Fem lærdommer fra Debatten på NRK1

b
a

Et halvår med delvis jevnlig debattoppsummering er over. Her er det vi har lært, så langt.

Debattoppsummering nummer éntotre og fire finner du herherher og her.

1. Erik Wold er en rar mann.

debatten1

Debattgeneral Erik Wold takler så godt som hvilket som helst emne med den samme litt fortørnede tonen – som om han ikke helt kan fatte og begripe at vi faktisk bruker tid på å diskutere det i det hele tatt. Det betyr ikke at han ikke er forberedt, det er han, han glir ubesværet gjennom 22. juli og reservasjonsrett som om det ikke skulle være noen sak i det hele tatt, med det resultatet at det ikke er godt å si om han synes det er noen sak i det hele tatt. Det er forresten ikke nødvendigvis en dårlig ting, må vite, debattledere som bryr seg altfor mye har en lei tendens til å bli forferdelig anmasende. Sånn er ikke Wold. Han liker ikke mas. Det eneste han liker mindre enn mas er teknikaliteter – i betydningen detaljkunnskaper, forklaringer, bisetninger, nyanseringer og så videre. Da setter han kjapt en stopper for pratinga med et “det der blir for teknisk” eller “nå må vi videre”.

Dette er et tveegget sverd. 

EGG1: Om debattanten han avbryter er full av piss, er Wolds liveredigering et ubestridt gode. Da opprettholder han et nødvendig tempo, og bidrar til å gjøre sendingen til en tålelig opplevelse.

EGG TVE: Om debattanten derimot faktisk har noe interessant på hjertet, om vedkommende faktisk er i ferd med å peile inn mot noe vesentlig, er den Woldske timingen en uting – og sendingen blir aldri mer enn tålelig.

2. Dagrun Eriksen har norsk politikks største sett med cojones.

debattendagrunn

Vel, hun er i hvert fall på topp 5 (HAH). Dagrun Eriksen har opptil flere ganger denne høsten vært i den snodige posisjonen at hun alene har måttet forsvare firepartiavtalen som ligger til grunn for det som etter hvert ble den dritblå regjeringen. Det er, som hun selv påpekte under programmene, en Uriaspost, særlig siden partiet hun representerer ikke sitter i regjeringen i det hele tatt.

Men Dagrun har ikke viket unna, tvert imot, hun er en av disse Krf-politikerne som gir inntrykk av at hun faktisk støtter sitt eget partis program, at hun oppriktig ønsker innskrenkning av abortrettigheter, industrielle doser familieverdier og Jesus overalt. Lik det eller ikke, det hadde uansett blitt noen nitriste debatter om regjeringsskiftet om ikke noen fra borgerlig side hadde giddet å stille opp. Dagrun liker fighten, hun ønsker seg den, og dermed er hun vår dame.

3. Prop comedy er undervurdert i samfunnsdebatten

Harald Stanghelle var i en av disse klassiske klemmene. Han ville kritisere Marit Christensen for å komme med unødvendig mange private detaljer i sin bok “Moren” om Wenche Behring Breivik (#WBB). Problemet med å kritisere noen for å være private i offentligheten, er at du nødvendigvis må gjengi de samme private detaljene, I OFFENTLIGHETEN.

Vel, det er nå én ting, det er av den typen paradokser vi er nødt til å leve med i et samfunn. Men det setter en ekstra piff på det hele når mygg-mikken til Stanghelle med ett lager en helvetes støy, slik at han må gå over til å bruke en god gammaldags hånholdt mikrofon for å komme frem med budskapet sitt.

stanghelle

4. Kjendiser blir som andre folk når de debatterer

De er ikke redd for å synse,

grung

de lar seg engasjere,

thorstvedt

og en gang i blant er de HELT PÅ JORDET.

kjellvis

5. Vi har det nå ganske trivelig her, tross alt

jensdebatt

Det er ikke det at det alltid er så forbanna gøy å følge med på debatten i Norge, eller at du alltid føler at de kommer til kjernen av problemene, eller at saklighetsnivået alltid er på topp, eller at vi sørger for å ikke rakke ned på svake grupper når vi diskuterer, eller at vi er gode til å ikke bruke stråmenn, eller at vi alltid diskuterer de viktige tingene og alt det der, men POKKER TA, vi har det nå ganske trivelig her tross alt.