På Plata: Uka i singler

DAPPER, DOPAPIR, JON BON JOVI OG HOUSE: På Plata har hørt ukens singler.

b
a

SKJERA FOLKENTS, vi må kjøre en «utradisjonell» lineup denne uka også siden Andreas FORTSATT ikke klarer å klamre seg til livet og rulle ut av sykesengen. Nå har han pådratt seg FLÅTT PÅ TROMMEHINNEN, visstnok «i solidaritet med Lars Monsen som beklageligvis ikke var tilgjengelig for årets flåttsesong», som han sier i en faks han mailet oss.

Christopher Owens – It Comes Back To You

K: Noen har børstet støv av kassegitaren.

S: Han her har vært med i «Girls»? Jeg har bare sett første sesongen. (ER DETTE EN GANGBAR VITS ELLER HAR ALLE HØRT DET FØR?)

K: Hmm, nja, ikke din beste, men helt average?

S: Fett at navnet på albumet hans er «LYSANDRE», høres ut som et navn litt vel blaserte førstegangsfødende i Grenlandsområdet gir til ungene sine. Hvorfor Grenlandsområdet? Aner ikke. Har alltid likt ordet «Grenland». Et helt ESTETISK valg av lokasjon altså.

K: TVILER på at Owens har noe som helst tilhørighet til Grenland og omegn, jeg så mer for meg det rosa huset The Bands Music From Big Pink er oppkalt etter. Bare for å kontekstualisere i mindre absurde vendinger. MUSIKKREFERANSE etc.

S: Skarptrommelyden her er HELT FRYKTELIG. Dette minner meg ellers om en helt spesifikk Vazelina Bilopphøggers-låt jeg ikke kommer på i farten. JO DER KOM JEG PÅ DEN…

K:…venter du på at jeg skal skrive «sa brura»?

S: «Je åt opp rånån min»!!! Dvs, «It’s only make believe». Det er jo en knallbra låt. Owens-låta er… ikke ubehagelig, men jeg vil MYE heller høre på Vazelina. Den der kvinnevokalkoringen mot slutten der velger jeg å ikke nevne.

K: MEN – de som har fulgt Owens fra Girls, via hans forrige soloalbum vil kanskje ikke bli overrasket, men snarere tilfredsstilt. Synes vokalen er mindre anmasende nå som han har funnet veien fra surfebrettet til americana-vuggen.

S: Dette er i det hele tatt veldig lite SLITSOMT. Men han SER UT som en slitsom fyr. Vil ikke ende opp i kø på FOLKETS KEBAB med den fyren her, virker veldig suspekt.

K: Kan tenkes han er av typen som drar frem kassegitaren på nach.

S: Og spiller sine EGNE LÅTER! «Kinda reminds me of vomit with the backup vocs» skriver en i Soundcloud-kommentarene når hun der dama kommer inn. Tror ikke jeg ville ordlagt meg FULLT så spesifikt, men la gå. Blir ikke lei meg av at dette fins, men føler ikke jeg har bruk for det heller.

K: Jeg tror kanskje jeg liker bakgrunnsvokalen best! Selv om det er pastisj-deluxe på tidlig hvit americana-R&B som låner av svart musikk.

S: Du, det er JEG som skal være kontrær av oss to. Terningkast 4 degradert til terningkast 3,5 på grunn av den jævlige skarptrommelyden.

K: Lander på 4.

Fort Romeau – Her Dream

 

K: Ja, hva truru’a Svein! Har du fått fote for house-produsenter ennå?

S: Liker coveret. Liker ikke den veldig daffe trommemaskinen de åpner med her. House-produsenter, mener du ENTREPRENØRER?!?!?!?! (Er dette en vits fra åttitallet tro?)

K: Tviler STERKT på at samtiden var like fintfølende med beskrivelsen av house-produsenter på åttitallet – selv ikke når den var ironisk.

