Vårløsning

Ved å være «dum» og «genial» på samme tid, treffer filmen Spring Breakers vår egen samtid.

b
a

“Spring Break … Spring Breeeeeeaaaaaak … Spriiiiiing Breaaaaaak forevaaaaa.”
– Faith, Candy, Brit og Cotty

“In Hell we will all burn brightly”
– Bret Easton Ellis

SPRING BREAKERS LIGNERingen filmer vi har sett tidligere. Noe som ikke er så rart ettersom filmskaperenHarmony Korine bevisst har unnlatt å referere eller hente inspirasjon fra éneneste film. Konvensjonelle måter å forstå film på oppleves derfor som litetreffende for dette drømmeaktige gangster-eposet. Dette bekreftes når man leserde kritikerne som så langt har hyllet Spring Breakers som “filmen av vår tid”. Forvirrededobbeltholdninger om at filmen er “dum” og “genial” på samme tid, følesmerkelig nok mest presist.

Spring Breakers er bygget opp som en rap-låt eller etelektroniskmusikkspor. Eller som Korine sier, som en “voldelig poplåt”. Påsamme måte som et iørefallende pop-refreng innprentes hos lytteren gjennomgjentakelse, repeteres sekvensene i filmen. Lyden går ofte i loop. Tilgjengelighetsaspektetsom karakteriserer popmusikken sikres med at filmen nesten ikke har noe dialog.En “post-dialogisk film”, kaller Korine den selv.

Å si at filmen er “dum” og “genial” på samme tid, føles merkelig nok mest presist.

Filmen forteller historien om de fire bikinikledde jenteneFaith, Candy, Brit og Cotty som vil oppleve det überamerikanske partyfenomenetSpring Break, koste hva det koste vil. På veien til lystens og nytelsensparadis, blir jentene dratt inn i den tilsvarende erkeamerikanske hiphop- og gangsterkulturen.Du har kanskje allerede gjettet at Spring Breakers handler om U.S. of A. i allsin eksessive glorie. Korine har muligens rett når han påstår at “foruten ClintEastwood, er jeg verdens mest amerikanske regissør. Jeg forteller dere ikke om USA,jeg viser dere hva det er”.

FILMEN ER SENTRERT rundt den nye amerikanske massekulturens overthe top rap-ikoner. Rapperen Alien, en av hovedkarakterene spilt av JamesFranco, er basert på Korines kompis, Houston-rapperen Riff Raff, og Alienspartner-in-crime Archie, spilles av selveste iskremtatovering-i-trynet Trap GodGucci Mane. Fengende underholdningsmusikk fundert på de i utgangspunktet sværtambivalente “kvalitetene” i brutal vold og stupid iced out-materialisme (“Seemy chain stupid, and my rang stupid”), etterlater mange lyttere perplekse. Ifenomenene Riff Raff og Gucci Mane er The American way of life, med sinhedonisme og materialisme, presset til et cartooney ytterpunkt. Begge rappernebærer i seg selvmotsigelsen mellom det å være fascinerende og frastøtendesamtidig. Slike motsetninger tar oss følelsesmessig over i det uforklarlige,forvirrende og bisarre. Sinnsstemninger Korine liker.

Så la oss begynne der. Med ambivalensen i den amerikanskemassekulturen.

Vi klikker oss inn på TMZ og leser at internettfenomenetGrumpy Cat, en katt, har blitt fløyet first class til Austin, Texas for åovervære bransjefestivalen South by Southwest. Vel fremme lever katten i sus ogdus med egen personlig passer, sjåfør, limousin, femstjerners hotell,kingsize-seng og endeløse mengder filet mignons. TMZs paparazzibilder av ennonchalant Grumpy i limmoens baksete, med manageren (et menneske) ved sin side,kjørende på vei fra flyplassen til downtown Austin for å gjøre en photoshootfor kattematprodusenten Friskies (dyrets sponsor), får oss selvsagt til å le.

Vi lo også jævlig godt for et par år siden da Charlie Sheengjennomgikk en av TV-historiens mest underholdende midtlivskriser, som resultertei at han fikk sparken fra komiserien Two and a Half Men. Som med katten Grumpyi dag, lo vi ikke den gang av Sheen, men faktisk med ham (i vår lillefantasiverden er Grumpy-oppstyret aller mest komisk sett fra denantropomorfiske kattens sure øyne).

