«Et godt stup i et grunt vann» er et overflødighetshorn av idéer, kitschy kvantesprang og forbløffende vidd

Med den etterlengetede oppfølgeren til «Noen ganger og andre» viser Cezinando at han er en av kongerikets mest innovative og sjangerutfordrende artister.

b
a

ET GODT STUP I ET GRUNT VANN høres tidvis ut som om Future tok med seg Elton John og Karpe på en todagers ecstasybinge, hvor lydsporet ble unnfanget på rusens topp, og tekstene på nedturens absolutte bunnpunkt. Det er et overflødighetshorn av idéer, kitschy kvantesprang og forbløffende vidd, men også et intimt verk av en artist som stadig evner å utvide sitt uttrykk.

Les også: Møt TravisBott, en AI-generert Travis Scott-klone

Selv om han besitter det tekniske repertoaret og viser at han er en rapper i den absolutte elitedivisjonen, er Cezinando anno 2020 mye mer enn det. Han er en av kongerikets mest innovative og sjangerutfordrende artister. Det er musikalsk vidtspennende i sine idiosynkratiske nikk til alt fra fløtete disneysvisker til kontemporær soundcloudrap, og alt i mellom.

TIL TROSS FOR at tekstene er personlige, fremstår de ikke som selvopptatte. De bæres fram av et lyrisk vidd de fleste andre artister kan misunne ham. Fra hysteriske «Rosa sky» og «Hollywood», til det selvransakende høydepunktet «Hore og madonna», leverer Cezinando et album som er vesentlig mer spennende enn Noen ganger og andre, som var en mer radiovennlig affære med sine monotone og sukkersøte låter. I Et godt stup i et grunt vann får Cezinando i større grad vist frem bredden i sitt talent.

Albumet klokker dessverre inn alt for tidlig. Etter avsluttende «Kristoffer Robin», en låt som rent musikalsk kunne vært del av soundtracket til en hvilken som helst animasjonsfilm fra Disney, sitter man igjen med et ønske om mer.

DET ER mange i Norges raplandskap som forsøker å trå i samme spor, blant annet Eirik Aas, som søker det autentiske i det emosjonelle snarere enn i det erfarte. Men få er mer originale enn Cezinando. Enda færre makter å skape helhetlige, gode album ut av det. Når han også topper det hele med selvtillit og nevnte blodtidig vidd, står Et godt stup i et grunt vann igjen som et album som på fortreffelig vis forener popsensibilitet og et lyrisk talent av de rent sjeldne.

Les også: Hva har skjedd med Shining?