K: Jeg er jo nesten programforpliktet til å like Fort Romeau siden jeg allerede har rullet en femmer til den forrige EP’en han slapp, men det til side – liker dette uavhengig av tidligere meritter.

K: Synes vokalsamplingen er ganske spot on. Mye nittitall uten at det blir helt Wamdue Project-heeeelvete.

S: Sliter litt mindre med trommemaskinen etterhvert som resten av låta drar i gang, men faen heller ass, det skjer for lite her til at jeg ikke sitter og tenker på kaffetraktere og marsipangriser og å kanskje sykle en liten tur til Lillestrøm og ta en øl på Kulturpuben og sykle hjem igjen og snakke litt om det i sosiale medier. Det er jo ikke det VERSTE jeg kunne tenke meg å finne på, egentlig.

K: Nei, for all del ikke. Men jeg kjenner jo deg – dine preferanser er mer levedyktige når det kommer til å blæste tidlig Bon Jovi på Stargate enn å sette på trommemaskinbasert musikk for å DANSE.

S: JON Bon Jovi om jeg får be. Kan vi legge inn en «Blaze of Glory»-video her sånn for avbrekkets skyld?

K: Men helvete heller, housemusikken er kanskje den sjangeren det er enklest å harselere med, uten at man trenger motpol i form av JON Bon Jovi for å understreke sjangerens tidvis vanskelige appell. Men det blir litt å banne i kjerka syner jeg. Det er vel ikke du fremmed for!

S: Faen ass, etterhvert som jeg kom lenger og lenger inn i denne greia ble jeg mindre og mindre lei meg. Foretrekker Jon Bon, men ikke i så stor grad at jeg gidder å finne «Young Guns 2» soundtrackkassetten som et slags Bon Jovi-statement. Oppgraderer et terningkast fire til fire og et halvt for de fine bjellelydene mot slutten. Fine bjellelyder.

K: 5. Vi får bryte håndbak om det en dag.

Perfect Pussy – Interference Fits

S: Sykt ræva cover. Noen må si det.

K: Ehhhhhhh. Er er det noen som har tråkka i PA-anlegget og bestilt fuzz og reverb med ekstra fuzz og reverb uten løk.

K: Ok, ok – jeg føler dette bør arkiveres under David Lynch-komplekset TM. Låten har blitt kåret til «Best New Music» på Pitchfork, fortrinnsvis fordi personen som bestemte det antageligvis ikke forstod hva faen det var hun hørte på, og var redd noen andre skulle anklage henne for å ikke ha god smak. Akkurat som Lynch (og da tenker jeg først og fremst på Inland Empire) som bare er en tirade av WTF MATE og som kuet et unisont anmelderorkester ned i knestående blowjobs, hvor alle slang seksere rundt seg i frykt for å ikke ha «forstått det».

S: Jeg har FAKTA FAEN ikke sett «Inland Empire», loooooool. Tror jeg må være den mest kulturelt isolerte personen i hele Norge. Har ikke sett «The Wire», har ikke sett «Titanic». Men jeg så «Jurassic Park» på kino tre ganger.

K: Hahah! Den vandrende anakronismen.

S: Ja og jeg så «Fucking Åmål» på kino SEKS ganger. Jeg har litt sansen for stemmen til hun som synger her, og det trekker EGENTLIG ikke så veldig ned at hun er pakket inn i en masse veldig billigkjøpt og kitschete psedo-lo-fi-bajaseri. Ikke at hun høres så jævla spesiell ut, men hun funker veldig bra i akkurat denne helt spesifikke settingen. Det fremgår litt EKSTRA hvor pseudo det er når resten av lydbildet pakkes ut etterhvert og overhodet ikke har den helt utblåste stilen. LITT kleint når det er såpass åpenbart påtatt.

K: Enig. Jeg får litt lyst til å gå på do med døren åpen av det her.

S: Jeg vet ikke hva det betyr, men jeg blir veldig glad for å høre det.

