Sleepy Sun på John Dee

Når man går på konsert med band som Sleepy Sun er det en del ting å forvente, noen ting man nærmest krever. Som psykedelisk hippie-rockere ser man for seg en langhåra, tynn vokalist, en “too cool” gitarist, en streit bassist og en energisk trommis. Sleepy Sun følger skjema.

De følger også skjema med å spille en flott, om noe uinspirert konsert for folket som hadde møtt opp på John Dee. Vokalist Bret Constantino har en voldsomt flott stemme og kommer etter min mening nesten bedre ut da han fremfører de mer ballade-orienterte nummerne til bandet, enn på de mer gjenkjennelige, fullblåste rockesangene. Låter som “Lord”, hvor bandet bygger fra den enkle, bønnesangen til mektige crescendoer, krever sin mann, sin stemme og sitt band, men er også med på å bevise Sleepy Suns kompetanse på området. Et område som har vært pløyd opp nok ganger siden Page møtte Plant, men stadig føles ut som en riktig del avmusikkverden.

Brøl, hyl, gitarsolospill og skinnjakker. Tekster om “white dove”, sivilisasjon og den rette vei. Blomstrete skjorter. Det er fint, og Sleepy Sun gjør det riktig så bra. Og når den sterkt Black Angels-låtende “New Age” avslutter, tror jeg ikke det var mange som gikk ut i kulda misfornøyde – uavhenging av det litt slappe publikumstekke.

X