Real–Barca

Barcelona mot Real Madrid er ikke det gode mot det onde.

De ideologiske undertonene som tilskrives El Classicotilhører et unyansert medienarrativ som fortjener å bli utfordret. I dag stårslaget på ny.

FC Barcelona omtaler seg selv som “mer enn en klubb”, ogmedia omtaler den evige tvekampen mellom de og Real Madrid som mer enn fotball.Det er en videreføring av den spanske borgerkrigen, det er katalanske frihetskjemperemot Francos propagandalag, sosialisme mot fascisme, det gode mot det onde. Mende politiske og ideologiske undertonene som tilskrives El Classico tilhøreret unyansert medienarrativ som fortjener å bli utfordret.

FC Barcelonas kulturelle image ble kanskje best oppsummertav Sir Bobby Robson: “Catalonia er en nasjon uten stat, og Barca er dens hær”.Under General Francos undertrykkende militærdiktatur (1939-75) var Barcelonaselve symbolet på opposisjon og regionalisme, ikke bare for Catalonia men foralle marginaliserte spanske regioner. Selve fotballen laget spiller, er ogsåtett knyttet til Barcelonas politiske historie: “Vi spiller venstreorientertfotball,” forklarer lagets trener Pep Guardiola. “Alle gjør alt”.

I total kontrast til dette står Real Madrid. Laget utstråleruanfektet hovedstadens iboende arroganse, og er for evig assosiert medFranco-diktaturet og de undertrykkende sentralmakter. Der Barcelona produserersine egne stjerner, bruker Real Madrid astronomiske summer på å hente andres.Uten tålmodighet eller kløkt til å utvikle en egen fotballkultur går Realheller inn for å kjøpe suksess. De er hyperkapitalismens fotballag.

Det er hvertfall slikde to klubbene fremstilles i media. Ikke rart at det har blitt riktig åheie på Barcelona.

Påstanden om at Real Madrid var Francos lag er ofte gjentattmen sjelden undersøkt. At Reals suksess internasjonalt hjalp Franco er detliten tvil om, men i hvor stor grad Franco hjalp Real er mer ullent. Det finnesisolerte hendelser, som før cupfinalen mellom Real og Barcelona i 1943 dakatalanerne ble advart av regimet i forkant av kampen om at overdreven innsatskunne få konsekvenser (Barcelona tapte klokelig nok 11-1). Likevel, bildet somofte males av et Franco-regime som konstant bestakk dommere og truetmotstandere for å holde Real Madrid på toppen, er dypt logikkstridig: I løpetav tiden Franco satt ved makten vant Barcelona åtte seriemesterskap og nicupmesterskap. Vel kan spanjolene være et ineffektivt folkeferd, men haddeBarcelona virkelig blitt systematisk motarbeidet av et totalitært militærregimeville dette neppe vært mulig.

At Franco-myten likevel har funnet så fruktbar grobunn sierkanskje noe om det over-romantiserte inntrykket mange har av byen Barcelona.Det mange glemmer er at også Madrid ble bombet og utsultet i flere år under denspanske borgerkrigen, eller at hovedstaden faktisk ikke ble okkupert av Francofør etter at krigen var over. Madridhar i ettertid blitt assosiert med regimet, siden Franco naturlig nok haddesitt maktsete der, men byen var alt annet enn noe nasjonalist-reir.

Det føltes sikkert som en veldig opprørsk og opposisjonellhandling for katalanerne å gå på Barcelona-kamp og heie frem byen og regionensstolthet i kampene mot “regimelaget” Real Madrid. Men det er lite sannsynlig atdiktatoren selv ble altfor nervøs. I motsetning til baskerne og Athletic Bilbaofinnes det få direkte forbindelser mellom FC Barcelona og faktiskmotstandskamp. Klubbens rolle har aldri vært mer enn symbolsk, men det er ensymbolverdi klubben aldri har vært snaue med å utnytte.

Videre er ideen om at Real Madrid er et hyperkapitalistiskkjøpelag, mens Barcelona drives på luft og ideologi, direkte absurd. Ikke barehadde Barcelona i fjor et høyere lønnsbudsjett enn Real Madrid, de betaltefaktisk ut mer penger i lønninger enn noen annet lag i verden, uansett idrett.Sosialistisk spillesett eller ikke, Barcelonas stjerner er verdens best betaltelagidrettsutøvere. Samtidig, er det nødvendigvis mer moralsk forsvarlig å henteen 13-åring fra Argentina til Spania for å spille fotball enn det er å betalemarkedspris for en etablert toppspiller? Mange glemmer at FIFA har nedlagtforbud mot internasjonale overganger for spillere som er under 18 år, en lovBarcelona bryter over en lav sko. På akademiet La Masia, av mange sett på somtalentutviklingens hellige gral, har Barcelona for eksempel hatt afrikanskespillere ned i ti-tolvårsalderen som blir hentet til Spania uten foreldrenesine. De færreste av disse vil noen gang forsvare Catalonias ære på enfotballbane. Real Madrid bryter selvsagt også regler nå og da, alle storklubbergjør det, men i motsetning til Barcelona har de ikke svøpt klubbidentiteten ien kappe av pompøs skinnhellighet.

Barcelona mot Real Madrid er ikke det gode mot det onde. Deter en institusjon som oser arroganse og bravado mot en som oser selvtilfredshetog jantelov. Du får ingen bonuspoeng for å gjette hvilken av de to somresonnerer best hos småborgerlige nordmenn. Men når alt kommer til alt så erdet det som skjer på gressmatta som er viktigst, og der er selvsagt Barcelonaumulige å mislike. Alle elsker enkle og oversiktlige historier, med snillingerog slemminger. Og hver gang Barcelona-kollektivet valser over klysen CristianoRonaldo og hans ti små hjelpere, er det fristende å gi seg hen til gamleklisjeer og etablerte forestillinger om de to klubbene. Sannheten er imidlertidlangt mer komplisert.

Lars Sivertsen (f. 1987) er NATT&DAGs fotballskribentog markerer seg med en leken nærteknikk på tastaturet. Han ser påfallende myepå finsk førstedivisjon og skriver i tillegg for TV 2 Sporten, Josimar, TheBlizzard, When Saturday Comes m.fl. Følg ham på twitter: @larssivertsen

X