TWERK LIKE MILEY

b
a

Det tok ikke mange sekundene på tribunen i Oslo spektrum, klemt inn mellom elleveårige jentunger på den ene siden og deres foresatte på den andre, før jeg følte meg litt i overkant som “Mann (44)” og begynte å tenke i form av lettkjøpte terningskastjokes, gammalmannskokettering om lange underbukser og nypussede gamasjer og det derre “Kukident”-gebissleggevannet de holder på med i Tyskland. Er det ikke på tide med noen KUKIDENT-vitser? Noen PIKK-I-KJEFT-vitser?!?!?!

Fyren som hadde møtt opp med “Twerk like Miley”-plakat fikk såvidt jeg kunne se ikke oppfylt ønsket sitt. Jeg føler med deg, kompis. Don’t stop believing. Aldri gi opp. Neste gang funker det.

Selena Gomez er 165 centimeter lang har jeg lest på internett, og har fartstid fra Barney and Friends-fjernsynsprogrammet som var både svært og noe kontroversielt på nittitallet. Der hang hun med en diger lilla dinosaur – Barney, altså – og fant på diverse uhorvelig familievennlige sprell. Senest har du selvfølgelig sett henne i den katastrofalt bedritne Harmony Korine-runkemusikkvideoen Spring Breakers. Tenk, ass: de nittifire minuttene du brukte på å se den filmen kunne du brukt på å dra en tur ned i butikken på hjørnet for å kjøpe noe DUNDERSALT du kunne mesket deg i mens du så første halvdelen av Caddyshack, en SKIKKELIG film! Skjerp deg! Gjør bedre valg i fremtiden!

Mer om film! Før du skal se Selena i live skal du se på film. I forkant av selve showet får vi se en introvideo, naturlig nok med Gomez i hovedrollen. Det er nå elleveåringene setter i gang med sin elleville hyling og skriking, og drar frem sine mobiltelefoner i såpass et omfang at de kollektivt omtrent lyser opp hele konsertlokalet. “Mytji lys!” kunne jeg sagt om jeg var litt døllere enn jeg innbiller meg at jeg er. Hver gang Selena viser seg på skjermen ondulerer skrikingen enda litt høyere.

Jeg minnes da jeg var på kino på nittitallet og så Independence Day, en av århundrets verste filmer, og scenen hvor Will Smith drar til en utenomjordisk besøkende på kjeften og kauker de udødelige ordene “Welcome to earth!” Kanskje det mest reaksjonære øyeblikket i hele den vestlige kulturkanon, men reaksjonen fra publikum var faen meg enda verre: de reiste seg opp fra setene og applauderte mannen på filmen. Noen av dem voksne skattebetalere, alle sammen mer eller mindre forpliktet til å vite bedre. I rundhåndet jubilering, overfor et opptak som ikke kan høre dem.

Men, altså, introvideoen til Gomez er mye bedre enn Independence Day, en noe vanskeligere tolket narrativ til tross. Og hun er jo tilstede bak scenen, i motsetning til hva Will Smith var på Forum kino på Danmarks plass i 1996. Filmen har et eller annet å gjøre med en litt kokett vettskremt Selena som driver og tar noen jæææævlig vanskelige valg om hvilke dører hun skal gå inn og ut av. Publikum skriker kontinuerlig så lenge hun er på skjermen.

Hun har et imponerende bredt nedslagsfelt, denne Gomez. Er det på grunn av det spanjolskklingende etternavnet? Er det Disney-bakgrunnnen som har sikret henne innpass i så jævlig mange ungpikehjerter på krøss og tvers av øvrige kulturelle holdepunkter, båser, osv.? Det blir til at jeg stiller meg sjøl slike spørsmål, med omtrent den samme oppriktighet som får folk som sjøl nesten nettopp var elleveårige jentunger til å finne på å studere sosialantropologi på universitetet. Det var uansett et mindre helhvitt arrangement, dette her, enn jeg hadde forventet. I hvert fall om vi teller romfolket som sto taktfast og ryddet ut pant og annen surplus i røkkelet, kaoset og søppelet etter køen rundt hjørnet bort mot den verneverdige Queens pub, hvor pianomannen nesten garantert satt og spilte “Knockin’ on heaven’s door” omtrent idet Selena dro på med åpneren “Bang Bang Bang”, en låt som for øvrig går INGEN steder, og ikke prøver noe særlig heller.

Akkurat det driter publikum i, de jekker opp skrikingen til et helt nytt nivå når Gomez sjøl viser seg på scenen. Hvorfor roper og skriker de slik? Har de ikke sett Spring Breakers? Vet de ikke at Selena er hun kjipe som hater å ha det gøy og stikker halvveis i filmen for å dra hjem igjen og drive med dritdølle bibelstudier og alskens tøvete idoldyrking og tilsvarende fjas?

“Round & Round” derimot, andre låten ut, kunne nesten vært en Max Martin-låt fra det siste (og beste, om jeg får skyte inn noe såpass åpenbart) Britney-albumet. For en låt! “For et trøkk!” kunne jeg muligens finne på å si, dersom jeg var en litt vel engasjert ungdomspolitiker fra Senterpartiet.

Det er nå som hun begynner å dra på litt og jeg klarer å engasjere meg litt i musikken at jeg innser at jeg kulle hatt operakikkert, vettu, så jeg fikk sett hva faen hun driver med nede på scenen der, omtrent tre hundre meter unna der jeg sitter på tribunen. For et bedre fokus på kostymeskiftene, og bedre vinkling inn på de derre høyt koreograferte danserne hun har med seg. Det hadde nok ikke fått meg til å føle meg stort mer malplassert og/eller avvikende blant pikeskrikene og mellomledelsefedrene som har tatt dem med seg hit.

Det skal dog ta en stund, en god jævla stund, før hun drar ut det virkelig tunge skytset og kjører “Whiplash”, som ikke bare er en av to låter fra When the sun goes down-albumet med en Metallica-tittel (den andre er “Hit the lights”) men også en kanonlåt av beinhardt kaliber, og da skulle det jo selvfølgelig bare mangle at jeg går glipp av faenskapet siden jeg sto i merch-båsen og handlet opp noe innihelvete med hotpants og suvenir-tote bags. Jeg er jo tross alt her for å kjøpe ting, for å konsumere og holde verdensøkonomien i gang. 300 spenn for en t-skjorte? Gitt vekk.

Sist: Fyren som hadde møtt opp med “Twerk like Miley”-plakat fikk såvidt jeg kunne se ikke oppfylt ønsket sitt. Jeg føler med deg, kompis. Don’t stop believing. Aldri gi opp. Neste gang funker det.