Frykt og LOL i Las Vegas

En oppriktig opplevelse i verdens minst oppriktige by.

b
a

EN ASIATISK JENTE med de høyeste hælene jeg noen gang har sett, spankulerer av scenen mens hun sender slengkyss til publikum. Det er tilløp til applaus, men mye tyder på at publikum allerede er utålmodige, og mest interessert i at neste nummer skal begynne. En skallet mann i grenselandet mellom tykk og muskuløs, iført svart dress og ørepropp, kommer opp på scenen med noe som minner om JIFs «Skuremopp System». Anretningen bruker han til å rake sammen alle sedlene på gulvet til en stor haug ved siden av jenta, som er nede på alle fire for å stappe inntektene ned i en veske formet som en liten skattkiste.

«Next dancer on the stage is the absolutely amazing Laura!» informerer en nasal og entusiastisk stemme fra et høyttaleranlegg. Laura rekker så vidt å tørke strippestangen med tørklet sitt før en ung mann med capsen bak frem reiser seg opp og utfører et knallhardt overhåndskast med en bunke dollarsedler. De treffer henne i korsryggen og flagrer deretter rundt i lufta, omringer henne i grønn valuta, før de daler ned på scenen.

Las Vegas. Det er et eller annet med denne byen som gjør at man går rundt med en konstant kvalme. I tillegg er man redd for at man ikke opplever nok, samtidig som inntrykkene er alt for mange – og intense – til at man klarer å fordøye noen av dem underveis.​

NOEN TIMER TIDLIGERE tuslet jeg rundt i et casino på størrelse med Oslo sentrum, og forsøkte å gi omgivelsene inntrykk av at jeg var en «god taper», til tross for at jeg hadde spilt opp halve reisebudsjettet i løpet av noen timer. Jeg kunne høre noen jubelrop i det fjerne, men nærmest meg satt en rasende mann i turban foran en Titanic-spilleautomat. Han dro aggressivt i spaken, og snudde deretter hodet vekk i avsky da en animasjon av Leonardo DiCaprio dukket opp på skjermen. Ved siden av ham satt en yngre mann med Oakley-solbriller og hestehale og sveipet gjennom Tinder mens han spilte, tilsynelatende uten hell på noen av maskinene. Ved baren stod en fyr med sigaretter bak begge ørene som styrtet en Corona med den ene hånden og bestilte en ny med den andre.

mangorita

Litt senere endte jeg opp på det legendariske casinoet Caesar’s Palace, som inneholdt en enorm, innendørs kopi av Venezia, komplett med kanaler, gondoler, gatemusikanter og italienske restauranter, der kelnere med tynne mustasjer virret frenetisk rundt og presenterte menyen med påtatt italiensk aksent. Etter å ha drukket en flaske med sur italiensk vin (som jeg omtalte som «excellent» overfor servitøren da regningen ble betalt), ble jeg sittende å lete etter en genuin følelse. Å befinne seg i dette konstruerte universet var emosjonelt forvirrende, jeg klarte liksom ikke å avgjøre om jeg var glad eller trist eller kåt eller sint. Alt jeg visste var at jeg var jævlig sliten – og ville ha mer. Og mens jeg satt der på piazzaen og så opp på den nydelige, mørkeblå himmelen som var malt i taket, meldte et spørsmål seg: Er det plass til inderlighet i dette perverse kaoset? Er det mulig å føle noe ekte her?​

«GIVE IT UP for Laura, guys!» oppfordrer speakeren. Samtidig setter en lettkledd jente seg på fanget mitt, og smyger på lynraskt og rutinert vis hånden sin på innsiden av skjorten min. «I can tell you work out a lot!» smiler hun. Jeg klarer ikke engang lure meg selv til å tro på komplimentet. Selv åpenbare løgner krever en viss troverdighet for å ha en funksjon. «Thank you very much,» sier jeg spakt. «Don’t be shy, I’m Cindy, where you from, baby?» sier hun og lener seg mot meg. Det lukter svette og håndkrem av ansiktet hennes. «Norway,» forteller jeg. Ikke overraskende elsker Cindy Norge. Det som derimot er overraskende, er at venninnen hennes, som også jobber her, bodde i Moss for noen år siden. «Are you serious?» spør jeg og ler. Og jada, hun bekrefter: «Hundred percent, baby!»