K: Kanskje tilegne den uttalelsen litt TYNGDE – for jeg liker punk, hardcore, lo-fi, noise og nesten alt med prefikset «post» osv. Men dette stryker meg ikke medhårs. Nei, jeg synes det ligner mer på en ræva bootleg av en ræva bootleg av en X-Ray Specs-konsert.

S: Det som plager meg mest her er den der vanvittig himmelropende omtalen til de derre Pitchfork – sånn for å virkelig hamre inn en slags outsiderkoloritt for meg sjøl som en person som sier «skjønner ikke greia med Pitchfork ass», lol – dette er ikke ræva men det er ikke så jævla hot heller. Jeg gir dem tre zoom-pedaler.

K: Gir den låta First Price dopapir.

Hercules And Love Affair – Do You Feel The Same

S: Kan vi begynne med å snakke litt om det promobildet? Damer med fargerike jakker på høyre- og venstreflank, tre dudes i svart i midten og han med hatt i MIDTEN. Veldig bra komposisjon! Erre ANNIE LIEBOVITZ som har tatt det eller?

HALA

S: Dette høres ut som noe som var veldig tidsånd i oktober 1990 men merkbart avleggs i april 1991.

K: Tenker at Hercules & Love Affair er nødvendig som formidler av musikkhistorien på totusentallet. De er liksom organet som kan lage 80’s house for kids som ikke orker forholde seg til ting som oppstod ti år før de ble født (stein i glasshus etc).

S: De har i hvert fall lagt inn et ganske åpenbart hint om at låta ikke er fra åttitallet med den INTENSE kompressoren på vokalen. Den hadde du ikke fått i 1989. Freskt og ryddig. Ellers er jeg partisk til sveisen til hun helt til venstre i bildet. Veldig bra sveis. Promobildet er mye mer interessant enn låta.

K: Haha, STERKT uenig. Jeg synes dette er en klar kanditat til låter som kaaaaanskje fortsatt snurrer i mai. Bra vokal. Det er ikke Jocelyn Brown akkurat, men nailer du den bedriften har du vunnet i livet.

S: Det er ikke ræva, ass. Det skal de ha. Terningkast fire og en halv for låta og terningkast seks til sveisen til hun ene.

K: Jeg tenker at «Do You Feel The Same» skal få litt heder og ære for at det er den type låt som kommer til å få «folk som liker indie» til å spy ut bastante uttalelser om at de «faktisk liker klubbmusikk også».

S: Hehe. En katalysator for å få dølle folk til å si dølle ting. Det er jo på sett og vis berømmelig. Greit, da kan jeg knocke den opp til en femmer.

K: Toppen.

Sharon Van Etten – Taking Chances

K: Snakke om promobildet her òg? Tror Van Etten kjører inn i den sikre død som hun fortsetter å kjøre bil med halve kroppen ut av vinduet. Selv om hun tross alt «is taking chances».

SVE

S: OBJECTS IN THE REAR VIEW MIRROR! Jeg har lenge lurt på om jeg ikke burde skrive en slags moteblogg hvor jeg kaster terning på frisyrene til folk i offentligheten. Og at jeg MULIGENS burde ha utdannet meg til frisør da jeg hadde sjansen, i stedet for å «utdanne» meg til SLAUR slik jeg gjorde. Hadde kanskje funket bedre som en Instagramkonto i dagens #SoMe-terreng, men idéen er kanskje gangbar. Koveret på denne greia hadde vært litt bedre om Sharon hadde hatt en sånn derre CD-mappe som fester seg på den derre skyggeflappen i taket. DET er en sosial markør.

K: Har du noensinne hatt sjansen til å utdanne deg til frisør. Jeg mener, var det noen som kom bort til deg og sa «hei, gutt! Du hadde blitt den perfekte frisør!».

