Ukas kortfilm: Metachaos

b
a

Hvis det finnes et helvete, ser det ut som dette.

Først en liten “how to” på hvordan du skal se filmen: 1. Hiv ut alle vennene dine 2. Dra for gardinene 3. Slå av lyden på telefonen og lyset i rommet 4. Få lyden i phones og bildet i fullskjerm 5. Brace yourself. Vi begynner rolig, med nydelige bilder av klare, geometriske former og kritthvite menneskekropper som flyter i løse lufta. Tilsynelatende er dette et velsmurt maskineri.

Idyllen skal imidlertid ikke vare. Vi får se en annen verden, en kornete og søplete sepiaverden, og snart går tre av menneskeskapningene derfra til angrep på det hvite og perfekte. De senkes ned fra himmelen som tre opp-ned-kors og ut av dem vokser noen lange former som slår rot i det hvite maskineriet, som følgelig eksploderer. Herfra øker tempoet, og bildene blir bare mer forstyrrende før filmen kulminerer i en slags skrikende dans i ruinene.

Med et imponerende sammensatt lydbilde av skrik, storm, beats og beinrasling, og forstyrrende shots av menneskekropper som formeres og deformeres, forvris og destrueres, er Metachaos i seg selv ganske fryktinngytende. Atskillig mer skremmende enn filmen er imidlertid det faktum at dette faktisk har sprunget ut av hodet til noen.

At den italienske kunstneren Alessandro Bavari faktisk har sittet og animert denne jævelskapen ut fra fri fantasi og sagt ting som “det der ble jammen fint” underveis i prosessen, er rimelig imponerende. Ærlig talt er jeg ennå ikke helt sikker på hvorfor jeg anbefaler denne dystopiske marerittfilmen, men det er noe med den som rokker ved noe i meg. Skal jeg forsøke å sette fingeren på det, vil jeg anta at det handler om tryggheten. Jeg føler meg ganske enkelt faen ikke trygg når jeg ser Metachaos. Ved siden av den umiddelbare frykten, kommer også ettertankefrykten, det vil si en del tenk om-tanker, á la “tenk om det er det der jeg møter den dagen jeg legger inn årene?”

I Metachaos kan vi lese inn alt fra rik-fattig-problematikk og revolusjon til terrorisme og religiøs fanatisme. Den kan ses som en kritikk mot fremskrittets evne til å øke sosiale forskjeller eller simpelthen som et bilde på hva vår kollektive bevissthet kan være på sitt aller, aller verste. Tolkning er opp til hver enkelt, men først og fremst må Metachaos sees som det den er: En skikkelig, skikkelig bad trip.

I Natt & Dags eksklusive nettspalte anbefaler vi hver uke en kortfilm som vi mener er verdt å bruke noen minutter av livet på. Ønsker du å bidra med tips, mottar vi hyperlenker på skribentens adresse for elektronisk post: [email protected]