«Marriage Story» mangler Baumbachs største styrker som regissør

Den absurde, ofte underspilte «off-beat»-dialogen og de brilliante enkeltreplikkene mangler i Noah Baumbachs nyeste Netflix-film.

b
a

Med tre unntak – Squid and the Whale, Greenberg og Frances Ha – føles ikke filmene til Noah Baumbach som fullendte, selvforsynte verk. Det vil si at deres ulike komponenter ikke løper opp i noe følelse av, eller tanke om, helhet. Uelegant tempo og dramaturgi, tomme scener, «usynlig» kinematografi og klipp, samt underutviklede karakterer er som oftest det som rammer disse filmenes form i størst grad. I motsetning til Squid and the Whale – som står på unntakslista og er Baumbachs beste film – løser de ikke sin egen oppgave.

Les også: «Håp» er navlebeskuende, selvrettferdig og forelsket i seg selv

Selv om dette kanskje ikke har så mye å si i f.eks. Margot at the Wedding, som er mer kødd enn drama, og hvor det i hvert fall ikke føles som om det foreligger en oppgave, går det nevneverdig utover opplevelsen av Marriage Story. Her blir Baumbachs køddete impulser mindre vektlagt, og det tydelig er tenkt at seerne skal kjøpe dramaet i et sviktende ekteskap.

Det vi får vite om relasjonen er fortalt mer enn vist og det vi blir fortalt (mer enn vist) har ikke nok detaljer, dybde eller – i Johanssons tilfelle – godt skuespill. (Er rekkevidden til Johansson som skuespiller egentlig stor nok?) Adam Driver er en mye «større» skuespiller, både komisk og dramatisk. Han er, til tross for karakteren, det eneste emosjonelle elementet i en film som hadde behøvd flere. Spesielt gitt at Baumbach ikke lener seg nok på sine egentlige styrker som filmskaper: Den absurde og ofte underspilte «off-beat»-dialogen, og de tidvis brilliante enkeltreplikkene.

Kinopremiere 29. november, Netflixpremiere 6. desember