Danske Astrid Sonne lager ambient med bratsj (!)

På utgivelsen Cliodynamics utforsker Astrid Sonne hvor mye man kan fjerne og fortsatt stå igjen med en låt.

b
a

Astrid Sonnes musikk faller et sted mellom Barkers ambiente klubbmusikk, Holly Herndons konseptuelle utforskninger av musikkens teknologiske aspekter og god gammeldags minimalisme, av det slaget som ofte er signert Steve Reich eller Philip Glass. 

DEN FØRSTE EP-en, Human Lines, kom i fjor, og oppfølgeren Cliodynamics fulgte etter 4. oktober i år. Om Human Lines skrev britiske Fact magazine «she’s just created one of the most exquisite computer music albums you’ll hear this year».

Musikken er fragmentert. I den grad at det er litt vanskelig å sette fingeren på hva det egentlig er som binder det hele sammen. 

– Jeg liker egentlig ikke å snakke om hvordan musikken min høres ut, men jeg prøver å gjøre det mer, for å bli bedre til å verbalisere og konkretisere for meg selv det jeg driver med. 

– For meg starter musikken med en følelse eller en stemning, og så vokser det derfra. Deretter setter jeg meg ned og begynner å skrive. Jeg tror det kanskje er derfor musikken min høres så forskjellig ut.

LES OGSÅ: Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk

– Jeg er god til å zoome inn på det jeg liker, og prøver å kaste ut resten. Musikken min er på mange måter en undersøkelse av hvor lite jeg kan bruke for at ideen min fortsatt finnes i låten. Jeg vet ikke hva det heter på norsk, men på dansk er det et spill som heter Klossmajor. Det består av at man bygger et tårn av trepinner og så prøver man å fjerne så mange av dem som mulig uten at tårnet raser. Musikken min er litt sånn. Det er en undersøkelse av hvor lite som skal til for at det kan bære.

PÅ DEN NYESTE EPen er kanskje låten «Area Under a Curve» det mest tydelige eksempelet på denne reduksjonismen. Den starter med en liten melodi som høres ut som om den kunne vært spilt fra en gammel Nintendo. Flere lag legges gradvis på til det oppstår en nesten symfonisk følelse av alt sammen. 

– Jeg har en forkjærlighet for duplikasjon, altså å bare ta samme lyd og kopiere den og se hvor det fører.

Spesielt melodier?
– Jeg føler også det er en bevegelse i elektronisk musikk for tiden. For 3-4-5 år siden var det mye noise og teksturalt, mye støylandskap. Nå er det mer melodi.

ASTRID SIER AT låten egentlig er ganske enkel. Den består av en serie av fire akkorder, som sangen gradvis beveger seg gjennom. De ulike melodiene er bare disse fire akkordene, brutt ned i mindre bestanddeler, som deretter spilles av i ulikt tempo. Denne forskyvningen av melodien gjør at låten føles flytende. 

Samme tankegang gjelder når det kommer til live-settene, som man blant annet har kunnet få med seg på høstens Ekkofestivalen i Bergen eller på Atonal-festivalen i Berlin i fjor.

– Jeg har med meg byggesteinene til alle låtene mine når jeg spiller live, og ut i fra publikums reaksjon og stemning kan jeg forlenge, forkorte eller forflytte ulike deler av komposisjonene. Hvis jeg er i et rom hvor folk vil danse kan jeg forlenge de mer dansbare partiene, og om det er en mer rolig crowd kan jeg forstørre de rolige lydlandskapene.

– Jeg spiller også bratsj live, og det er interessant på en annen måte enn når jeg skrur på de elektroniske delene. Det er bare deg og instrumentet på scenen, det er kroppen din som lager lydene. Jeg føler meg tettere med publikum på en litt annen måte, og jeg synes det er interessant å kunne tre inn og ut av de ulike rollene under en konsert. 

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Astrid Sonne (@astridsonne_)

Hva er veien videre for deg nå?
– Jeg synes de to siste utgivelsene mine gir et godt utsnitt av hva jeg representerer og nå er det liksom ute, så nå kan jeg ta det litt roligere. Ikke som i at jeg skal være lat, men at – musikkbransjen er litt rar – den forlanger hele tiden utgivelser. Alle kjemper for å opprettholde oppmerksomhet for å få det hele til å gå rundt. Jeg gleder meg til å bare dykke ned i musikken uten å måtte tenke like mye på at jeg må opprettholde et momentum. 

Slippe unna kjas og mas, rett og slett?
– Jeg arbeider mye alene. Jeg trives best med det, men jeg og en kollega, Minais B skal samarbeide nå i februar. Først spiller vi i København og så skal vi ta det til London. 

– Vi skal utfordre det splitgig formatet litt, vi skal prøve prøve å lage en flytende bevegelse, hvor det blir 20 minutter med ham, så 20 minutter med meg og så 20 minutter sammen.

LES OGSÅ: Liturgys «HAQQ» er deres mest lyttervennlige album, men også det mest sinnssyke