DE ALLE FLESTE husker vel forløpet. Sheen tjente seg søkkrik(han var den best betalte TV-skuespilleren i verden) på Two and a Half Men ogbrukte sine millioner av dollar på luksushorer, Las Vegas-suiter, koffertmengdermed kokain og “benders that would put Keith Richards and Sinatra to shame”.Klassisk og klisjefull Hollywood bad-boy bravado. Lenge brydde ikkeTV-produsentene seg nevneverdig om de ukentlige eskapadene (også inn og ut avrehab slik at de måtte utsette showet flere ganger), siden Sheen faktisk økteseertallene til tross for at han nesten daglig var i kjendispressen for å haligget med nok en pornostjerne eller smadret nok en hotellsuite etter treflasker Patrón. Money talks, som vi alle vet. Først den 7. mars 2011, dakomiserien for tredje gang i løpet 2010 hadde blitt utsatt på ubestemt tid ogSheen nylig hadde truet produsent Chuck Lorre på livet, fikk skuespilleren tilslutt sparken av TV-selskapet CBS.

Celebrity Meltdowns er selvsagt ikke noe nytt. Tom Cruisehoppende og skrikende i Oprahs sofa, Michael Jackson som veiver sin egen timåneder gamle beibi utenfor balkongrekkverket i Berlin, Whitney Houstonslegendariske “crack is whack“-tale under intervjuet med nyhetsanker DianeSawyer, bare for å nevne noen av de mest kjente. Det som gjorde heleSheen-affæren så unik var måten Charlie oppførte seg og snakket til pressen på,hvordan han valgte å håndtere sitt eget sammenbrudd.

At en cokesnortende TV-kjendis´ rablinger skal åpenbare en ny daggry, er vanskelig å svelge.

SHEEN VAR ÆRLIG. Han orket ikke lenger å spillekjendispillet. Ta på seg rollen. Spille skuespillet. Si de riktige tingene forå komme seg ut av knipa. Akseptere den avkrevde passive holdningen. Han nektetå unnskylde annet enn det han faktisk ville unnskylde. Han gadd ikke lenger åholde den påkrevde fasaden. Så den raknet. I aller høyeste grad. Slik vi ifølgeforfatter Bret Easton Ellis (BEE) aldri har sett en kjendisfasade raknenoensinne tidligere. Ingen steder var akkurat det mer åpenbart enn da Sheen bleintervjuet av klassiske mediemastodonter som CNN.

Det at kjendisen Charlie Sheen ikke oppførte seg slikangrende kjendiser skal oppføre seg, satte rutinerte nyhetsankere merkbart utav spill. Det skurret for alvor i det konvensjonelle mediemaskineriet. Her ogder lignet CNN-dama en kortsluttende robot (can’t compute!) like før, ja,meltdown. Mange seere responderte positivt til Sheens enkle, men effektive fuckit-holdning. Oppførselens hans føltes merkelig befriende, mente flere. Fåklarte imidlertid å sette fingeren på hva det var ved Sheens opptreden somføltes så tiltalende.

NOEN UKER SENERE publiserte nevnte BEE teksten Notes onCharlie Sheen and the End of Empire i nyhetsmagasinet Newsweek. BEE må sies åha fingeren særlig godt plantet på den popkulturelle pulsen helt siden hansførste roman Less Than Zero (1985) mesterlig diagnostiserte meningsløsheten ogtomheten som preget jappetiden på 80-tallet. Derfor er det særlig interessantat den amerikanske forfatteren så noe nærmest epokegjørende i Two and a HalfMen-stjernens opptreden. Sheens oppførsel var ifølge BEE symptomatisk for enavgjørende kulturell skiftning. Slik essaytittelen antyder, har vi ifølgeforfatteren beveget oss over i en ny Post-Imperial tid.

At en cokesnortende TV-kjendis’ rablinger skal avsløre noenting om noe som helst er vanskelig å svelge, enda mindre at de åpenbarer en nydaggry.

Ordet Imperium må selvsagt tas med en klype salt, men det ersamtidig ikke tilfeldig at BEE har valgt en så høyttravende betegnelse. Sheensoppførsel var enestående fordi den en gang for alle knuste den frem til dagodtatte og sanksjonerte måten man spiller rollen sin som “kjendis” på. Mangevil umiddelbart innvende at utallige andre kjendiser lenge før Charlie Sheenhar brutt med den godtatte kjendisrollen. Noe de selvsagt gjør, siden kjendiserer mennesker og ikke kjendisrolle-roboter. Men ifølge BEE har de talløsemassemedia-yndlingene hvis faktiske personlighetstrekk har vært inkompatiblemed rollen – Michael Jackson, Britney Spears etc. etc. – likevel, ofte medtragisk utfall, følt seg bundet til og slik akseptert dette mediale idealet.Det var det Charlie Sheen, plutselig en dag i begynnelsen av 2011, helt sluttetå gjøre.

