg hadde gjort alt jeg følte jeg burde ha gjort, tror jeg jeg hadde brent meg ut helt.

«Egentlig kan man ikke vite en damn shit

Hvordan skiller du mellom de greiene du virkelig vil og det som bare vil slite deg ut?
– Det går egentlig på hvor mye tid jeg skal være alene i løpet av en dag. Jeg kan ikke bare våkne om morgenen, gjøre meg klar, og så dra og være med folk hele dagen og så komme hjem og legge meg og sove med en gang. Jeg må ha noen timer, der jeg er våken og alene. 

For Lil Halima er livet i karantene enkelt.

– Helt ærlig, jeg synes det er kjempenice. Første uka bestilte jeg masse leire, fordi jeg har lyst til å lære å lage skulpturer, og så har jeg bestilt masse negelting, fordi jeg skal lære meg å fikse negler, og så har jeg kjøpt maling, så jeg har malt masse og så får jeg endelig tid til å øve meg på å produsere. Jeg jobber jo med andre produsenter, og selv om jeg kan produsere selv også, så overlater jeg det ofte til dem, for jeg tenker at de er flinkere enn meg, så de fikser det, når jeg egentlig må bruke tid på å finne ut av ting selv. 

Er du en hardware- eller software-jente?
– Jeg bruker Logic. Egentlig brukte jeg Cubase, men jeg har gått over til Logic. Det er egentlig en ganske enkel set-up, for jeg har ikke så mye her hjemme. Et keyboard, en mikrofon og fiolinen min. 

– Egentlig gikk jeg over til Logic fordi alle andre bruker det. Jeg lærer mye når jeg er i studio med andre produsenter og alle bruker Logic. Det blir lettere for meg å kjenne igjen ting, og det blir lettere å spørre. Jeg har mange venner som er ekstremt flinke på Logic, men hvis det er Cubase er det sånn okay, hvem skal jeg ringe? En eller annen gamling som sitter på en eller annen …

Cubase er kommune-DAW-en?
– Ja. Hehe. 

Soundet ditt endret seg da du begynte å jobbe med Canto i fjor.
– Jeg tror at jeg ikke egentlig har noe fast sound. De tingene jeg har laget tidligere er like riktig nå, bare på en annen måte. Det er mer at jeg går gjennom forskjellige faser. Nå er jeg inne i en sånn groovy fase, jeg har hørt ekstremt mye på diskomusikk. 

– Da jeg lagde Brown girl diary hørte jeg mye på trap og R&B. Det er egentlig bare mer det det går på. Canto er ekstremt flink, han kan gjøre hva som helst, så det går ikke så mye på ham. Han har ikke influenced meg på en annen måte enn at han gjør det vi føler mye bedre. Han er ikke låst til et sound.

Hvordan kom dere i kontakt?
– Det var i en periode der jeg ble satt i mange ulike sessions, så ble vi satt i en session sammen tilfeldigvis. Det er slitsomt for meg å være i sessions med mange forskjellige folk, men så møtte jeg Canto og vi klikka. Så det har vært fint. 

Det kommer ingen utgivelse i år?
– Det blir ikke så mange singler heller. Jeg tenker å bare bruke mer tid til å øve meg på å produsere, lage musikk, kjenne på ting, holde på med litt andre ting … Jeg føler ikke at jeg kan låse meg fast til å bare lage musikk og slippe musikk hele tiden. Jeg har så mye annet jeg vil gjøre også. 

Som å male. Hvilke likheter har maleri og musikk?
– Jeg ser mye musikk som farger. Ikke i ekstremt sterk grad, men det er mye farger og mønster, så det blir jo som et slags bevegelig bilde.

– Med maling har jeg nådd det punktet at jeg føler at jeg kan male det jeg ser for meg i hodet. Det er ikke vanskelig for det er visuelt og det er rett der. Du trenger bare primærfarger, pensel, et lerret og vann. Men med musikk må du se for deg det på utallige ulike måter. Du må få ting til å klaffe for at det skal fungere sånn og sånn og sånn, og muligens har du ikke det du trenger av kunnskap eller plug-ins. Så det er litt vanskeligere med musikk. Man må være mer tålmodig og innse at det ikke alltid blir sånn man ser for seg.

LES OGSÅ: Kronikk: Jeg fortsetter å nyse folk i fjeset, uansett hva Høie sier!

Aaatsjo!
– Håper det ikke er korona!

Jeg og.
– Nå er jeg så hjernevaska at jeg nesten føler at man kan bli smitta gjennom telefonen.

