Liturgys «HAQQ» er deres mest lyttervennlige album, men også det mest sinnssyke

Anmeldelse: Liturgys nyeste album er ekstremt mye. Det er også ekstremt bra.

b
a

Liturgys unike mutasjon av black metal har alltid forandret seg mye fra plate til plate, men to ting har vært konstant: alle platene har vært A) ekstremt kontroversielle og B) ekstremt bra.

DET TOPPET seg i 2015 med The Ark Work. Albumet er en bortimot ugjennomtrengelig blanding av utagerende shredgitar, klassisk musikk på MIDI-instrumenter, elektroniske forstyrrelser og messende, tidvis rappende vokal. Det ble genierklært og avskrevet som en vits om hverandre, men fremfor alt møtt med total forvirring.

Framfor alt var denne platen et «mask off»-øyeblikk. The Ark Work viste, noe som HAQQ utbroderer, at bandleder og komponist Hunter Hunt-Hendrix verken er det neste steget for heavy metal eller en trollende sjarlatan, men rett og slett bare en veldig eksentrisk og interessant fyr med noen veldig rare musikalske idéer. Og ekstremt mye på hjertet.

Liturgy er egentlig ikke og har aldri egentlig vært et metalband, selv om enkelte lot seg lure i begynnelsen (inkludert meg selv). Egentlig er de noe helt annet, som er unikt i verdenssammenheng – et kunstprosjekt og musikkensemble der eksperimentell rock, metal, elektronisk og klassisk musikk behandles som likeverdige inspirasjonskilder.

LES OGSÅ: Det fints to måter å transcendere på: anten meditasjon eller å spele disse spela

DEN YTRE presentasjonen er kanskje deres mest kompromissløse til nå, med et cover som opptas 100% av et av de ugjennomtrengelige, smått Jordan Peterson-aktige diagrammene over prosjektets filosofi og mytologi som Hunt-Hendrix har fått umåtelig mye tyn for siden dag én. Tittelen er en forkortelse for «Haelegen Above Quality and Quantity», og det ville sannsynligvis tatt veldig lang tid å forklare hva det betyr.

Musikken på innsiden står til gjengjeld sammen med andrealbumet Aesthethica som noe av det mest umiddelbare og lyttervennlige de har gjort. Her forenes alle idéene som har kjennetegnet tidligere Liturgy-prosjekter på ett sted: den ekstreme intensiteten, de ekstatiske klimaksene og innfløkte matterock-brekkene, den bisarre elektronikken og tunge orkestreringen. I tillegg er det en del nye idéer i form av flerstemte korarrangementer, elementer av japansk gagaku-musikk, Meshuggah-rytmer og tung bruk av harpe.

Det er ekstremt MYE. Det er nok med vilje. Til tross for at HAQQ er et av de kortere albumene til Liturgy er det et av de med mest å ta innover seg, og selv om det er et av de mer tilgjengelige er det kanskje det der det skjer flest fullstendig sinnsyke ting.

Den elektroniske glitchingen som stadig dukker opp på platen føles nesten som et uttrykk for at denne musikken er for stor til at en innspilling kan holde den fanget. Uansett hvor mye Hunt-Hendrix tenker på William Blake-kosmologi når han skriver disse greiene handler det ferdige resultatet mer om rått, overveldende trøkk en noe som helst annet. Liturgy er omtrent like mye et metal-band som Dean Blunt er en R&B-sanger eller Ari Aster er en skrekkfilmregissør.

I en tid der stadig færre har noen interesse eller respekt for tradisjonelle sjangerbegrensninger har Liturgy endelig funnet sin plass.

LES OGSÅ: Svensk-thailandsk cyberangst, alternativ DIY-popmusikk og en eksperimentell visjon for det nye århundret