En kvinne i fyr og flamme

Den franske regissøren Céline Sciamma tror på det kvinnelige blikket, kjærlighet fri fra dominans … og likestilling, da.

b
a

DEN TJUKKE, FRANSKE aksenten hennes passer lobbyen på Gimle kino godt. Det gjøres klart til førpremiere av Céline Sciammas siste film, Portrett av en kvinne i flammer.

Stockholm Visionary Award har blitt delt ut ved festivalen til «visjonærer innen moderne film» siden 2004. Tidligere mottakere inkluderer Darren Aronofsky, Wong Kar-wai og Wes Anderson. Sciamma er den første kvinnen som mottar prisen. Portrett av en kvinne i flammer ble også vist i hovedkonkurransen under årets filmfestival i Cannes, hvor hun vant prisen for beste manus, i tillegg til Queer Palm-prisen.

Sciamma er altså ikke underernært på anerkjennelse av filmeliten. Det har hun aldri vært. Portrett av en kvinne i flammer er Sciammas fjerde spillefilm som regissør, som fortsetter den tematiske linja som hun har trukket gjennom hele sin 12 år lange regikarriere. Filmene har alltid dreid seg rundt kvinners kjønnsidentitet i lys av det omkringliggende samfunnet: Vannliljer (2007), om tenåringsjenters seksuelle oppvåkning; Tomboy (2011), om en 10 år gammel jente som gir seg ut for å være gutt; og Girlhood (2014), hvor hovedpersonen dropper ut av skolen og finner søsterskap i en tøff jentegjeng.

Hennes nyeste film har imidlertid brutt med en del av hennes kjennetegn. Den har en langt mer komponert stil, og er dessuten den første som er satt til fortiden, nærmere bestemt siste halvdel av 1700-tallet.

– Jeg ville ikke bare lage periodefilm fordi det var en utfordring, men fordi det var en måte å ta et steg unna mine tidligere filmer. Selv om de fortsatt har en del fellestrekk. Det var likevel en utfordring der, å lage en kontemporær film til tross for at vi ser mot fortiden.

I Portrett av en kvinne i flammer reiser kunstmaleren Marianne (Noémie Merlant) til en isolert øy utenfor Frankrike. Hun har fått i oppdrag av en eldre adelskvinne å male et portrett av hennes datter Héloïse slik at hun kan giftes bort. Héloïse motsetter seg ekteskapet, og nekter derfor også å posere for et maleri. Marianne må derfor gi seg ut for å være tjenestepike som har kommet for å holde Héloïse med selskap – hun kaster stjålne blikk og memorerer utseendet hennes på dagen, og trekker seg tilbake til værelset for å jobbe med maleriet i smug om kvelden.

Når Héloïses mor reiser bort og overlater de to kvinnene til seg selv blir forholdet mellom dem atskillig mer intimt.

Les også: «Håp» er navlebeskuende, selvrettferdig og forelsket i seg selv

– JEG VILLE LAGE en film som var en kjærlighetshistorie og en kjærlighetsdialog, men som også var en kreativ dialog. Jeg ville vise kvinnelige kunstnere i arbeid, i tillegg til å gjengi dynamikken mellom kunstner og modell – og på den måten vike fra forestillingen om musen, denne stumme kvinnen som blir fetisjert. Og jeg var interessert i å vise det kunstneriske arbeidet. Ikke bare en kunstner som får idéer, men det faktiske arbeidet, fargene, spørsmålene en stiller seg selv underveis.

Sciamma forteller at det var kunsttematikken som i stor grad avgjorde tidsperioden filmen er satt til.

– Jeg valgte den bestemte tidsperioden fordi jeg oppdaget at det fantes det en veldig sterk kvinnelig kunstscene på slutten av 1700-tallet. Det var hundrevis av kvinnelige malere. Det var et ganske unikt øyeblikk i kunsthistorien som vi aldri blir fortalt om, fordi kunstnerne ble visket ut av historien.

