@kronikk140: – Norsk media er ufattelig selvopptatt

Ukas high five går til twitterkontoen @Kronikk140, bestående av tre anonyme personer, som i løpet av et par dager denne uken skapte storm i Twitter-vannglasset med sin presise parodiering av landets kronikkforfattere. Og så gav de seg.

Hvorfor la dere opp etter to dager? Ble suksessen for tung å bære?
– 
Vi ville ikke bli @kongendin, som had a spark when it started but now it’s just garbage. Vi var allerede på vei dit i ekspressfart.

Hvilken enkeltmening fra de siste par årene mener dere i størst grad illustrerer samtidens norske «debatt»-klima?

– Det er ikke lenger meningene som teller, men personal branding. Ta Eivind Trædal, for eksempel. Meningene hans er det underordnede tema i tekstene hans. Han skriver for på en aproposaktig måte å kunne nevne at han leser de rette bøkene og er engasjert i de rette sakene.

Jeg har. Et spørsmål.

Jeg ønsker. Svar.

Et VM. Uten Norge.

Igjen.

På grunn av. Feil. Satsning.

Tilfeldig?

Jeg tror ikke det.

Ennå.

Hvorfor har dere utelatt Bertil Valderhaug? Hvorfor.

– Fordi Bertil skriver kortere enn sine kolleger. Derfor droppet vi: «Bertil Valderhaug: Når du ikke klarer deg uten en slapp, ytre beskrivelse av et mesterskap der nordmenn deltar.»

Hva skal vi leve av når meningene blir tomme?

– Som transhumanister mener vi at folk ikke skal leve. De få som skal det lever ikke av noen ting. De har maskiner som arbeider og de få som lever bruker fritiden, som utgjør ca nøyaktig 100% av tiden, på hva enn de vil. Tipper det blir mye kronikkskriving.

Langsom og omstendelig bygging av vedskjul med Kjetil Østli der dere “virkelig må gi dere selv tid til å kjenne grundig på materialet” eller gastronomisk helaften og påfølgende grunn analyse av norsk matkultur med Joacim Lund?

– I premisset ditt legger du opp til mye synsing og lange, altfor lange begrunnelser, enten om det er snakk om materialvalget i byggingen av ei hytte, eller hvilke ingredienser som går i kjøkkenbollen. Det det er det vi vil til livs. Vi vil heller ha: “Denne stokken duger”, eller “brunt sukker, ikke hvitt”. Men for å svare: Østli. Han virker som en kulere fyr. Tror han har humor og selvironi (selv om vi fikk 0 RTs eller Favs av ham). Og med Joacim Lund risikerer vi å måtte diskutere HBO-serier som gikk da vi gikk på tidlig barneskole, og som vi derfor aldri har hørt om.

Hva tror dere om døllhetspotensialet til Aftenpostens nye debattredaktør Erik Tornes?

– Omtrent det samme som for hans kanoniserte forgjenger. Han kommer sikkert til å gjøre en god jobb etter Aftenpostens og sine egne målestokker. Men han har en jobb som gjør at han er dømt til å være døll. Det er ikke hans skyld at de fleste kronikkene som skrives (og trykkes) aldri burde vært skrevet.

En liten digresjon: Norsk media er ufattelig selvopptatt. Trolig ligger nøkkelen til mye av kontoens suksess i dette faktum. Vi fikk en milliard direktemeldinger til den kontoen. Fra norske journalister og mediefolk. Samtlige var totalt overbevist om at vi jobbet innenfor media eller selv var blant gjengangerne i landets kronikkspalter. Blant forslagene var Mimir Kristjansson, en eller annen Skredderberget (aner ikke hvem det er) Eirik Løkke, Aslak Nore, Magnhild Antibloggeren, Håvard Nyhus, Bård Tufte Johansen (!) og Vidar Kvalshaug (!!!!!?). Særlig de to siste forslagene er helt vilt langt ut på jordet. Alle forslagene, med mulig unntak for Kristjansson, er langt unna mål. Det virker som om disse mediefolkene som spekulerte i vår identitet ikke var i stand til å forestille seg muligheten for at vi bare er noen helt anonyme folk som lever dølle liv, fjernt fra offentligheten. De tror alt som skjer, skjer på grunn av kjente navn i norsk offentlighet. De tar selvsagt feil.

Tror dere menerne innerst inne mener at meningene deres er noe samfunnet TRENGER? Burde vi ikke i så fall avvikle ytringsfriheten for alltid?

– Nei, stort sett ikke. De fleste menerne mener for å vise seg frem og for å bygge en identitet. De mener først og fremst for seg selv. Det betyr ikke at vi trenger å avvikle ytringsfriheten, eller kronikken som format. Men vi bør anse menerne på lik linje med mamma-, rosa- og motebloggerne. Forfengelige, og først og fremst ute etter å etablere et visst image for seg selv.

Om dere hadde fått finansiert tre år til å skrive den ultimate kronikken, og den MÅTTE dreie seg om et hverdagslig tema dere nærer stor lidenskap til, hva ville den siste setningen i kronikken ha vært?

«…og det, kjære leser, er grunnen til at Aftenposten gikk konkurs.»

X