S: Helt realistisk blåste jeg vel mine sjanser for det meste av utdannelse da jeg ikke møtte opp for å hente vitnemålet mitt etter ungdomsskolen, men jeg er temmelig sikker på at en del av de jeg gikk i klasse med som ikke ble elektrikere ble frisører. 100% null belegg for denne påstanden, men det virker sannsynlig. Så det er vel mer «da jeg var på et sted i livet hvor noe slikt kunne ha skjedd» enn «da de ringte fra frisørskolen og sa de hadde hørt om meg».

K: …og så var du egentlig bare flink med sax.

S: Det fins en frisørsalong her i hovedstaden som heter “SAX OG FØN”, tror jeg. Men fins der en FØNIX? Kanskje litt mer Sande i Vestfold-schwung over det navnet?

K: Forsøkte å tenke på flere stupide frisørordspill, kom på Køtt Det Kræpp og den ligger i samme gate som Dapper. Nå tenker jeg bare på Dapper – eller bedriften som har ødelagt attenhundretallet for meg.

S: Hvis jeg skulle slått meg på en slags engros-lagerføring av tau og krakk skulle jeg brukt slagordet «Når du tenker på Dapper».

S: Denne låten minner meg om fjerde Cardigans-albumet, som var omtrent det eneste jeg hørte på i 1998. Ikke HELT sikker på hvorfor, men det er et eller annet i den derre jodlingen og noe i lydbildet som kicker den tankegangen.

K: Men for å snakke om det vi SKAL: jeg liker Van Etten kjempegodt. Kan det være du tenker på Cardigans fordi hun kjører bil, og Cardigans også kjører bil? Far fetched, kanskje.

S: Oh shit, Cardigans kjørte jo bil i videoen til hiten fra den fjerde platen :| :| Jeg er imidlertid ikke intelligent nok til å ha gjort den koblingen automatisk, så det må være noe annet som virker inn her. Jeg liker basslyden. Litt daff skarptrommelyd. Dette er åpenbart ikke en god uke for skarptrommelyder, men la gå.

K: Sant. Bra produksjon her da, i motsetning til visse andre låter vi har pløyd oss gjennom i dag. Bra harmonier. Bra stemme. Bra gitar. Bra overall.

S: Kunne du hørt på denne låten mens du for eksempel kjørte opp på Grefsenkollen for å lunsje med en gammal kompis oppe på restauranten der?

K: Har ikke lappen. Jeg har dog kjørt opp til Grefsenkollen med besteforeldrene mine, men da har vi bare hørt på Herborg Kråkevik.

S: Utsikten der oppe er jæææævlig #SoMe-vennlig. Jeg har ikke lappen jeg heller, men har syklet opp for å Instagram-poste bilder derfra minst én gang. Tar gjerne en kaffe der med Herborg hvis hun er oppe for det. Eller med Sharon van Etten, hun har jo åpenbart lappen så da blir det jo årnings.

K: Terningkast 5 for å ha lappen?

S: Fem koller.

Lykke Li – Love Me Like I’m Not Made Of Stone

S: Men Lykke, du ER jo ikke laget av stein. Hun synger veldig lavt veldig nært mikrofonen minst to ganger, og er kjørt dritjævlig innihelvete forbanna satans høyt i miksen etterpå.

K: Ja, litt mer lavmælt enn vi vanligvis hører henne. Synes egentlig Lykke Li er på sitt beste når hun har kule produksjoner (og det har hun nesten konsekvent!), og ikke bare stoler på at stemmen kan stå alene. Ikke at den ikke er fabelaktig, men du har rett i at dette er dritjævlig innihelvete.

S: Håper hun spiller gitaren sjøl og ikke har betalt noen «proffe» til å gjøre det, for, eh… Ganske DAFF utførelse på den fronten. Dette hadde hørtes mye, mye bedre ut uten vrengen på vokalen og den tannlause gitaren. Kjør mer acapella, ‘a! SELV om du ikke har trua på stemmen alene tror jeg det ville vært en bedre idé denne gangen.

