«Glambient»-artisten William Basinski ventet 25 år på anerkjennelse

Mannen bak ambientmesterverket The Disintegration Loops dro på whiskybar i Bergen for å snakke om sitt nye album og hvordan 9/11 bidro til karrierens gjennombrudd.

b
a

VI MØTER AMERIKANEREN på Terminus Bar i Bergen. Det er en gammel whiskybar med peis og, for øyeblikket, en gjeng med menn i dress. De har alle på seg små pins av noen gyldne katter, noe som opptar William Basinski i den grad at han oppsøker bartenderen for å spørre om han vet hvem de er, om de er med i en sekt eller en forening. Bartenderen er usikker, og gir ham to øl. 

Under Ekkofestivalen fremførte han sitt nyeste verk, On Time Out of Time i Domkirken i Bergen. Verket er flytende, saktegående, og som så mye av musikken hans ellers, besatt av tid. Verkene baserer seg gjerne på små melodiske looper som gjentas til vi sitter igjen med en følelse av å sone ut. Bare i små glimt er musikken konfronterende eller støyete.

– Det å spille konserter med elektronisk musikk er egentlig mer en presentasjon enn en performance. For min del handler det om å dele et stykke musikk med en gruppe mennesker, og å høre musikken min i ulike rom. Når jeg spiller konsert spiller jeg rommet. Jeg prøver å finne rommets frekvens, og tilpasser frekvensene i musikken slik at musikken resonnerer med rommet og kan få bygningen til å riste.

On Time Out of Time, ble til da han var på en fest og en venn av en venn ville bli introdusert for ham. Det var en fysiker som arbeidet for LIGO (Laser Interferometer Gravitational-Wave Observatory) – et anlegg for å oppdage gravitasjonsbølger i samarbeid med MiT. Observasjonene kunne representeres som lydbølger, som de ønsket at Basinski skulle bruke i musikken sin. Bølgene stammer fra to sorte hull som kolliderte for over en milliard år siden. 

– Jeg synes det var et romantisk konsept, to sorte hull som smelter sammen og lager en rift i space timeDette stykket har et større spekter mellom de høyeste og lave tonene enn det verkene mine vanligvis har. Ofte har verkene mine mye mellomtoner men, i dette verket kan ulike frekvenser føre til at bygninger jeg spiller i rister, ut i fra hvordan de er konstruert. Kirken jeg spilte i, går er laget i massiv og solid stein som en gigantisk krystall. Disse kirkene var de første sosiale mediene, det var show business, tv, dette var der du gikk for å være med alle sammen og se hva som skjer. Det var der man gikk for å bli trollbundet og for å bli trippet ut av musikken og sangen. Det var både et sted for trøst, men også for trippy mind bending. Jeg elsker konserter i kirken, det føles litt som om jeg holder en messe, det er en veldig spirituell greie.

Les også: Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Live

BASINSKI VOKSTE OPP med en far som jobbet for NASA, og som var involvert i å bygge et av månelandingsfartøyene.

– Vi gikk i kirken med astronautene, og jeg gikk på skole med barna deres. 

Han beskriver det som å returnere til romalderen, etter å ha vokst opp i både Houston og Florida. 

– Noen ganger får jeg e-poster eller meldinger fra folk rundt i verden. Noen bruker det til å studere, eller fokusere, andre sier at det rører ved dem på en eller annen måte. Jeg var veldig melankolsk som ung, så jeg synes det er rørende når musikken treffer noen. At de føler seg mindre alene. Så du den Elton John-filmen?

Nei, eh, jeg-
– Du er sikkert for ung … Men Elton John, Bowie og Freddie Mercury var utrolig viktige for oss «skapdronninger». Her har du disse mennene som er superandrogyne men også har høy status og får alle damene. 

Spørsmålet forvirrer, men sammenligningen er i grunnen ganske åpenbar. Han satt og spilte konserten i intet mindre enn en flamboyant glitterdress.

– Ja, jeg spiller glambient. Haha!

Selv om William Basinski ikke ble kjent før på 2000-tallet har han holdt på med mye av den samme minimalistiske, elektroniske ambienten siden nede på 70-tallet.

