Ketsjup og Sennep på Halvorsens Conditori: – Jeg er kvalm

Ketsjup og Sennep dro på konditori for å spise seg kvalme og irritere seg grønne over spørsmålet om kakens plass i samfunnet.

b
a

– Vi tar … tre!

Napoleonskake, bløtkake med rosa marsipantrekk og det Sennep omtaler som «vanlig kake», som etter nærmere inspeksjon viser seg å være en lukket valnøtt (standarden innenfor bløtkaker, red.anm.)

– Hva man omtaler som «vanlig kake» sier mye om sosioøkonomisk bakgrunn, hevder Ketsjup, og gjetter på at de tre kakestykkene vil koste 250 kroner, og får rett i det.

– Hvor god man er på å gjette hva tre kakestykker koster sier enda mer om sosioøkonomisk bakgrunn, smeller det fra Sennep idet hun drar kortet.

– Dette er uansett for mye å betale for kake, sier Ketsjup.

– Poenget er å putte mat i munnen et annet sted enn hjemme, det er opplevelsen man betaler for, hevder Sennep.

Det er ikke ofte Oslo føles som Tyskland, men dette var en følelse som slo ned i både Ketsjup og Sennep idet de traltet over den nye Stortingspiazzaen på vei til Halvorsens Conditori, en kakens institusjon i Oslo. Nå har de gjenåpnet, og etter hva Ketsjup og Sennep har hørt stod visstnok jubelen i taket på en annen type institusjon (der de gamle folkene er: på gamlehjemmet og på Facebook).

– Elitens bakeri, smeller det kontant fra Ketsjup. Dette i motsetning til folkets bakeri Backstube, der folket utnyttes av den rike eliten.

– Jeg er kvalm.

I NORGE HAR vi lange tradisjoner for å bruke masse penger på luksus så lenge det ikke gjøres et stort poeng av at man er på et luksussted. På Halvorsens Conditori er både bord og stoler utformet i henhold til alle sosialdemokratiske prinsipper. Riktignok er tapetet i autentisk 1900-talls borgerlig stil, men synet av denne får både Ketsjup og Sennep til å tenke på en rikmannsbolig i en TV-serie med lavt budsjett fra 90-tallet. Veggene er ellers forsynt med Finn Willy-aktig kunst med motiver fra NORGE. Det er oljeplattformer og kjente bygninger som kanskje eller kanskje ikke skal rives. Det er Dagsrevyen-introen møter kunstnerisk kaos.

– Dette er ekte brukskunst!

– Bildene er fulle av små detaljer man kan studere, så man slipper å å se på mobilen eller fjeset til de du spiser kake med, konstaterer Sennep, og blir i samme øyeblikk oppmerksom på et bilde hvor ordene «digital fuck you» er stavet inni Posthornet.

– Bra burn! I en verden der postvesenet faktisk fungerer, sier Sennep sarkastisk, men Ketsjup er helt uenig. Han synes postvesenet er det eneste som fungerer i Norge. Ketsjup elsker post.

Les også: Ketsjup & Sennep spiser pizza à la Black Mirror

– Her skal alle føle seg hjemme, konkluderer Ketsjup.

– I det minste skal ikke rikingene føle at de er på et snobbested, mumler Sennep.

– Jeg lurer på hvordan alle disse menneskene har blitt rike, sier Ketsjup mens han myser ut i lokalet.

LOKALET ER STORT sett befolket av skandinavisk rike-utseende mennesker; De er rike på den minimalistiske og underspilte måten alle nordmenn er. Ketsjup og Sennep overhører små fragmenter av samtaler. Rushtrafikk, skog og mark synes å utgjøre store deler av gjestenes bevissthetsspenn. Ketsjup og Sennep har derimot kanalisert all sin bevissthet mot et portrett av kronprinsparet fra 2001. Portrettet er opplyst av en gedigen lysekrone, og får både Ketsjup og Sennep til å lure på om de er utsatt for ironi.

– Men hvor ironisk kan et luksusbakeri som kneiser mellom Stortinget og frimurerlosjen egentlig ta seg råd til å være før de mister kunder, spør Sennep.

– Kanskje det er en form for dobbeltkommunikasjon, hvor man skal gi noe til både ironiske republikanere og inderlige monarkister. Det viktigste for å være her er jo egentlig bare at man elsker kake, foreslår Ketsjup, og legger ettertenksomt til:

– Det er som en barnefilm hvor det er lurt inn en grov vits bare foreldrene forstår.

– Jeg tror det tar maks syv dager fra man blir pensjonist til man spiser kake hver dag.

Det som kunne spilt opp mot å bli en fin samtale, blir brått avbrutt av at Sennep foraktfullt kaster fra seg bestikket så det gir gjenlyd i porselenet.

– For første gang skjønner jeg hvorfor det heter BLØTkake. Den består jo bare av bløte komponenter, og faller før eller siden sammen, bjeffer Sennep, som enda ikke har fått kjenne blodsukkerstigningens humørhevende effekt.

– Jeg er kvalm, jamrer Ketsjup.

– Jeg tror løsningen er å trappe opp, sier Ketsjup, og gestikulerer mot de andre i lokalet.

– Bare se på dem. Det er maks to dager siden forrige gang de spiste kake.

– Maks, svarer Sennep.

– De som snart blir gamle, såkalte unge eldre, har ikke samme forhold til kake som generasjonen før dem. De er ikke interessert i kake, hevder Ketsjup.

Da smeller det fra Sennep:

– Jeg tror det vil skje en endring når de blir pensjonister. Det er veldig vanlig å være mye på kafé når man er pensjonist. Først holder man seg i skinnet og tar bare en kaffe eller kanskje en scone ved siden av. Men jo lengre man sitter der, jo lettere er det å kjøpe en bolle eller lignende. Bolle vil siden fungere som et gateway drug til kake, og før man vet ordet av det sitter man på bakeri og spiser kake hver eneste dag. Jeg tror det tar maks syv dager fra man blir pensjonist til man spiser kake hver dag.

Les også: Ketsjup og Sennep på dart-stedet Oche: – Er det ikke lenger nok å bare servere øl og vin og ferdig med det?