Det blåser hardt på troppene

Feminisme er blitt et hårete begrep som spiser av egne rekker.

b
a

Feminismen har et PR-problem. Da Katy Perry skulle takke for en pris hun fikk i kraft av å være «Årets kvinne” i 2012 åpnet hun med å med å si: «jeg er ikke en feminist, men jeg tror på kvinnelig styrke”. Da Marissa Meyer, administrerende direktør i Yahoo, ble spurt om hun var feminist svarte hun: «Jeg ser ikke på meg selv som en feminist, men jeg tror utvilsomt på like rettigheter». Hun utdypet: «jeg tror ikke jeg har den militante driven, og den bitterheten, som noen ganger følger med den tittelen.” Da det samme spørsmålet ble rettet mot Amerikas mest hevngjerrige pikedrøm Taylor Swift, rodde hun sirkler rundt den bitre grøten. «Jeg tenker egentlig ikke på ting som jenter mot gutter,” svarte hun.»Jeg ble oppdradd av foreldre som lærte meg å tro at hvis du jobber like hardt som menn, kan du komme langt i livet.”

Mange undersøker leggene sine, fremfor synspunktene sine, når de skal avgjøre om de er feminister.

Dette er kun en lite utvalg av de mange kjente kvinnene som i det siste har tatt offentlig avstand fra feminismen. Uttalelsene fikk oppmerksomhet både fordi alle personene sitert er suksessfulle kvinner med egne karrierer, men også fordi de avslører hvor forvirret selve definisjonen på feminisme er blitt. Selv syntes jeg det er vanskelig å avgjøre om det er et steg i riktig retning at uavhengige kvinner ikke ser på seg selv som feminister.Om det betyr at samfunnet har utviklet seg så mye at i hvert fall noen kvinner kan tillate seg å være “kjønnsblinde”. Eller om det er et dårlig tegnat selv kvinner i politiske og kulturelle maktposisjoner føler de må sky begrepet for ikke å fremmedgjøre mannlige kolleger og/eller bli fiksert i en statisk rolle.

Problemet er delvis at feminismen har blitt levende begravd i en haug av stereotyper. Mange undersøker leggene sine, fremfor synspunktene sine, når de skal avgjøre om de er feminister. Det finnes en etablert antagelse om at det eneste feminister gjør er å spre edder og galle på menn og pene damer. Noe som hindrer alle som verdsetter begge i å engasjere seg i det egentlige innholdet. Og selv om det er fristende å henvise til en valgfri søkemotor, “feminisme” pluss spørsmålstegn, bør man ta seriøst det faktum at mange lar seg skremme av begrepets piggete inngangsportaler. For eksempel hadde Katy Perry, i forkant av sin uttalelse, fått krass kritikk av den kjente feministen Naomi Wolf for sin musikkvideo“Piece of Me”, der Perry teiper puppene og verver seg til militæret etter å ha blitt dumpet av kjæresten. Latterlig? Ja. Ødeleggende? Ikke så veldig.

«Likestillingen er en myte,” sa Beyonce nylig til herrebladet GQ. “Av en eller annen grunn ser alle ut til å akseptere det faktum at kvinner ikke tjener like mye som menn. Og la oss være ærlige, penger gir menn makten til å styre showet. Det gir dem makten til å definere verdi. Til å definere hva som er sexy, hva som er feminint. Det er idiotisk.” I motsetning til de ovenstående damene, er ikke Sasha Fierce redd for å drøfte kjønnspolitikk i den glansede pressen. De lettkledde bildene som akkompagnerte saken gjorde likevel at mange kalte henne en hykler. De mente det var vanskelig å få frem budskapet med så bittesmå truser. Vil det si at enhver kvinne som liker å snerre litt sexy til gutta i undertøyet ikke kan støtte opp om feminismen? Jeg sier som feminist/sex-blogger, Sugar Tits: «Beyonce i lær er nøyaktig hvordan patriarkatets fall ser ut.”

