Med tre unntak – Squid and the Whale, Greenberg og Frances Ha – føles ikke filmene til Noah Baumbach som fullendte, selvforsynte verk. Det vil si at deres ulike komponenter ikke løper opp i noe følelse av, eller tanke om, helhet. Uelegant tempo og dramaturgi, tomme scener, «usynlig» kinematografi og klipp, samt underutviklede karakterer er som oftest det som rammer disse filmenes form i størst grad. I motsetning til Squid and the Whale – som står på unntakslista og er Baumbachs beste film – løser de ikke sin egen oppgave. Les også: «Håp» er navlebeskuende, selvrettferdig og forelsket i seg […]
LES VIDERE GRATIS
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Personvernserklæringen vår kan leses her.