Ukas Kortfilm: Parat

Spaltistens favoritt i norsk kortfilmlandskap.

Magne Pettersens lille mesterstykke fra 2009 åpner med et betegnendebilde av et tre som faller i skogen. For de av oss som har skummetlommeversjonen av Zen for idioter(som trolig er en faktisk utgivelse) vandrer tankene til kōanetsom trekker i tvil hvorvidt et tre lager lyd når det faller i skogen og ingenhører det. I neste bilde presenteres vi for en mann som forteller oss at hanskal dø snart. At det hele er en tragedie. Tilsynelatende er det ingen andre ilivet hans som anerkjenner denne dødsdommen, og dermed blir mannens desperatesøken etter noe å bli husket for en vrien affære.

Ved mange anledninger er Parathysterisk morsom, men den har likevel en alvorstung og relaterbarklangbunn. Filmen er ikke nødvendigvis enkel å fordøye, da det ikke er banketned tydelige grensestolper mellom virkelighet, dagdrøm og drøm, men dette erogså filmens største attraksjon# at det gis rom for å anvende nøtta. For ånøste seg til forståelse må en også forsøke å ta stilling til hvilken fortelleren ønsker å sette sin lit til# mannen i bildet som henvender seg direkte tilkameraet, eller den samme mannen som snakker i voiceover. Sistnevnte kommernemlig stadig med utsagn som ikke faller i god jord hos førstnevnte.

Den svenske filmskaperen Roy Andersson (Härlig erjorden) er en åpenbar inspirasjonskilde. Den direkte henvendelsen til kamera erder, det samme er den deprimerte karakteren, det blodfattige lydbildet og den svart-absurde humoren, men det er også gapendeavvik fra svenskens rigide rammer. Perfeksjonisten Andersson jobber gjerne i stasjonære totalbildersom får stå uklippet til det er tid for neste scene med apatiske menneskersirlig oppstilt som møblement i kliniske omgivelser. Pettersens filmiskeunivers er atskillig mer livlig. Kameraet er i bevegelse, klipperytmen erhyppigere og det er rom for følelser i spillet. I tillegg er hjemmet til mannenså varmt landsbygdsnorsk scenografert at en kunne tro location var innlånt fraBent Hamer.

“Tenk å dø uten å ha satt barn til verden, og utenå bli huska førr nåkka som helst.”

Hovedkarakteren betegner dette som «en grusom skjebnefor en mann”. Filmskaperen ble i 2008 sitert på at “det er egentlig enmannegreie det der, tanken på at man ikke har utført noe i livet”. Derfor erdet vel ikke heelt pling i bollen å påstå at Parat føyer seg inn i rekken av nyere norske filmer som blant annetsøker å utforske/problematisere den moderne mannsrollen (deriblant subtiletituleringer som Tatt av kvinnen, Denbrysomme mannen, En ganske snill mann ogMer eller mindre mann).

At frykten for å dø uten etterkommere og/eller ikke blihusket er forbeholdt herrer, stiller undertegnede seg heller tvilende til, men MagnePettersen satte med Parat uansett etsolid avtrykk for ettertiden, noe han også lot til å være klar over, skal vi overtolkemannens endrede forhold til døden i filmens siste bilde.

I disse dager utvikler Pettersen (endelig) sitt første spillefilmprosjekt “Jeg kunne gått hjem i blinde”, basert på Joachim Førsunds roman med samme tittel. Filmen produseres av Lars Von Triers produksjonsselskap Zentropa. Pettersen skriver i sin Montages-bloggat innspillingen tidligst har oppstart i 2014.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=OyJ-tdXIZ7g

I Natt & Dagseksklusive nettspalte anbefaler vi hver uke en kortfilm som vi mener er verdt åbruke noen minutter av livet på. Det er intet vi heller vil enn å settesøkelyset på gode norske kortfilmer, så tips oss med hyperlenker til dine egneeller andres verker på skribentens adresse for elektronisk post: osmundset@nattogdag.no.

X