Louis CKs «Horace and Pete» er bekmørk og velskrevet komikk

Louis CKs nye serie er ikke en søt partydrink, men sylsterk og effektiv kvalitetssprit.

b
a

MYE HAR ALLEREDE blitt sagt om Louis CKs smått geniale lansering av den svært mørke komiserien Horace and Pete på sin egen nettside i slutten av januar. Lanseringen er på mange måter et stort spark i baken til både klagende seere og griske kanaleiere. Ved publisering på sin egen nettside har Louis full kontroll på distribusjonen og kan selv styre hva ting skal koste. «Er du ikke villig til å betale de usle dollarene en episode koster? Vel, fuck deg.»

Men nok om hvor unikt genialt distribuering via egen nettside er. Er de fem første episodene av Horace and Pete verdt å betale henholdsvis fem, to, tre, tre og tre dollar for? Utvilsomt! Dette er bekmørk og velskrevet komikk i skjønn forening.

Fra første minutt er settingen satt: Dette skal hovedsakelig foregå i den hundre år gamle puben som serien har sitt navn fra. Her har en Horace og en Pete vært bartendere siden opprettelsen. Driften av vannhullet har gått på bekostning av både koner og barn i tiår etter tiår. For tiden er det brødrene (tilsynelatende) Horace (CK) og Pete (Steve Buscemi) som står bak disken, med mindre god hjelp fra den lakoniske, men fundamentalt usympatiske Uncle Pete (Allan Alda). «We serve beer and hard liquor», sier han til en ny gjest som ønsker seg en ikke spesielt fancy cocktail.

«Uncle Pete er blant de største rasshølene vist på en skjerm noensinne.

Og med det er også stemningen satt: Hos Horace og Pete skal man drikke, ikke kose seg.

Karakterene vi blir kjent med i serien er ikke helsprø typer som ramler inn med kostelige historier vi kan le høyt og lenge av, godt hjulpet av en påklistret publikumslatter. Inn døra kommer heller en dame særs plaget av Tourettes eller en mann som akkurat slapp ut av fengsel for drapet på ei utro kone for femti år siden. Tragiske menneskeskjebner, som likevel makter å påkalle latter med jevne mellomrom.

Mørket ligger utvilsomt over baren, og bortsett fra et par hipstere som ironisk stikker innom, har de aller fleste som frekventerer problemer på et eller annet nivå. Å komme inn døra hos Horace and Pete’s kan heller ikke sies å ha noen særlig lindrende effekt på sjel og sinn. Heller motsatt. Som Uncle Pete sier i et av sine mange utbrudd: «Her har koner blitt banket i generasjoner, men baren har alltid bestått».

Serien er videre en manifestasjon av omtrent samtlige involverte skuespilleres talent, for makan til karakterdrevet drama er det lenge siden jeg har sett.

CK SELV har klart å skape en tristere versjon av seg selv i den kronisk konfliktsky Horace. Der han i Louie nærmest hadde unaturlig pene barn, har han her en overvektig, forsømt voksen datter og en sønn han ikke har kontakt med. Rollen som datteren kan lett bli Aidy Bryants definitive gjennombrudd.

Jessica Lange viderefører sine beste øyeblikk fra American Horror Story i den fasadefine dagdrankeren Marsha. Også her veksler hun mellom å være uspiselig og frekk i det ene øyeblikket, til å være sårbar og dypt empativekkende i det neste.

Best av alle er kanskje Alan Alda i det som må være hans beste rolle siden Woody Allens Mord og andre misforståelser. Uncle Pete er blant de største rasshølene vist på en skjerm noensinne. Det spys ut edder og galle mot alt og alle. Sexistiske, rasistiske og regelrett onde kommentarer rammer gjester, familie og gamle bekjente. Og akkurat dette gjør at Uncle Pete ender opp med å bli en slags elskverdig drittsekk. Den gamle mannen hater ikke en bestemt folkegruppe, legning eller type personlighet, han hater alle.

Legg til en Steve Buscemi i sedvanlig form og Edie Falco som søsteren som ønsker å selge hele bygården, og du har et av de sterkeste skuespillerensemblene på veldig lenge.

Saken fortsetter under bildet.

Horace and Pete, Louis CK og Steve Buscemi

TO TRØTTE TYPER? Louis CK og Steve Buscemi som Pete og Horace. Foto: Skjermdump

Horace and Pete er ikke noe audiovisuelt fyrverkeri, og bærer preg av at hver episode ikke bearbeides i det uendelige. Her er ingen pålagt lyd, noe som gjør at den evinnelige suselyden i studio til tider er et irritasjonsmoment. Men dette er gjennomført enkelt helt ned til Paul Simons sørgmodige kjenningsmelodi som spilles av under en teatral intermission mot midten av hver episode.

AT SERIEN SPILLES inn og legges ut på nett fortløpende gjør at verdensproblemene som løses i baren stort sett er dagsaktuelle. Alt fra Trump til flyktningkrisen og hvor dyrt det er å ha kreft i USA blir tatt opp og kranglet om mellom kunder godt forankret på begge sider av amerikansk politikk.

Der episode én og to er innsyn i det daglige livet i baren og bartendernes leilighet i andreetasje, er episode tre utelukkende én enkelt dialog mellom Horace og hans tjue år eldre ekskone. Hun forteller en passe forstyrrende historie fra sitt nye ekteskap og Horace sitter stort sett og lytter. Igjen balanseres den hårfine nyansen mellom helsvart og helsprøtt på tilnærmet perfekt måte. Historien denne damen sitter og lirer ut av seg er i bunn og grunn veldig tragisk, men utvilsomt lattervekkende.  Episode tre viser på best mulig vis nok en gang at Louis CK gjør akkurat det som passer ham i arbeidet med serien. Som da Sopranos-skaperne i sin tid dedikerte hele episoder til Tony Sopranos drømmer eller peyote-tripper, er kanskje ikke grepet i tredje episode det mest publikumsappellerende. Men akkurat dét bryr nok Louis CK seg lite om.

Horace and Pete kan kjøpes på Louis CKs nettsider for noen usle dollar.

LES OGSÅ: Louis CK mener menneskeheten er skapt av DNAet til marsboere som døde på flukt fra global oppvarming

horace & pete, Louis CK