SHEENSSKAMLØSE ÆRLIGHET krasjet så til de grader med CNN-damaskorrekte gestaltinger, at scenen mest minnet om awkwardnessen i en Curb YourEnthusiasm-episode. Humor er også et av stikkordene for å forstå overgangentil post-Imperiet, ifølge BEE. Det at Sheens sammenbrudd var så mye morsommereog dermed underholdende enn tidligerekjendisers tårevåte beklagelser, skyldes at Sheen, som Larry David, ikke maktetå ta de mange uskrevne reglene seriøst. Ikke fordi han ironisk distanserte segfra dem. En slik distansering – si én ting om reglene, men mene noe annet –bekrefter når alt kommer til alt bare reglenes gyldighet. Lik Larry David erSheen oppriktig når han rett og slett ikke fatter hvorfor han trenger å føyeseg etter de mange etablerte normene som omgir han. Litt som en psykopatskjønner han simpelthen ikke hvorfor de eksisterer.

Filmen feiler, ja visst, men det er det den skal gjøre.

Post-Imperieter ikke slik: en ironisk armlengdes avstand-distansering, en feig form foreskapisme. Nei, Post-Imperiet er snarere en get your hands dirty-ærlighet.

Vi er inne i en tid der det å overfladisk spillemedierollen føles mer og mer off. Derdet å si de “riktige tingene til CNN-dama i bestefall høres teit ut, i verste fall fremstår som ren løgn. Hvem tror egentlig påTiger Woods når han inviterer til en høytidelig og nøye orkestrertpressekonferanse – med hele familien på første rad (!) – for å “beklage på detdypeste” at han pulte et harem av luksushorer? Ingen tviler på at størstepartenav befolkningen fortsatt fortrekker Woods’ korrekte unnskyldning fremforSheens’ oppriktighet. BEEs poeng er bare at førstnevnte gruppe er fastlåste iet tankesett som vil forvitre. Denne utviklingen er uunngåelig, mener BEE.

POST-IMPERIETER på ingen måte ideelt. Tvert imot. Sheen er blitt anklagetfor konemishandling. Han er alt annet enn et forbilde. Og mens Imperietsrealityserie par excellence var TheHills (overscripta karakterer som klinger seg til den idealiserte medierollen),er et av post-Imperiets fremste manifestering realityserien Jersey Shore,TV-historiens kanskje verste lavmål. Vi beveger oss ikke over i noe “bedre”.Bare noe annet. BEE er den første tilå innrømme at Post-Imperiet ser rimelig dystopisk ut.

Likevel, seriøsiteten, alvoret og skyldfølelsen somLauren Conrad & Co. stadig gjennomgår under vekten av dette Imperialemedieidealet, får en til å tenke på Imperiet som en undertrykkende religion. JerseyShore er, om noe, en frigjøring fra denne skammen om å ikke tilpasse seg bestmulig. Den konstante negative selvfokuseringen som erThe Hills-selvbevisstheten, føles mer og mer pervers. Lauren er aldri baretrist. Hun er alltid trist fordi hun ertrist. “Og trist skal man jo ikke være”. Selvbildet hennes er alltid slaveav et høyere ideal. Imaget hennes eier henne, ikke omvendt. Hun kan ikke bareha lyst på en gutt. Hun har eventuelt lyst på ideen om at hun har lyst på ham.Er han verdig min lyst? Er dette en riktig lyst? Slik er hun ikke annet enn enstrategi for å assimilere et kuet menneskeideal.

Slike assimileringsstrategier blir mindre effektive under Post-Imperiet.

NÅRGUTTER OG jenter etteraper TheHills-selvbevisstheten fungerer den som et politisk våpen,utplassert for omvende folk til dette kuedemenneskeidealet# en enveis-prosess der de som assimileresmå endre hvem de er for å etterligne mønsterbildet av en jente og en gutt. asske-ideell tid. er.nes og ere den» US of A. Korine har kanskje rettnår han hevder at «en slik ikke-ideell tid er. Deter slike assimileringsstrategier som blir mindre effektive under Post-Imperiet,hevder BEE.

Ogdet er en bra ting. Selv om det også betyr at freaks som Snooki blir kjendiser.