K: Låten er 3:49 lang, men den føles veeeeeldig saaaaaakte og drøøøøøy.

S: Jeg sitter og venter på at et eller annet skal kicke inn, men det gjør det jo aldri. Kanskje det smitter over fra gitaristen som sitter og venter på å bli ferdig med å spille så han eller hun kan stikke og ta seg en burger på hjørnet og ønske seg langt, langt vekk.

K: Nei, jeg synes det i for seg er helt greit at låter kan fatte seg i all enkelhet, men litt feil å høre på dette når alt jeg vil er at noen skal få meg på andre tanker enn Dapper. Det skyldes kanskje først og fremst dårlig timing.

S: Jeg tror det er en veldig gangbar GP-låt i bunn her, som forsvinner litt i en del uheldige produksjonsmessige KRUMSPRING.

K: Men det er jo nettopp krumspringene som mangler her. Dette høres ut som et dårlig portrettintervju med lyd til. «Bak fasaden». «Hjemme hos».

S: Mja, ok. FEILE krumpsring, da. Jeg gir’n fire brekkjern.

K: Jeg gir den tre sure biler.

Brian Eno & Karl Hyde – The Satellites

S: To gamle slasker slår seg sammen og knoter i hop en masse jævlige blåserekker. Overrasket over at Warp fortsatt fins, forresten.

K: Er du? Det er jo en hellig gral.

S: Tror «Ep7»-greia til Autechre var det siste jeg kjøpte fra Warp, for femten år siden. Dette ble VELDIG mye bedre så snart vokalen kom inn og blåserekken ga seg.

K: Men Eno er nesten ufeilbar da. Vel, det er kanskje dust å påstå det når jeg bare har kommet gjennom en brøkdel av alle utgivelsene hans. Men har det i alle fall for meg at han er ganske ufeilbar. Det bør telle for noe.

K: Jeg liker dette godt nok til at jeg ser frem til slipp av platen.

K: Og jeg elsker for øvrig blåserrekker.

S: Jeg fikser ikke trompetene. Det lydbildet der er så jævla kitsch at jeg får vondt, helt jævlig vondt. Bruk gjerne IRL trompeter, for ALL del, men det kan ikke ligge noen vettug avgjørelse bak bruken av noe som låter så jævlig som det greiene der.

K: Ja, men dette er jo synth-pop man faktisk kan like. Trompetene er det som gjør det for meg. Og at det lydbildet er så innmari lush. Høres veldig dyrt og utstudert ut. Tror ikke Eno spiller inn musikk i soverommet.

S: Har du noengang tenkt på at midt i ordet «trompet» står det «ROMPE»?!??!?! TILFELDIG? NEPPE osv osv osv. Jeg liker denne låta, ass. Det skjer ting her som er ganske fett. Men jeg ønsker meg en remix uten de jævla trompetene. 5 romper!

K: Har du noengang tenkt på at hvis «e’en» i navnet ditt frafaller så står det «Svin»?

S: Jeg har vært i Tyskland så dette har jeg kjennskap til. Heldigvis har jeg et mellomnavn til bruk når jeg ev. må introdusere meg til folk fra Den Tyskspråklige Verden.

K: Ja?

S: MEN DET SNAKKER VI IKKE HØYT OM.

K: Gir låten fem forsøk på å gjette mellomnavnet ditt.

EPILOG:

K: Skal vi kåre en vinner blant ukens singler, Svein?

S: Det skal vi, Karima! Vil vi «føle det samme» med Hercules eller vil vi «ta sjanser» med ‘a Sharon van Etten?

K: Vi har jo allerede hvisket litt i «kulissene» og kommet frem til Sharon.

S: Jeg vil kjøre bil med Sharon og snakke om nittitallet. Håper hun har tilstrekkelig med koppholdere i Honda Civicen til all kaffen som må til.

K: Jeg vil sitte i baksetet, i så fall! Kan bla i Kråkevik-bookleten og holde kjeft.