– Jeg var skikkelig fattig, og klarte ikke tjene penger på musikken min.

Han drømte om å kjøpe seg en mellotron, et instrument du har hørt på for eksempel «Strawberry Fields» av noen som kalte seg The Beatles. Instrumentet fungerer som en slags kassettspiller, hvor tangenter spiller av lyd fra et lydbånd i ulik hastighet for å få tonene lysere og mørkere. For Basinski var dette instrumentet utenfor rekkevidde, så han bestemte seg for å prøve å lage sin egen. Han tok opp noe som best kan beskrives som symfonisk heismusikk fra radioen.

Han oppdaget at båndene fikk et melankolsk uttrykk når de ble spilt på halv hastighet. Noen av disse små loopene han laget ble ordentlig vellykket, men det føltes litt som juks, å bare ta dem opp, og spille dem av uten å gjøre noe med det. Så han skrinla hele prosjektet.

Lite visste han at nettopp det å sakke ned opptak av heismusikk ville bli selve signaturklangen til 2010-tallets mest synlige internettestetikk. William Basinski – vaporwavens Hilma af Klint??

DET VAR IKKE FØR i 2001, da second hand-klesbutikken hans gikk dårlig og han ikke hadde penger til å betale leie, at han bestemte seg for å grave frem disse eksperimentene. Både teknologien og livet hadde endret seg siden 70-tallet, og han ønsket nå å digitalisere de gamle spolebåndene.

Da han trådte disse gamle tape-bitene på båndspilleren og trykket play merket han at de gamle båndene med heismusikk begynte å gå i oppløsning. Han koblet til en synthesizer han hadde stående og begynte umiddelbart å legge på noen toner, og trykket record.

– Jeg syntes det var fantastisk, for meg var det som en katolsk redemption story. Her hadde jeg fanget livet og døden i en melodi. 

Les også: Danske Astrid Sonne lager ambient med bratsj (!)

Ambient som sjanger oppsto på den tiden Basinski var fattigst, som et new age-opprør mot kapitalismens nedskjæringer på menneskers oppmerksomhetsspenn. Ambientmusikerne ønsket å gi folk en type musikk som ikke bare handlet om konsum, men en stemning, eller setting, man kan omgi seg med. De kvittet seg med uforutsigbarheten, overraskelsene og det påtrengende populærmusikken representerte. Ambienten vokste i takt med at teknologien ble mer avansert, og nye klanger oppstod. Hvordan musikken hørtes ut ble viktigere enn selve notene.

Ikke lenge etter Basinski hadde hatt urpremiere på verket for noen venner, inntraff 9/11. Han stod i leiligheten sin og så på røyken, satte opp et kamera hos naboen og filmet den siste timen med dagslys. Verket ble stilt ut på Metropolitan Museum of Art i forbindelses med 10-års markeringen for 9/11 og The Wordless Orchestra spilte en orkesterversjon av the Disintegration Loops dlp 1,1.

– Det var en utrolig opplevelse, etter at konserten var ferdig var det helt stille, ingen sa noe i flere minutter. Før en motorsykkel kjørte forbi, og lyden dronet gjennom lokalet, når den hadde passert klappet folk. Noen dager etter fikk jeg en anmeldelse i The New York Times, av Anthony Tomasini. Her har jeg levd i New York i alle disse årene og ingen har brydd seg, så plutselig får jeg et oppslag i the New York Times, jeg ble så rørt at jeg gråt på toget. 

BASINSKIS MUSIKK PASSER nesten mistenkelig godt inn i en kunstfaglig diskurs. Samtidig som Ekkofestivalen arrangeres i Bergen arrangeres også Bergen Assembly, en kunstfestival i Bergen hvor årets tema er Hauntology. Hauntology er et begrep lansert av Jacques Derrida og omhandler hvordan vi aldri møter verden som til stede i nåtiden, vår opplevelse av nåtiden er alltid sammenblandet med fortiden, og fremtiden. Vi kan kun forstå nåtiden ved å sammenligne den med fortiden eller å prøve å finne ut hvordan den relaterer seg til fremtiden.