Med filmen SpringBreakers har Harmony Korine avbildet denne post-imperiale virkeligheten.Kanskje det er derfor den oppleves så aktuell. Det er ikke så rart at nettopp Korineav alle filmskapere skulle treffe dette post-imperiale og ikke-ideelle med sinfilm. Hele hans praksis er fundert på det han kaller et mistakist kunstperspektiv. Et perspektiv som ligger i vater med dennenye ikke-ideelle massekulturen og imiterer den til fingerspissene. “Only inrandomness and mistakes can one truly announce what is too deep to express in adirect and true way”, skriver Korine i sitt manifest.

Det er per definisjon vanskelig å argumentere påvegne av et perspektiv som feiler. Men bli med på et tankeeksperiment. Hvemfeiler mest? CNN-damasom fomler etter den “riktige” passivaggressive spørsmålsformuleringen slik athennes tildelte medierolle kan spilles etter notene? Eller Sheen som skriker “wiiiinning!”til en av de tjue år gamle “gudinnene” han har boende i mansionen sin? Hvem ermest menneskelig?

BARENÅR VI omfavner feiling og med det automatisk slutter åtilpasse oss noe som helst, unngår vi den ideelle ordenen, Imperiet, uansetthvilken form den tar. Kanskje det er derfor SpringBreakers virker “dum” og “genial” på en og samme tid.Filmen feiler, ja visst, men det er det denskal gjøre. Som Larry David makter ikke Korine annetenn å være ærlig og leve i den uunngåelige, veldig menneskelige og aldri-ideelleawkwardnessen som til enhver tid omringer oss.

Rett under jentenes lystbetongte JA! ligger frustrasjonens og sinnets NEI!

Sånn sett kan man tenke seg at Korine liker Riff Raffog Gucci Mane på samme måte som Larry David liker rapperen Krazee-Eyes Killah iCurb-episoden med samme navn. Man kan si mye om karakterer som Riff Raff, GucciMane, Krazee-Eyes Killah og Alien i SpringBreakers, men i det minste virker de mot assimilering. De er som vandrende“Jokes without Punchlines”, en annen notering fra Korines manifest. Bare derestilstedeværelse i verden gjør den bitte litt mer absurd, kanskje litt dummere,mer ustabil. Noe komikerne Larry David og Harmony Korine vet å sette prispå.

SPRING BREAKERS ER en film som ikke intellektualiserer, denføler. Den skyter i blinde. Samtidig treffer den bedre enn de flesterasjonaliserende, veldig imperialefilmer.Filmen følger samme kurve som karrieren til nettopp Imperiets Britney Spears:selve gallionsfiguren for polert, “uskyldsren” og intetsigende tenåringskultursom plutselig tar en destruktiv og ærligere vending. Men der Britneyinternaliserte sammenbruddet og barberte av seg håret, i stedet for å taaggresjonen og desperasjonen utover sin uutholdelige plastikkomgivelser, har Korinesørget for at de fire jentene Faith, Candy, Brit og Cotty(som i det virkelige liv kommer fra samme Disney-bakgrunn som Britney), gir seghen til det post-imperiale uten imperiale hemninger – tar det til sin ytterstekonsekvens, det vil si, helt til døde kropper faller for føttene deres når demassakrerer gangstere til tonene av Britney-låta “Everytime”.

Filmen er skinnende, skitten, sexy, uartikulert og uten impulskontroll.

Rett under jentenes lystbetonte JA! ligger frustrasjonens ogsinnets NEI! SpringBreakers er alt annet enn naiv. Den føles“dum” og “genial” på en gang fordi den hele tiden overskridermotstykker som kunst og ikke-kunst, god og dårlig, høyverdig og lavverdig. Detden “handler om” er å unnslippe disse motsetningene. Den virker som et tredjeledd utenfor disse binære motstykkene.

Denseneste funksjon er dermed å destabilisere. Som det postimperiale allerede gjør,enten vi vil det eller ikke. Det postimperiale er ingenting annet enn destabilisering.

SKINNENDE,SKITTEN, SEXY, uartikulert og uten impulskontroll.Likevel – eller nettopp derfor – formulerer SpringBreakers noe miserabelt ogpoetisk ved vår tid. Det er ikke en ironisk film. Som Korine innrømmet under enpressekonferanse: “I also just like Britneys songs”.

SpringBreakers (regi: Harmony Korine) har kinopremiere 12. april.

www.springbreakersmovie.com