En fyr og flammer lyser opp «Pyromanen»

Farsforhold, frykt og fyrstikker gjør Pyromanen til en helvetes god film ganske lenge, før luften går ut av den.

b
a

4Den tilsynelatende pliktoppfyllende sønnen til brannsjefen tenner på tomme låver og skur i Finsland på slutten av 70-tallet, og frykten sprer seg i den lille bygda. La oss stoppe der, i og med at ethvert synopsis er totalt uinteressant.

Pyromanen er basert på Gaute Heivolls Før jeg brenner ned, og den er altså en så helvetes god film ganske lenge… før luften går ut av den. Filmens første scene er i seg selv pustfrarøvende. Et gammelt ektepar våkner til lyden av vinduer som knuses, og må stavre seg ut mens flammene slikker taket. Erik Skjoldbjærg lykkes til de grader* med å formidle den gruoppvekkende opplevelsen av å våkne av ens verste frykt. Regien er overbevisende, det smygende, subjektive kameraet tar oss med på frykten til de gamle, og da lydbildet vokser fra den nakne lyden av knust rute til flammenes dundrende bass, blir det hele så klaustrofobisk atte hjælp.

Deretter åpenbarer den seg, historien som slekter på Magnus Von Horns Etterskjelv** i den forstand at begge filmer utforsker psyken til farlige, unge menn på bygda, og primært klandrer deres iltre følelsesliv på fedrenes manglende kommunikasjonsevner – et poeng Skjoldbjærg formelig måker hjem i Pyromanen med en ubehjelpelig voiceoverscene avslutningsvis. Begge filmer har dessuten sin styrke i de skakkjørte relasjonene til hovedkarakterene, men der Von Horns film sirklet seg inn mot dem og skrudde opp temperaturen, beveger Bjørn Olaf Johannessens pyromanus seg etter hvert bort fra relasjonene idet dramaet trer inn på thrillerens klamme revir, hvor katt-og-mus-leken med den lokale lensmannen (en godt castet Henrik Rafaelsen) stjeler fokus. Den uhyre spennende utforskningen av et konstruktivt/destruktivt far-sønn-forhold henvises da til bakgrunnen, sammen med de andre interessante hvorfor-spørsmålene. Tilbake står «vil han bli tatt?», et spørsmål som ikke er særlig forlokkende, i og med at Pyromanen ikke vises på baksiden av en melkekartong på høyfjellet i påsken.iuyiwhi22

 

Skuespillerregien til Skjoldbjærg er gjennomgående upåklagelig, og Trond Nilssen er intet mindre enn en åpenbaring i hovedrollen som Dag. Han mestrer alle de emosjonelle ytterpunktene, fra pappas pliktoppfyllende pode til rotløs ungdom med fyrstikker til klønete, sårbar sjarmør blant jevnaldrende jenter. (Nilssen løfter til og med scenene med Agnes Kittelsens uhyre blodfattige karakter!) Gösta Reilands kamera vet heldigvis å dvele ved Nilssens uttrykksfulle ansikt, for alt som er viktig i Pyromanen foregår der.

Reilands varierte cinematografi byr på silkemyke kjøringer, et ruggete kamera som følger etter karakterene, stasjonære innstillinger og megetsigende vinkler – ja, hva enn som best formidler følelsen en er på jakt etter der og da. Den samme beundringsverdig fandenivoldske holdningen ligger i musikken, hvor et nåtidig band som f.eks Honningbarna får tonesette 70-tallet – fordi det funker. Filmen er tidvis brått og hardt klippet, og klippen er på sitt aller beste når den gir minst pusterom – da fungerer den som skrustikke for filmopplevelsen.

* Filmdistributører: Forvent en mindre hyggelig elektronisk post om «Skjoldbjærg lykkes til de grader» plantes på plakaten. Setningen er ikke ferdig.

** En av de beste nordiske filmene du ikke så i fjor.

Premiere 22. april