Dette eksemplifiseres ofte ved å sammenligne det med en melodi. I et gitt øyeblikk hører vi bare en enkelt av tonene, men noten oppstår i en kontekst som påvirkes av det vi allerede har hørt, og av forventningen om hvor melodien er på vei. Det er på mange måter et språk for det som ikke er fysisk til stede, men som likevel har en påvirkning.

Se også: NATT&DAG spør: Jenny Hval

Kulturkritikeren Mark Fisher brukte dette begrepet mer spesifikt om hvordan denne sammenblandingen av fortid og fremtid påvirker den moderne musikkens utvikling og fører til en lengsel etter fortiden, en slags resirkulering av gamle ideer i et forsøk på å ta tilbake en tapt fremtid. Fremtiden er avlyst, og vi er fanget i en syklus hvor vi prøver å gi mening til fremtiden ved å gå tilbake til fortiden for å gjenoppfinne den. Fisher bruker dette til å forklare hvorfor vi har hatt så mange 80-talls revival band, og hvorfor filmer som skal vise oss fremtiden, ser mistenkelig ut som noe laget på 80-tallet. Vi blir besatt av fortiden, og mister fremtiden. 

Denne forståelse av Basinskis musikk er interessant av flere grunner. The Disintegration Loops, og mange andre av hans verker, gjør det umulig for oss å løsrive oss fra ideen om at det vi hører på er fra nåtiden. Knitringen fra båndet, peker tilbake til en tid med nostalgi og optimisme, og den gradvise oppløsningen av melodien illustrer hvordan det vi allerede har hørt både er her, men også er borte. Samtidig så blir det en måte å bearbeide 9/11 på, vi kan rømme tilbake til en tid før det hele skjedde. Verden etter 9/11 er annerledes, og Basinski beskriver at etter dette endret alt seg. 

Etter å ha tatt innover seg konteksten Basinskis musikk eksisterer i blir det vanskelig å se for seg hvordan han som artist hadde vært uten.

På den ene siden virker det som om musikken din er ganske intuitiv, men samtidig så skrives det så mye om konteksten, kan du kjenne deg igjen?
– Nei, det er ikke så viktig for meg, uheldigvis så er det nok mer for journalister for å gjøre jobben sin. Jeg prøver å akkomodere folk når jeg kan, så ja, det er mye kontekst der ute nå, og det er bra, det er hjelpsomt for meg, og folk har interessante ideer og «takes» på det, men folk kan også oppdage musikken min uten å lese om den. På en tilfeldig Spotify-liste eller at venner anbefaler det, og folk skjønner det enten, eller så gjør de ikke det. Og hvis de liker det så finner de mer. Jeg føler meg skikkelig heldig, og beæret av å ha fått så mye god presseomtale, så jeg føler meg velsignet. Det tok meg 20-25 år før noen skjønte hva jeg holdt på med. 

Basinski forteller at han ikke har gått noe på Bergen Assembly, men har besøkt en Munch utstilling på Kode museene. Vi prøver forsiktig å spørre han om Hauntology.

– Jeg pleier ikke å trekke inn det, jeg bare gjør arbeidet, resten er andre folk sitt problem. Jeg vil skape noe som jeg liker, noe jeg kan falle inn i, og noe jeg kan lytte til, igjen og igjen uten å kjede meg. 

Har du blitt roligere til sinns etter du har oppnådd suksess?
– Jeg er veldig glad for all suksessen jeg har fått, men jeg skulle gjerne hatt den da jeg var 25. Da hungret jeg etter å se verden. Nå er jeg 61 år gammel og jetlaggen varer hele turneen.

Mest av alt drømmer han om å ha tid og penger til å arbeide videre med å sette opp The Disintegration Loops for orkester. Men det å sette opp musikk for orkester er noe av det dyreste man kan finne på å gjøre som musiker. På mange måter viser det hvor langt Basinski har kommet, fra å være så fattig at han måtte ta opp orkestermusikk fra radioen er han nå i en posisjon hvor det å kunne sette opp egne verker for ekte orkestre virker innenfor rekkevidde. 

Les også: Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk