«Star Wars: The Rise of Skywalker» lever opp til feil forventninger

Den siste filmen i Star Wars’ sequel-trilogi tar imot stafettpinnen, og kaster den vekk.

b
a

HVA ER Star Wars? Dette er et spørsmål alle, inkludert Disney, måtte stille seg da planleggingen av den nye trilogien begynte i starten av tiåret. The Rise of Skywalker viser at det ennå er store uenigheter i svaret på spørsmålet, både blant skapere og fans.

Etter The Last Jedi hadde hatt premiere i 2017 kunne det virke som dens kritikere stort sett bestod av sinte youtubere, som til vanlig vlogger om dumme feminister og vestens fall. The Last Jedi, sammen med The Force Awakens fra 2015 var ifølge dem et resultat av den kulturmarxistiske agendaen til det liberale, identitetspolitiske Hollywood. De så filmen med politiske briller, ropte høyt og vant kampen om Youtubes algoritme.

Men The Last Jedi skapte en splittelse blant fans som gikk langt dypere enn det lavthengende, politiske hysteriet. Rotten Tomatoes viser i skrivende stund bare 43% fornøyde publikummere, sammenlignet med kritikerne som ligger på 91%. Selv er jeg en av dem i mindretall som er overbevist om at The Last Jedi var en god film, faktisk den beste Star Wars-filmen siden Return of the Jedi fra 1983.

Regissør Rian Johnson tok noen vågale valg der han brøt med forventningene fans hadde etter cliffhangerne J.J. Abrams la opp i The Force Awakens. Motstandere av The Last Jedi mener ofte disse grepene legger et ironisk meta-slør over filmen, og overser dermed alle de originale ideene Rian Johnson velger å fylle filmen med i stedet for å følge gamle, oppbrukte troper. Star Wars under Rian Johnson leverer ikke minst på det håndtverksmessige, der dialogene var løsere og mer naturlig humoristiske, og kampscene mer taktile.

Men den største delen av kritikerne er bare motstandere av forandring generelt, virker det som.

Les også: Osloprisen 2019: Dette er den eneste nominerte til Årets Beste Film

THE FORCE AWAKENS STARTET opp serien på en måte som føltes trygg og riktig for de fleste (83% på Audience Score). Den baserte seg på originalen fra 1977, A New Hope, sin plotstruktur, introduserte karakterer som liknet de originale, og tok endelig tilbake den slitte, virkelighetsnære estetikken. Den ønsket fans velkommen hjem, mens The Last Jedi ville ha dem ut av redet. Rian Johnson ville utvide rammene for hva Star Wars kan være. Ingenting lever evig, alt må fornyes.

Bortsett fra i The Rise of Skywalker, da, hvor de døde vender tilbake gang på gang, like hyppig som oppbrukte troper og klisjéfylte replikker.

J.J. Abrams gjør det tydelig fra starten at han er tilbake i regissørstolen, og styrer vekk fra det meste The Last Jedi prøvde på. Den klønete og forhastede eksposisjonen føles ikke bare desperat i seg selv, men den gjør også at payoffene føles platte senere i filmen. Noen av twistene (spesielt den ene) er så dårlig planlagte at de ser mer ut tullete fanteorier enn noe som bør stå i et ordentlig manus. Det er synd, da det er langt i fra alle karakterene i filmen som utvikler seg på en såpass tvunget og unaturlig måte.

THE RISE OF SKYWALKER deler et problem med The Force Awakens, som virker som et tegn på manglende tro på egen historie: at fienden er av urimelig størrelse. Der pikkforlengeren til The Force Awakens var en Death Star Bare Mye Større Enn Før, har The Rise of Skywalker ikke bare slengt inn Palpatine i miksen igjen, men også gitt ham en absurd stor flåte av Star Destroyers, i tillegg til større krefter av abstrakt omfang.

Det er ingen mangel på fine ting å se på i The Rise of Skywalker. En himmel dekket av Star Destroyers er en av dem, og det er nesten vanskelig å forestille seg et mer storslått syn for en Star Wars-fan. Problemet er at man som publikummer ikke får et konkret forhold til hva motstanden The Resistance står ovenfor. Hvilke konsekvenser kommer kampen deres til å få? I tillegg gjør den udefinerbare størrelsen geografien i scenene forvirrende, som sjelden er en fordel når det kommer til action. Det er ikke alltid like lett å se hva som skjer i vepsebolet av X-wings og eksplosjoner.

The Rise of Skywalker har mange lyspunkter. Den gjør mye av det riktige som ble gjort i The Force Awakens, i tillegg til å introdusere nye, kule bikarakterer og til tider overvelde med fantastisk scenografi. Men ved å avslå The Last Jedi har den har fratatt sequel-trilogien fortellerens autoritet, som er en stor skuffelse. Den gjør konflikten mellom skapernes visjoner åpenbar på lerretet, og viser at uenighetene ikke bare eksisterer mellom fans. Hvordan skal vi nå, som sequelen er ferdig, svare på spørsmålet om hva Star Wars er?

Det er ikke godt å si. Disney har lyktes i mye, mer enn det George Lucas gjorde på 2000-tallet. The Rise of Skywalker viser imidlertid at de ikke har funnet det Rian Johnson lette etter i The Last Jedi: en retning fremover.

(For ordens skyld: I utgangspunktet er det selvfølgelig uheldig å se sequel-trilogien i lys av hvilke regissører står bak. Vi snakker om massive studioproduksjoner der den kunstneriske friheten er begrenset. J.J. Abrams og Rian Johnson har uansett ikke lagt skjul på hva de synes om hverandres filmer. Om ikke annet kan man se dem som symbolske representanter for hva som splitter den nye generasjonen Star Wars-fans.)

«Star Wars: The Rise of Skywalker» har premiere 18. desember.

Les også: Intervju med Céline Sciamma, skaperen av «Et portrett av en kvinne i flammer»