Russell Brand vs gledesdreperne

b
a

Så, Russell Brands revolusjon. Tunga rett i munnen. Husk det vesentlige, slike ting har en ugrei tendens til å avsløre skribenten som

a) dummere enn dem vedkommende beskriver og

b) en vellvillig tjener for døllifiseringen av det aller meste.

Det er heller ikke som om han ikke har fått nok pes allerede, Brand er blitt greit høneplukket om sexisme, narsissisme, agressiv apati, mangel på perspektiv, i det hele tatt.

Grunnen til at intervjuet Jeremy Paxman gjorde med Russell Brand ble delt og delt igjen går det selvsagt an å si mye om, uten at det har så mye å si. Paxman er en dust. Russell Brand er karismatisk. Manisk, irriterende, surrete, alle disse tingene, jada, så det monner, men vrien å avvise, se bort fra, vrien å egentlig mislike. Noen skal ha sagt om Bob Saget at han er in on the joke of being Bob Saget,men jeg vet ikke helt om det stemmer for Brand. Virker sånn.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=bjgq2SGXMbM

Det virker som om det å ta ham på alvor er å ikke ta ham seriøst, kanskje omvendt,svaret jeg kom fram til etter litt sindig grubling var NEI DITT SØPLEHUE TENK PÅ NOE VIRKELIG I STEDET men også nei ikke egentlig dessverre men godt spørsmål la oss drøfte det littegrann.

Det er ikke godt å si om noen kjenner seg igjen, men de første par minuttene av intervjuet sender meg rett tilbake og inn i det virkelig vanskelige hjørnet av en full sofa, fanget i en samtale om gullstandarden eller det militærindustrielle komplekset med en eller annen person (mann) som er dypt følelsesmessig involvert i akkurat hvor til helvete det går med (særlig den vestlige) verden.

Engasjementet i sånne samtaler er rått og sårt, det er liksom ikke plass til flere personer enn én i akkurat denne dystopien (/utopien) og ethvert forsøk på å si seg enig i noe som helst forstås som en invaderende eller nedlatende gest og alt blir Dag Solstad fra alle kanter.

Helt sånn er ikke Brand (han har en nokså ubekymret måte å være forbanna på), men det er det det minner om.

Så da sitter man der da, innestengt med munnen full av helgarderinger forkledd som nyanser, ute av stand til å komme seg ut av floka meden eller annen ensom partisan som leser mye på nattestid.

Og dere er ganske håpløse begge to, fins ikke fnugg av omveltning, er som den historien om de blinde mennene og elefanten, hvor én tar på magen (“det er en vegg!”), én sjekker ut beinet (“det er et tre!”) og ingen legger merke til at noen har stjålet støttennene (det er et ran).

Samme hvor forrykte konklusjoner du måtte mene at samtalepartneren drar, kan det hende han har mer rett om deg (du gjør jo ingen ting). Og det kan hende at det eneste du har rett om er om ham (han forstår jo ingenting). Den eneste bortimot revolusjonære handlingen dere kan enes om er å skyte budbringeren.

Så. Noe (mye) er galt (forjævlig). Og det at det går an å kimse av hvor lite gjennomtenkt Brands revolusjon fremstår, vel, det er mer innlysende enn opplysende.Hvem som helst kan dele en link på facebook og hvem som helst kan påpeke at det å dele en link på facebook ikke kommer til å endre verden.

Vi har alle våre strategier for å leve med den frustrasjonen. Noen foretrekker å høre Russell Brand og andre hissigpropper snakke om revolusjon. Andre liker optimistiske videoer og artige infografer som forteller at en bedre verden bare er litt tv-spilling eller 3d-printing unna, eventuelt at verden allerede er i ferd med å bli ganske mye bedre for de aller fleste, vi har bare ikke fått det med oss her i vårt bekymrede, velstående hjørne av gamle Europa.

Jeg liker løsninger som fremstår som nærmest ideologifrie, som vitenskap, gjerne ordentlig medrivende framstilt, som populærvitenskap. Der Brand har våte politiske fantasier om masseopprør og dramatiske oppgjør, dagdrømmer jeg om et eller annet knallbra policytriks som gjør verden uendelig mye bedre, gratis og gjerne på en litt usynlig måte.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=CK62I-4cuSY

Russell Brand fraråder folk fra å stemme, og maner til opprør. Min leir (som forøvrig befinner seg i krattet bortenfor leiren til Aksel Braanen Sterri og resten av Generasjon Montesquieu, hvis du skulle være i nærheten) anbefaler stort sett å stemme grønt og krysse fingrene som bare faen. Troen på å at forandringen vi trenger kan komme gjennom gradvis forbedring, teknologiske og vitenskapelige fremskritt, eksperimentell og TED-talks-vennlig politikk, har mange apellerende sider ved seg – en av dem er at den virker så sømløs og brukertilpasset, som noe som ikke kommer til å kreve mye til offervilje.

Hele greia blir antageligvis noen andres jobb. Det går fint an å være sosialdemokrat og tenke at løsningen for alle bør være jobben til noen få («Arbeid til alle er jobb nummer én» var kanskje moden for utskiftning uansett hø hø hø)

For skams skyld, her er noen forslag til ting å gjøre i mellomtiden:

  • Sjekke om kjedsomhet kan føre til alvorlige politiske mangelsykdommer som for eksempel rammer evnen til fornyelse i sentralforvaltningen og/eller solidaritet med narkiser.
  • Vurdere muligheten for at de som sitter med makten syns det er helt uuudmerket at store deler av den mest utdannede og best bemidlede generasjonen noensinnemener at verden er for kompleks til å la seg endre ved hjelp av massemobilisering.
  • Ta høyde for at akkurat det kan endre seg.
  • Tørke av seg fliret.

Les NATT&DAGs intervju med Russel Brand i vår novemberutgave. På gata nå.