I en zombiefilm som jeg er glad i, Pontypool, smitter viruset gjennom språket. Vi får håpe noe sånt ikke rammer oss.
– Noen ganger tenker jeg: tenk om alt bare er sosial kontroll! Jeg kommer ikke til å gå ut og nyse på folk, men tenk om det er et eller annet som noen har lyst å skjule. Personlig har man ingen bevis …

På at sykdommen faktisk finnes?
– Ja. Noen har sagt til meg at jeg ikke kan møte kjæresten min, dra på butikken, at jeg må holde én meter avstand, at jeg ikke kan dra til et annet land … det verste er egentlig at landegrenser er stengt. Og pluss, hvis du tenker over det: det eneste du hører noe om nå er korona. Ingen bryr seg om noe annet. Det er en perfekt dekkhistorie hvis du skal gjøre noe fucked shit i et annet land og ikke vil at noen skal merke det! Jeg vet ikke hva som skjer i krigsramma områder nå. Hvem som bomber hvem, hvem som selger våpen til hvem.

– Rett før korona hadde vi sykt mye fokus på hvordan Kina behandler muslimer. Nå hører man ingenting om det, det bare stoppa helt. Og det er garantert fortsatt like jævlig. Alle bare later som at alt jævlig har slutta, at all krig har slutta, fordi at  … korona?

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av lil (@lilhalima)

LES OGSÅ: Det går jo bra med Lil Halima, herregud

Verden er like jævlig som før.
– Sikkert jævligere. Det er ingen som følger med. 

Du kan jo heller ikke vite 100 % at det er krig i de landene du hører om til vanlig heller da. Hvis du ikke har vært der.
– Egentlig kan man ikke vite en damn shit. Vi vet ikke hvorfor vi lever engang. Så det er problemet. Men jeg kan ikke begynne å tenke sånn, for da får jeg bare eksistensiell angst.

Er det så dårlig for kunsten, a?
– Ahhh, jeg orker ikke å være en sånn artist. Jeg føler ikke at de er det jeg er ment for å gjøre. Jeg vil lage musikk om ting man faktisk kan håndtere. Om det er å føle seg bra eller … vanlige ting, liksom. Det er så typisk alt kunstnerisk å være så sykt dyp og skikkelig overtenkt. Jeg føler at det veldig hverdagslige og vanlige – uten å putte masse inn i det – er så pent, vakkert og spesielt. Man trenger ikke å være mindre kunstnerisk selv om man lager en sang som bare handler om å danse. 

Du har noen få låter på norsk også. Hva er forskjellen på å skrive på norsk og engelsk?
– Jeg har snakka mye engelsk i oppveksten min, for sånn var det hjemme. Og på videregående gikk jeg på en engelskspråklig linje.

 – Jeg har bedre ordforråd på engelsk, jeg har lest bøker på engelsk siden jeg var kanskje syv år. Når jeg skal formidle best mulig, og ordlegge meg best mulig, så er det engelsk som er språket for meg.

Hva leser du nå?
– Akkurat nå leser jeg en bok som heter Women Who Run With The Wolves. Det er bare en bok som … jeg er sånn femti sider inn. Men den handler om sterke kvinner fra langt, langt tilbake i tid. 

LES OGSÅ: ØLSALG og POL påsken 2020!

– Jeg vet ikke hvorfor nordmenn har så mye imot at man blander engelsk og norsk. Det har blitt en greie. Hvis jeg plutselig sier et engelsk ord midt i en setning, så får jeg høre at «snakk norsk, da». 

Føler du deg som en del av et engelskspråklig og internasjonalt fellesskap på siden av det norske fellesskapet?
– Det er vanskelig å si. Du vet, når man er vokst opp i den tredje kulturen, så er det … Man har egentlig ingen tilhørighet, og tilhørighet overalt. Men jeg føler meg aller mest som en en nordlending fra Bardu, men så har man fortsatt den fellesgreia der man kobler seg til resten av verden og … Det er et sykt vanskelig spørsmål.

– Bardu-dialekta er spesiell. Den er influenced av så mange forskjellige dialekter, så jeg kan også veldig lett legge om. Da jeg var liten og reiste til Trondheim for å besøke tanter og onkler, så kom jeg tilbake til Bardu og bare kan æ vær te dæ?

Men:

– Jeg føler ikke at jeg er jeg er som folk i LA, bare fordi jeg snakker engelsk. 

SIER LIL HALIMA før hun tuller det sånn halvveis bort med å snakke overdrevent amerikansk, spørrende naivt og konstaterende nedlatende samtidig, med setninger spekket med ordet «like». Amerikansk på den måten Instagram-influencere med ansiktsmaske som plutselig befinner seg i LA snakker det.

Men dette er litt seriøst tross alt:

Jeg var den eneste brune jenta på skolen. Jeg var den eneste som hadde en litt annen kultur bak meg og sånn. Det var noe med det å reise i verden og møte nye mennesker som snakker flere språk, som føler på flere kulturer, som skiller mellom hva som er hva, og alt mulig. Da tenkte jeg at jeg ikke er et Nord-Norge-barn. Jeg er et verdensbarn. 

Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.

Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.

Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.

Velg din størrelse: Samtidig godtar du våre vilkår.
Ønsker du å donere et annet beløp (uten t-skjorte) kan du gjøre det direkte med Vipps. Velg «Send» og tast inn nummeret 586717 eller søk opp NATT&DAG.