Det finnes en etablert antagelse om at det eneste feminister gjør er å spre edder og galle på menn og pene damer.

At hun i tillegg bruker et herreblad, hvis header når jeg besøker hjemmesiden frister med puppekåring, som talerør, er faktisk snedig dersom man ønsker at feministiske budskap skal nå ut til andre enn feminister. Det er der endringen ligger. Hiten “Run the world (Girls)“ og den tilhørende videoen, er nok mer virkningsfylt enn Simone de Beauvoir om man vil «markedsføre” feminisme til den yngre mediegenerasjonen.

Lignende raste det i februar en debatt her hjemme rundt den prisbelønte tv-serien Girls, og hvilket budskap den sendte til jenter. Skribent Guri Idsø Viken mente den klønete sexen serien delvis har blitt kjent for, var for fokusert på mannens nytelse og etterlyste dildoene, fordi “feminister kan sex”. Med andre ord, hvis man suger i senga (harr harr), er man ikke feminist? Seriensskaper og hovedrolleinnhaver Lena Dunham bruker kroppen sin uten skam for å utfordre oppfatningen om at kvinner ikke skal gjøre noen ukomfortable. Det er ekspressivt i seg selv. Dersom man setter som krav at all underholdning, hvis mål er å endre de flate idealene som rettes mot kvinner, må være hundre prosent politisk korrekt, vil man ende opp med et glissent utvalg.

Feminisme skal ikke være en pludrete jenteklubb uten kritisk sans, men dersom man ønsker at nye generasjoner med jenter og gutter skal ta til seg budskapet,må man kanskje revurdere strategi. Noe av poenget med likestilling er jo at man skal møtes som individer, og ikke som en enorm samlebetegnelse.»Det viktigste jeg lærte av å skrive boka Girldrive,” uttalte forfatterenNona Willis Aronowitz,»er at spørsmålet ’er du en feminist?’ er kjedelig.” Aronowitz reiste rundt og intervjuet en rekke kvinner i forkant av boka.»Vi stilte det spørsmålet og fikk noen generiske bullshit-svar. Med en gang vi beveget oss videre, og spurte om kvinners faktiske liv, det var da vi fikk de ærlige svarene. ’Er du en feminist’ er ofte en dødfødt start. Men når du spør noen, ’hva ved å være kvinne gjør deg forbanna?’ klarer de ikke stoppe å prate.” Lignende, tror jeg den beste måten å overbevise noen om at de er feminister, er å få en mannssjåvinist til å fortelle hvorfor han ikke er det.

«Du kan ikke bare kjøre på med hat mot menn uten at vi reagerer,” sa den anti-feministiske bloggeren Eivind Berge til Morgenbladet i 2011, uten et snev av selvinnsikt eller historisk ettertanke. Feminisme er en reaksjon. Saken er ganske enkelt at «partriarkiet” finnes – i alle land, i hele verden – og er ikke en del av et paranoid verdensbilde på lik linje med «islamiseringen av Europa”. Å være feminist er å anerkjenne at verden i dag ikke er et trygt og rettferdig sted for jenter og kvinner. Og det er å ikke slå seg til ro med dette.

Lik verdi. Like muligheter. Utover dette bør folk få lov til å definere sin egen feminisme (så lenge det ikke er»at alle jenter heier på hverandre” fordi dette antyder at en kvinne som klarer å ta på seg hotpants uten bruksanvisning fortjener applaus). Kjønnsteoretikeren Judith Butler formulerte det mer elegant da hun skrev at»den feministiske impulsen, og jeg er sikker på at det er flere enn én, dukker opp i anerkjennelsen av at min smerte, eller min stillhet, eller mitt sinne, eller min innsikt, ikke tilhører meg alene. Den fjerner grenser i en felles kulturell situasjon som igjen åpner muligheter og styrker meg på uforutsette måter.”

Og kanskje kan det gjøres enda enklere: har du en vagina og ønsker å bestemme over den? Hurra, du er en feminist!