Konsertanmeldelse: Swans

Det er med en viss skepsis jeg entrer Parkteateret for å overvære Swans. Jeg har ikke hørt mye på det amerikanske bandet, men veit at jeg kan vente meg mye hard lyd. Det blir også ganske så fort høylytt. Ikke lenge etter den malende introen er over, begir bandet seg ut i kraftige rockelandskaper. Og hele den første timen, og de fire låtene som blir servertderi, er noe av det råeste og mest sjelsettende jeg har opplevd på en konsert. Bandet leverer et vanvittig vakkert bråk orkestrert av bandets vokalist og maestro Michael Gira. Han dirigerer titt og ofte hvor bandmedlemmene skal komme inn og de (definitivt) må slutte å spille. Han er en karismatisk figur og Gira leverer tekstene sine med en animalsk energi og utstråling. I løpet av konserten går han fra å se suicidal ut, til å oppriktig formidle oss de vakreste hensikter.

Etter en time er det derimot slutt på det som i Swans øyemed må sies å være det gode. Den neste timen skal bli en eneste langt og evigvarende parti/låt/outro som er nær ved å forårsake stor indre uro hos undertegnede. Fra å løfte meg opp til øredøvende eufori bryter musikken sammen igjen, gang på gang på gang. Og når man merker at man vil at det skal ta slutt, klarer Swans å løfte deg opp igjen. Slik står man i en hel time å gynger psykisk, akkurat som Giras fremførelse på scena. Det blir mer og mer en performance, mindre og mindre en rockekonsert. Hensikten er større enn en alminnelig konsert. Og da det (endelig) er slutt og man tar øreproppene forsiktig ut, ytrer Michael Gira disse velmenende og understrekende ord: “Thank you for sharing this experience”. Og for en opplevelse det var, en jeg aldri i mitt liv ville vært foruten.

Se flere bilder fra konserten under:

X