– Jeg ville ikke lage en slags biopic-historie – å ta for meg én eksepsjonell kvinne – fordi det har eksistert kvinnelige malere og kunstnere gjennom hele kunsthistorien. Jeg ville ikke vise én av dem, jeg ville vise en av mange. Derfor utforsket jeg tidsperioden sammen med en kunstsosiolog for å skape en rollefigur som var representativ for alle disse kvinnene.

Hva var årsaken til at denne kvinnebølgen tok slutt?
– Når det er en oppslutning rundt kvinners rettigheter, vil det være en motreaksjon. Vi opplever jo dette akkurat nå, to år etter starten av metoo-bevegelsen. Det er konsekvent.

Sciamma gir oss en kjapp historieleksjon: Rettighetene som kvinner kjempet seg til under den franske revolusjon ble fratatt dem igjen da Napoleon kom til makten, og friheten til å bedrive kunstnerisk virksomhet forsvant som følge av dette. Hun legger til at de kvinnelige kunstnerne deretter ble utelatt fra kunsthistorien – «den er jo, du vet, skrevet av menn» – og trekker frem den nederlandske portrettmaleren Judith Leyster som eksempel.

– Arbeidene hennes ble tilskrevet ektemannen. Det er mange sånne tilfeller. Det finnes en politisk vilje til å få kvinner til å holde kjeft, selv i vår tid, fordi deres blikk har en kraft ved seg. De representerer ikke selv eller verden rundt dem slik menn har representert dem. Og hvis et bilde er annerledes, inneholder det en politisk kraft.

Les også: «Marriage Story» mangler Baumbachs største styrker som regissør

ET GJENNOMGÅENDE trekk ved Sciammas filmer er å portrettere kvinner som oppnår frihet og fellesskap ved å på et eller annet vis finne et rom hvor de ikke er underlagt samfunnets krav. En slik situasjon oppstår i Portrett av en kvinne i flammer når Héloïses mor forlater øya.

– Jeg ville ha en kjærlighetshistorie hvor det ikke var noen form for dominans eller konflikter. Det er grunnen til at vi kvitter oss med moren, og at det aldri er noen menn inne i bildet. Ellers ville man fått den samme fortellingen vi allerede kjenner godt: hvor man må konfrontere verden, hvor homoseksualitet – et anakronistisk begrep, i grunn – blir møtt med fiendtlighet, og hvor man får dette narrativet om «umulig kjærlighet». Og jeg ville vise hvordan denne typen kjærlighet er fullstendig mulig, og vise en annen dynamikk i en kjærlighetsdialog. Jeg ville skape en likestilt kjærlighetshistorie.

SCIAMMA HAR VÆRT en aktiv forkjemper for likestilling i den virkelige verden også, og var blant grunnleggerne av 50/50×2020, den franske filmindustriens svar på metoo. Bevegelsen har på dette tidspunktet igjen blitt høyaktuell: Adèle Haenel, Sciammas samboer, som spiller Héloïse og også vil være til stede under kveldens førpremiere, har noen dager tidligere anklaget den franske regissøren Christophe Ruggia for mangeårig seksuell trakassering. Ruggia ble kort tid etter, som det første medlemmet noensinne, utvist fra den franske regissørforeningen.

Kanskje tyder dette på en slags utvikling i Frankrike, hvor Sciamma lenge har vært frustrert over motstanden som metoo-bevegelsen har blitt møtt med der, og ikke minst et filmmiljø som ikke henger med i tiden. Det «kvinnelige blikket» har blitt mye diskutert i forbindelse med Portrett av en kvinne i flammer, men ikke i Frankrike.

– Ikke en eneste journalist i Frankrike har spurt meg om det kvinnelige blikket. Det finnes bare et nøytralt blikk og et feminint blikk.

– De ville si at filmen min «lacks a flesh», som betyr at de ikke engang kan se hva som foregår, erotisismen eller kjemien. Fordi de er ikke vant til dette, så de kan ikke tyde bildene. Jeg synes det sier ganske mye om kulturen vår.

 

Portrett av en kvinne i flammer går fortsatt på norske kinoer.

Les også: Dette er den eneste filmen som er nominert til Osloprisen 2019