Rap på ville veier?

I rapmusikkens univers har det lenge eksistert forskjellige syn på hva sjangeren burde være. Skal den være budskapsfremmende og virkelighetstro eller kan den være materialistisk og hedonistisk?

b
a

DET ER RIKTIG NOK mange som gladelig tar denne debatten, men promotørene for den «ekte» formen for rap – den gateorienterte og/eller battleorienterte rapen – har i større grad blitt marginalisert. Mainstream-media fokuserer på beefen mellom Drake og Meek Mill, og nyere teknisk begavede rapfenomener som Afro forblir i YouTube-sfæren, ekskludert fra personlighetskultusen som utgjør vår tids superstjerner.

Artister som Drake, Kanye West, Nicki Minaj, Future og Young Thug er først og fremst symptomer på tiden vi lever i. Enten det er den klarsynte narsissismen til Drake og Kanye, eller det er den kodeininfiserte gutturale bablingen til Future og Young Thug: De er alle nærmest grenseløst navlebeskuende i sin individualisme. De er ensomme øyer som flyter rundt hverandre i musikkens stadig mer ugjennomtrengelige hav. Dette bildet kan selvfølgelig nyanseres: Superstjernen Kanye West er for eksempel forbanna på dagens maktstrukterer på låter som «New Slaves». Kendrick Lamar tar gjerne et oppgjør med sosial urettferdighet, rusmisbruk og andre temaer vi kjenner igjen fra rapens mer samfunnsbevisste tidsalder på 80- og 90-tallet.

Om man skal gjøre en så reduksjonistisk øvelse som å dele opp hiphop i to retninger i dag, kan man dele de opp mellom de som omfavner det hypermaterialistiske og hedonistiske uttrykket, og de som lengter tilbake til en tid da rap «hadde et klart budskap».

Tilsvarende kan man gjøre en lik øvelse og dele følgerne av disse retningene i to: De som godtar det moderne uttrykket, og de som forkaster det. Det å lengte tilbake vil riktig nok aldri bringe en sjanger fremover, men så er kanskje ikke målet til alle progresjon. Nostalgi er en varm og sterk følelse man må kunne sympatisere med. Europeiske land ønsker gjerne bakoverskuende artister artister som Action Bronson, Joey Bada$$ og Immortal Technique velkomne med åpne armer i sin lengsel etter en tid da rap var mer «atutentisk». På den andre siden vil de mer progressivt orienterte kanskje oppleves som hovmodige i sin iver etter innovasjon. Tenk å være så bakstreversk at man vil lengte tilbake til en «gylden alder», vil de kunne si. Hvordan snakker man egentlig om autensitet i en tid hvor Instagram er en del av vår virkelighetsoppfatning?

«Future er kanskje episenteret i dagens mainstream rap.

DET ER FÅ ARTISTER som utfordrer hiphopbegrepet «å holde det ekte» like mye som Atlanta-rapperen Young Thug. Morfologi, syntaks og konsonanter blir behandlet med en slepphendthet rapverden hittil ikke har opplevd. Det stopper riktig nok ikke der. Thug kan finne på å rope ut de mest absurde, antakelig løgnaktige og uhåndgripelige ting: Enten at han har lyst på AIDS, at noe er forferdelig galt med en ikke navngitt vagina, eller han kan jamre gjennomtrengende at det er kaldt i Sibir («Siiiiiiibeeeeriiiaaahhhhaaahhha»). Det kaotiske elementet i Young Thug gjør hver eneste låt til en en suppe av inntrykk og lyder. I en verden hvor overflod av informasjon og inntrykk vanskeliggjør et enhetlig virkelighetsbilde, er det likevel få ting som gir mer mening enn musikken til spilloppmakeren Thug.

Artister som Drake stjeler og lyver åpenlyst, noe som tradisjonelt har blitt tatt ille opp i hiphop. Om Drake finner på å nevne at han stormer inn på et kontor med et skytevåpen for å kreve penger, vil de fleste vite at det bare er vås. Superstjernen fra Toronto har også blitt tatt i å stjele lengre passasjer av hele vers fra andre artister, og det har også Bob Dylan. Uten sammenlikning for øvrig.

DRAKE GJØRE LIKEVEL noe langt mer modig som han også har blitt latterliggjort for siden han gjorde seg hørt en gang i 2009: Han er emosjonelt sårbar og åpen. Og det på en helt annen måte enn rappere tidligere hadde vært da de lagde hyllester til mødrene sine. Drake var en rapper som sang (ikke rappet!) om hvordan emosjonelt avstumede jenter knuste hjertet hans, eller om hvordan det var å ikke være så tøff som andre gutter i miljøet. Drake sier kanskje at han representerer Toronto, men han representerer først og fremst seg selv. Tradisjonelle hiphoptermer som respekt og stedstilhørlighet kommer i annen rekke. Drake er den ensomme trubaduren som henter uttrykk fra et helt kontinent og alle deres artister. Han er rotløs, identitetsløs, og åpent forfengelig. Som Chris Richards nylig skrev i Washington Post: For artister som Drake er emosjonell kredibilitet langt viktigere enn gatekredibilitet.

«Rap lyver, taler i tunger, stjeler og forfalsker.

Hvor forskjellig dagens rap er fra fortidens rap kommer også an på øyet som ser. Future er kanskje episenteret i dagens mainstream rap. Den enorme produktiviteten og følelsen man får av at han er alene mot verden er kanskje ikke så ulik hvordan 2Pac var en gang var på midten av 90-tallet. Den snikende følelsen av paranoia og ensomhet er tilstede hos begge. Rusmisbruket og den medfølgende tristessen likeså. Pac var riktig nok mer eksplisitt enn Future: «If I wasn’t high I’d probably blow my brains out», bjeffer Pac på «Lord Knows». Future nøyer seg med mer lakoniske linjer som: «Molly keeps a nigga motivated», på «56 Nights». Pac hadde også en mer kollektivistisk tankegang mer typisk i tidligere tiders rap. Han kunne være engasjert på andre menneskers vegne og konfrontere maktstrukturene i USA. Future har sjelden en fanesak, han rapper om sin egen reise mot suksess, og alle opp- og nedturene som følger med.

De rigide rammene som tidligere har blitt satt for sjangeren rap er i oppløsning på en helt annen måte enn før, lik virkeligheten rundt artistene. Rap i dag er mer mangefasettert enn noen sinne. Rap lyver, taler i tunger, stjeler og forfalsker. Rap er inspirerende, forbløffende, det er fragmentert og vilt. Det må det for all del fortsette å være, langt inn i fremtiden.