Etter å ha ledd ukontrollert av dette sammentreffet blir jeg med ett ekstremt selvbevisst. Tanken på hjemlandet gjør plutselig at samvittigheten min overmanner meg. Hjemme i Norge ruller pornodebatten for fulle mugger og her sitter jeg, midt på en skinnsofa på en strippeklubb i Las Vegas. Jeg kommer til å bli hatet av alle. Skyldfølelsen dunker i brystet. Riktignok har jeg vært veldig nøye med å stirre akkurat like lenge på alle stripperne, inkludert de som åpenbart er over 40 år, slik at ingen skal føle seg oversett, men behovet for å rettferdiggjøre besøket mitt er like påtrengende.

Men herregud: Er jeg ikke egentlig her for å gjøre research? spør jeg meg selv, slik jeg gjør hver gang jeg føler for å ta avstand fra mine egne handlinger. Jovisst er jeg det. Dessuten: Ble jeg ikke egentlig tvunget hit av vennene mine? spør jeg meg selv, og innser samtidig at jeg ikke har sett noen av dem på timesvis. Jovisst ble jeg det. Og i all beskjedenhet: Skulle jeg ikke egentlig akkurat til å spørre Cindy om hennes synspunkter på den pågående pornodebatten i det norske ordskiftet de siste månedene? Jovisst faen skulle jeg det. Og enda bedre: Dette trenger vel ingen hjemme å få vite om? Selvsagt ikke.

Det er vanskelig å finjustere det moralske kompasset sitt i en by hvor hele turistnæringen er basert på et slagord som insinuerer at alt er lov. Selvbevisstheten hører ikke hjemme her, for hvis folk plutselig setter seg ned og tenker gjennom hva slags sted dette egentlig er – eller enda verre: hva slags person man selv er ­– ryker hele illusjonen Las Vegas er bygget på.

leaving_lasvegas

Mens jeg forbanner at selvbevisstheten klarte å finne meg, selv her, lirker jeg forsiktig hånden til Cindy ut av skjorten min, og reiser meg opp. «Are you leaving, honey?» spør hun. Jeg merker plutselig hvor full jeg er. «Yes. I’m going out, but thank you very much,» sier jeg, og tar en galant kunstpause, «…for everything.» Så lener jeg armen mot veggen for å holde balansen og marsjerer resolutt mot utgangsdøra, mens jeg nok en gang konstaterer at å leve er det pinligste jeg vet om.

EN GLOVARM VIND skriker meg midt i trynet på utsiden. Der står reisefølget mitt, som jeg enten hadde glemt eller fortrengt. Ingen av oss sier noe, men alle viser frem utroverdige smil i tur og orden. En tynnhåret fyr med Manchester United-trøye og matchende Crocs prøver å fortelle dørvakten en historie uten én eneste konsonant. På fortauet ligger en solbrent mann i bar overkropp i en umenneskelig stilling, han må ha sovnet eller dødd momentant. Et fly går inn for landing bak et hotell med glitrende gullvinduer. En dame på alderen til moren min går forbi og presser en bunke visittkort i magen min. Før jeg rekker å ta i mot, drysser det nakne kropper med tilhørende telefonnummer ned på asfalten.

De andre foreslår å dra på et «fonteneshow» utenfor Bellagio. «Over mitt lik», freser jeg, og ser at de likevel går mot drosjeholdeplassen. «Ikke faen», brøler jeg, og registrerer at de setter seg inn i en taxi. «Dette gidder jeg ikke», hyler jeg, og setter meg inn ved siden av dem.

Utstyrt med 0,65-liters bokser med MANG-O-RITA, en alkopop med skyhøyt innhold av både alkohol og E-stoffer, finner vi oss til rette blant folkemengden som har samlet seg rundt fontenen, som er stor nok til å virke som en innsjø. Vannet er blikkstille. Jeg er ikke imponert, og nøyaktig i samme sekund som jeg skal komme med en sarkastisk kommentar, dundrer musikken fra balletten Gajané utover området. Fontenen lyser opp, og et titalls – om ikke flere hundre – søyler med vann vekkes til live, og danser synkronisert med musikken. Det er rett og slett utrolig vakkert.

Når forestillingen til slutt når sitt klimaks, med et skyhøyt tårn av vannskum, kjenner jeg til min store forskrekkelse at jeg er blank i øynene. Jeg dekker ansiktet med den gigantiske MANG-O-RITA-boksen.

Dagen etter finner jeg et notat på mobilen, eller snarere et dikt, jeg ikke kan huske å ha skrevet. Basert på klokkeslettet det ble lagret kan jeg med stor sikkerhet slå fast at jeg satt på strippeklubben og skrev lyrikk, et forsøk på poesi ved strippestangen.

Jeg sletter notatet umiddelbart. Så sletter jeg alle bildene jeg har tatt på turen. Jeg vil heller bare ha minnene.​