De fem beste norske bøkene i 2012

b
a

ALLSANG

Av Eivind Buene

De fleste operaer handler om ulykkelig kjærlighet, også Allsang. Dramatikken mellom jeg-forteller Ivan, hans kjæreste Marie og vennen Jonas, som alle er operastudenter, ligner et klassisk trekantdrama. Samtidskomponisten Eivind Buene debuterte med den originale romanen Enmannsorkesteret i 2010, som var komponert likt et musikkpartitur. I “Allsang” har Buene brukt elementer fra operasjangeren i sin egen romankomposisjon. resultatet er en smidig og klangfylt tekst som ikke bryr seg nevneverdig om “spenningsoppbygning” eller “karakterutvikling”. Gro Jørstad Nilsen, litteraturanmelder i Bergens tidende skrev: “De visuelle og sanselige beskrivelsene gjør at Allsang til tider minner om filmen Oslo, 31. august. Både i film og bok møter vi unge, intellektuelle, og vellykkede mennesker med mye kulturell kredibilitet. Ivan og filmens hovedperson, Anders, ligner også hverandre i den ekstreme passiviteten de utviser overfor omverden.”

HJEM TIL MEG

Av Trude Marstein

I sin forrige roman, Ingenting å angre på (2009), skildret trude Marstein kvinnelig utroskap. I år overlater hun ordet til Ove, en utro lege, som i en kronologisk jeg-fortelling utformet i preteritum bretter ut sin solide rundbrennerkarriere fra han er ung turnuskandidat til han tretti år og to brutte samliv senere fortsetter like ufortrødent. Ellen Sofie Lauritzen, litteraturanmelder i Dagbladet skrev: “Marsteins dypdykk inn i hodet til en notorisk utro mann er noe av det beste jeg har lest fra hennes kant. Boka er ubehagelig og underholdende på samme tid, både klok og rå# en slags grotesk pageturner. Marstein holder oss i et klamt grep, men det er likevel et grep en ikke vil ut av.”

MONSTERMENNESKE

Av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Kjersti Annesdatter Skomsvold er ikke den første som utgir en roman om nødvendigheten av å skrive en roman. Det er imidlertid ikke mange som har gjort det like overbevisende. Skomsvold debuterte for tre år siden med den flisetynne knallsuksessen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. I år leverte hun en murstein på nesten 600 sider om hvordan nettopp den veldig tynne debutboka ble til. Den sylspisse humoren som preget førsteboken er mer gjerrig strødd utover denne lange teksten, men Skomsvold byr på seg selv med en leken og uimotståelig raushet. Dagsavisens litteraturanmelder turid Larsen skrev: “Det hele er både så smertefullt gjenkjennelig, og samtidig så lekent, frimodig og tørrvittig at det er vanskelig ikke å utrope denne romanen til et av høstens høydepunkter.”

INDRE ANLIGGENDER

Av Stig Aasvik

Debutboka til Aasvik, Den elektriske elefanten (2004) innevarslet et stort litterært talent. Indre anliggender bekrefter mistanken og gir bud om nye tindebestigninger. Inspirert av franskmannen Edouard Levé (1965-2007), hvis mesterverk Selvportrett omsider ble oversatt til norsk i fjor, har Aasvik satt seg fore å skrive en bok der hver setning begynner med “Jeg”. Boka har ingen avsnitt eller kapittel. “reykjavik / Oslo, april – september 2011”, står det for eksempel på siste side. Vi får enkelte korte glimt fra denne perioden også, men romanen er først og fremst et dypdykk hovedpersonens liv som språkkonsulent på Stortinget (perioden 1970 til 2011). Kjell-richard Landaasen i Vårt Land skrev i sin omtale: “Det er forunderlig besnærende å lese Indre anliggender. Det er som å se på en av de første realityseriene, mens kameraene fremdeles sendte hele døgnet. Du bare sitter og ser. Du slipper å tenke, skjermen tenker for deg og det er kanskje ikke interessant på en flekk, men du ser. Og jeg, jeg leser og leser. Side opp og side ned, med ’jeg’.”

BLISSARD

Av Johan Harstad

Harstads selvbiografiske biografi om Motorpsycho baserer seg på en svært så detaljrik fremstilling av Motorpsycho som band frem til utgivelsen av Blissard og skildringer av Harstads egen ungdomstid og kjærlighetsforhold til bandet. Som Mode Steinkjer i Dagsavisen så godt formulerte det: “Bandets offisielle historie og tidslinje flettes inn i mytene, og ut kommer en av de mest presise tekstene om musikk og ikke minst opplevelsen av musikk og tilhørighet som er skrevet.” Harstad beskriver på utmerket vis ambivalensen som ligger i å ha elsket noe så høyt at man er redd for å hente det frem igjen: Frykten for at det som en gang var alt ikke lenger er det, og gleden ved å utvikle en ny og voksen kjærlighet til verket du en gang var ungdommelig stormforelsket i.

Stem på din favoritt i skjemaet under:

{{0}} {{1}} {{2}}