«Håp» er navlebeskuende, selvrettferdig og forelsket i seg selv

Det er dette som skjer når Filminstituttet forteller deg at krefthistorien din er verdt 11 millioner kroner i støtte.

b
a

«Årets mest rørende film» står det på plakaten til Håp. Denne implisitte ordren om at du skal bli trist er ikke bare et tilfelle av uelegant markedsføring – det er også filmens største problem.

Hør på dette utgangspunktet: Den internasjonalt anerkjente koreografen Anja (Andrea Bræin Hovig) blir diagnostisert med kreft like etter at hun har kommet hjem fra premieren på en danseforestilling hun har satt opp i Amsterdam. Det er juleidyll i St. Hanshaugen-slottet hennes, der designmøblene benyttes av samboeren, en teaterregissør (Stellan Skarsgård), og de mange bonusbarna. De er også tydelig innviet i en stor og viktig kulturkrets. De har en kattekvinnevenninne og selvfølgelig, et stilig, homofilt vennepar med minst like syk leilighet, som er der for dem til enhver tid.

Det er åpenbart at filmen ønsker å insistere på at det er nettopp disse, de kreative, arbeidsnarkomane statsstøtta millionærene, som er gode mennesker. Det er ekstra tragisk at akkurat Anja får kreftdiagnosen, fordi hun er en del av kulturborgerskapet.

Håp er ikke er ute etter å fortelle en bredere historie om kreft, livet og døden. Den hamrer panisk inn gråtescener i over to timer, nesten som at den selv vet at karakterene ikke er sympatiske nok, og at historien ikke er sterk nok til å bære filmen alene.

Når Anja og Thomas interagerer med andre mennesker, for det meste helsepersonell, er det oppsiktsvekkende hvor lite empatiske de oppfører seg. Dette er noe filmen for så vidt kunne sagt noe interessant om, hvordan en slik dødsdom gjør en selvsentrert, men når Anja blir beskyldt av en lege for å snike i operasjonskøen fordi hun har ringt landets beste kirurg midt i romjulen, er det klinkende klart at vi skal sympatisere med henne når hun reagerer med vantro. De foran henne i operasjonskøen, uten de nødvendige kontaktene og ressursene, er visst ikke like viktige.

Mangelen på et klasseperspektiv gjør ikke Håp bare usjarmerende, men det gjør også rent fortellerteknisk at det ikke er noen risiko som driver historien framover. For hva skjer hvis Anja dør? Barna har i alle fall mer enn nok ressurser, både økonomisk og sosialt, til å seile inn som prinser og prinsesser av kultureliten, akkurat som sin mor.

Håp er regissør Maria Sødahls egen historie. Og det er nettopp det det er. Håp er svært få andres historie. Er virkelighetens møblement så avgjørende for hva som utspiller seg, at det ikke går an å ommøblere bittelitt for publikums skyld? Hadde det virkelig ikke vært mulig å fiksjonalisere til døde et par av ungene, så vi hadde hatt sjans til å ha oversikt? Det er for dumt at skattebetalerne skal måtte finansiere seks små skuespillere man aldri husker trynet på.

Håp er så navlebeskuende, selvrettferdig og forelsket i seg selv at den fremstår mer manipulativ enn rørende. Det er vel det som skjer når Filminstituttet forteller deg at krefthistorien din er verdt 11 millioner kroner i støtte.

Den redder seg akkurat fra hodeskallekarakteren fordi den har med en scene der Stellan Skarsgård spiser Narvesen-pølse mens han gråter.

Les også: Kanyes «Jesus Is King»-film fremstår som et krampaktig forsøk på moralsk renvasking